Vel folkens…da var det tid for ei seriø oppdatering i forbindelse med camper’n.
De fleste har vel nå fått med seg at jeg har hatt lekkasje på lekkasje i hjemmet mitt nesten helt fra jeg flytta inn i juni i år. I går tømte jeg krisekontoen og kjøpte det jeg trenger for å gjøre et siste forsøk på å tette den utvendig..noe jeg også skal gjøre bare det blir litt oppholdsvær.
Men så, også i går, fant jeg ut at jeg skulle ta ut ting fra skapene mine både for å rydde litt og for å tørke klær som naturlig nok blir råe inni der. Og det var da jeg innså at camper’n som den er nå, er fucked!!
Jeg har hatt på varme der i over 4 dager nå, skikkelig varme så det har vært umulig for meg å puste normalt og leverposteien trua med å begynne å skvulpe i boksen, men like forbanna..inni klesskapet flyter det fremdeles med vann.
En ting er at det vannet gjør platene konstant fuktige..
Men jeg må bare godta nå at soppen jeg oppdaga første gang for snart 3 uker siden er kommet for å bli.
På de to plassene der er det kommet sopp den siste uka kanskje, men jeg har ikke sett omfanget før nå når alt ble tatt ut.
Det under her er i senga mi, mellom bunnen og veggene. Der har jeg vaska vekk overflate-sopp/mugg to ganger tidligere, men selvfølgelig kommer den tilbake.
Akkurat det i senga, samt at jeg reagerte på parafinovn var en medvirkende grunn til at jeg sov litt i telt i forrige uke..og selvfølgelig for at jeg liker å sove i telt.
Så i går tok jeg madrassen og satte den til tørk inne hos søsteren, og i natt tok jeg med meg dyna og puta og sov inne hos henne. Jeg er kanskje over normalen sta, men jeg er ikke dum.. jeg veit utmerket hva konsekvensene kan bli om jeg oppholder meg og sover i et soppbefengt rom.
Men hva nå? Vel, det er selvfølgelig vanvittig trist at hjemmet mitt som jeg har kjempa så hard for å få realisert, og brukt så mye penger og energi på å få reparert, nå er på tur til å råtne og ruste mellom fingrene mine. Og jeg skal innrømme at det siste døgnet har vært sykt tøft fordi hauet har gått på høygir. Men jeg hadde ikke vært meg om jeg hadde strekt armene i været og gitt meg. For hva vil det gagne meg? Absolutt ingen ting!!! Jeg er en fighter, og jeg akter å fortsette å kjempe for det som føles rett for meg til den dagen jeg kollapser eller stryker med. Sånn er det bare. Og som den fighteren jeg er, trenger jeg faktisk noe å bryne meg på – hva skal jeg gjøre ellers, liksom? Derfor tenker jeg at dette er ikke BARE trist. Det gir meg nå ei mulighet til å stå i noe som kan virke umulig for de fleste, men jeg VEIT at jeg kan komme ut av situasjonen med både livet og helsa i behold.
Ideer er allerede født 😉
Ellers ligger det ikke mindre enn 2 videoer ute på TikTok nå om akkurat dette..DEL1 og DEL 2.
