Veldig, veldig mange av oss sliter nok dessverre av og til med å klare å stå opp for seg selv..og kan plutselig finne seg i situasjoner der man gjør det stikk motsatte av det man EGENTLIG har lyst til, fordi man ikke klarer å si nei til forventningene fra andre.. Like så er det enormt mange som aldri når de målene de setter seg, fordi andre klarer å ta fra dem fokuset og sjøltilliten..
I dag kom jeg plutselig til å tenke på to historier som i alle fall jeg meiner viser poenget mitt..
Den første historia er faktisk sjølopplevd – fra det året jeg begynte i 1.klasse..og jeg velger å kalle den:
KUNSTEN Å TELLE SEKUNDER
Hvor langt ut i året det var, husker jeg ikke – men i alle fall skulle “frøken” lære oss om klokka, og starta med å fortelle om hvor mange sekunder er det i et minutt – og hvor mange minutter er det i en time.. Deretter så hun på armbåndsuret sitt, og telte sekundene høyt, så vi skulle få en idé om hvor sakte…eller fort de gikk.
Så fikk vi uskyldige, søte små i oppgave å telle sekunder inni oss og gi tegn når hver og én av oss hadde kommet til 60.
Vel og bra, det.. og den ene før og den andre etter ga tegn om at nå var de ferdig – mens jeg – vel..jeg ble nå sittende der å telle inni meg ei god stund etter at de andre var ferdig.. Men så kikka “frøken” så rart på vekselsvis meg og på klokka si, så jeg fikk litt panikk og sa “ferdig” enda jeg bare var kommet til ca.56..og trudde at nå hadde jeg virkelig dumma meg ut – igjen..
Meeen skjønner dere – grunnen for at ho hadde sett så rart på meg, var fordi jeg hadde telt nesten synkronisert med sekundene, og hun trodde at jeg juksa og hadde ei klokke sjøl, hehe..
Så akkurat den tevlinga vant jeg..
Den andre historien fant på nettet for noen år siden, og er om:
FROSKEN OG FJELLET
I en dam bodde det noen frosker. Froskene hadde en dyp lengsel etter å klatre opp på det høyeste fjell de kjente til. Fjellet lå ikke langt unna, og deres drøm var å kunne se solnedgangen i sin fulle prakt fra toppen av fjellet.
Froskene la av gårde. De var ikke kommet langt, før de første ga opp og ropte: ”Fjellets tinde når vi aldri. Vi er jo kun frosker. ”
De andre dro videre, men igjen var det noen som ropte: ”Fjellet er for høyt og vi er kun noen frosker. ” De ga seg, mens andre fortsatte sin reise. Men igjen var det noen som utstøtte: ”De andre har gitt opp. Hvorfor skal vi jakte på en menigsløs og vanvittig drøm?” De snudde og dro hjem.
Det var kun en frosk som helt uaffektert hoppet videre, til tross for de andres tvil og formaninger. Uansett hva de andre ropte etter frosken, så hoppet den videre. Den brød seg ikke om farene som dukket opp underveis, den lot seg ikke rikke bort fra sitt mål. Frosken nådde fjellets topp og kunne beundre både soloppganger og solnedganger.
Hvorfor ga ikke frosken opp? Den var døv..
Så mine tanker nå er at vi burde vel egentlig alle være flinkere til å stole på og ha trua på oss sjøl, i stedet for å la impulser fra andre få oss til å ta feile avgjørelser.. Vi burde rett og slett være lit “døv” for negative impulser..!
