I mårrainnlegget som du ser HER sa jeg at jeg hadde litt planer for dagen. Og hva det var? Jeg kyssa en frosk, hihi.
Men det var både kaldt og vått, og null prince Charming som på magisk vis dukka opp..og alt jeg fikk ut av det var sand i truten, så da spytta & fresa jeg litt for meg sjøl og gikk for å gjøre det jeg EGENTLIG hadde planer om. Nemlig å besøke fredagsdate-venninna mi og ta i et skippertak med vårrengjøring.
Det er ikke mer enn en liten kilometer mellom oss, så jeg hyra på meg mine trofaste, slitne godsko og traska bortover i mildværet.
Og tenke seg til, jeg passa til og med på å ta litt bilder til dere på turen bortover..
Og nå er det allerede langt ut på ettermiddagen igjen. Jeg er ferdig med å vaske og plaske nå, men sitter fremdeles hos venninna. Planen er at hun skal se gjennom kjolesamlinga si for å se om det er noe som jeg kan arve der. Så kryss fingre og tær for at det blir ny kjole til søndag, wohoo.
Ojojoj..i går endte det med skikkelig natterangling for meg. Dere fikk kanskje med dere i det innlegget HER at jeg “mista” gårdagen? Den bare fløy av sted. Vel, nå føler jeg at jeg har tatt tilbake alle de timene som forsvant for meg, fordi jeg ble sittende oppe å glo på film til langt uti de seine nattetimer før jeg kom meg til køys. Og det straffa seg jaggu med den natteranglinga ja, for gjett hvem som antagelig var overtrøtt da ho la seg, og dermed våkna klokka 4 i mårres med et hau som var lys våkent og prøvde å overtale resten av kroppen til å stå opp? Men 2-3 timer er alt for lite, sjøl for meg, så jeg klarte å ignorere den kvitrende mårrafuggel´n i hodet mitt og fikk faktisk til å holde senga – og utrulig nok småslumre litt, frem til næremere 6. Dagen blir jo så sabla lang når man ikke har en pellemainnskjit å foreta seg. Dessuten foretrekker jeg pannekaker fremfor mark, haha.
Bildet er lånt fra nettet. Ukjent opphav
Nå veit jeg faktisk ikke om jeg skal si at det er utelukkende negativt at jeg fikk kun noen få timer med søvn i natt, for når jeg endelig spratt ut av senga var jeg jo så lys våken at det var en rein fryd å være sammen med meg sjøl. Ja jeg var MYE mer våken enn i går da jeg hadde hatt normal lengde på søvnen (sjøl om de teite drømmene lagde furore da)
Og i tilfelle dere lurer på hvilken film jeg så – kremt, jo altså: LOTR – The Fellowship of the Ring. Altså den første Ringenes Herre filmen. For i allefall 30 gang.
De som kjenner meg skikkelig, skikkelig godt veit at jeg har totalt dilla på de filmene, og jeg var jo så heldig for noen år siden å få de utvida versjonene på på blue ray OG en blue ray spiller hos han homofile bestekompisen min som jeg var på 10-dagers “Norgesturné” sammen med for et par år siden. Det var jo en fantastisk tur helt ned til sør i landet, og vi fikk med oss utrulig mye flott fra byer som Haugesund og Stavanger, til severdigheter som Husene i Helleren og Lindenes Fyr. Og ja, om dere lurer så sov vi sammen bak i bilen min. Joda, det var trangt om plassen, men da var senga bygd litt annerledes så vi hadde god plass tross alt. Ble reint sentimental her nå, så jeg legger ved et par linker fra den turen. Ellers er det lagt ut haugevis av innlegg fra akkurat den turen som var i slutten av februar og begynnelsen av mars i 2022. Link 1: Litt fra dagen i dag Link 2: Lindesnes Fyr
Men nå har jeg rota meg heilt bort her – som vanlig. I dag har jeg bittelitt planer som jeg både gleder og gruer meg til. Men hva det er, får bli et tema for det neste innlegget.
Unnskyld at jeg spør, men hvor blir egentlig enkelte dager av? Ja jeg lurer veldig på akkurat det altså, for noen dager ser ut til å bare forsvinne på mystisk vis. Man står opp tidlig om mårran, tar fatt på dagen og passer sine egne saker så godt man kan, og POFF!! der er det jaggu langt på ettermiddagen alt. Som dagen i dag. Etter at jeg hadde fått ut mårrainnlegget mitt og hadde spist frokost fant jeg ut at jeg skulle sette meg ned og jobbe litt med kreative prosjekter på laptop´en min, og kosa meg bare verre med nykokt kaffe i koppen.
Jeg kjente jo at kaffen på kanna ble litt småsur etter hvert, men tenkte egentlig ikke noe over det fordi det er jo ikke akkurat verdens beste kvalitet på den kanna. Så jeg laga meg bare en ny runde med herlig koffein, heiv innpå en proteinbar som jeg ble litt småurven av og la ut et nytt innlegg på bloggen som du finner HER, før jeg ivrig fortsatte med de andre prosjektene. Helt til jeg kjente at den nye kaffen også var blitt merksnodig kald, og at jeg plutselig var så sulten at jeg var kvalm. Da først kikka jeg på klokka..og fikk et lite sjokk, for den var jaggu nesten 5 på ettermiddagen. Jeg hadde faktisk vært så overfokusert på det jeg holdt på med at dagen bare hadde spankulert sin vei uten å gi beskjed om at den forsvant. Jeg hadde glemt å både spise og drikke etter forrige pause, og når jeg begynte å fokusere litt bedre innså jeg at jeg hadde til og med glemt å komme meg ut av pysjen. Akk ja..
Men nå har jeg pakka bort de kreative prosjektene og fått gjort unna litt anna. Som å poste nytt tema i Facebookgruppa mi, Asfaltcamping og Friskluftsliv.
Oppdatering på innlegget her. Denne uka hadde jeg valgt temaet grønt, og brukt bl.a detta bildet som eksempel. MEN.. det viste seg at jeg hadde rota meg bort med valg av tema, fordi vi hadde tydeligvis hatt fargen grønn for noen få uker siden, så jeg må finne et nytt tema. Får skylde på at hauet var i koma etter å ha vært overfokusert tidligere i dag, hehe
Men bildet får være her det, for yeppz, grønt er skjønt tenker jeg. Og du, om du liker å ta bilder og vise frem – eller bare har lyst til å se mange, flotte bilder som andre tar så er du hjertelig velkommen til å melde deg inn i gruppa mi om du ikke allerede er medlem. Gruppa er satt til privat, men du finner den om du søker den opp på fjæsboka.
Men nå er det på tide å finne seg noe seriøst fornuftig å spise. Jeg fikk bare i meg et eple nå da jeg innså hvorfor jeg plutselig var så sulten, men tenker at det er faktisk alt for lite. Så ha en riktig flottersfin ettermiddag og kveld da, alle sammen. Nå skal jeg rane kjøleskapet, hihi.
Dere som har fulgt meg lenge har kanskje fått med dere at jeg til tider sliter veldig med kosten etter at jeg tok GB for oh så mange år siden? Dere klarer kanskje også å huske at det finnes noen få ting som har fungert som “safe” mat for meg gjennom alle disse årene? Sånne ting som jeg har kunnet spise hele tiden uten å bli sjuk..som det berømte(???) knekkebrødet mitt med kaviar og egg som jeg nå har spist hver morgen i ca 350 dager i året de siste 8 årene. Vel, heldigvis er akkurat det safe enda. Men en annen ting som har vært et trygt alternativ å ty til når kroppen reagere på absolutt alt mulig, er de elskede proteinbarene mine i alle varianter.
Favoritten min er uten tvil Big Bar 100 med salt karamell. Herrefredogfader altså, jeg trur ikke jeg får noe bedre til å stappe i truten som mellommåltid enn disse. Men O´skrekk O´gru..nå har jeg di siste månedene merket at jeg har begynt å reagere på de.
At jeg er begynt å reagere på akkurat de er faktisk en liten krise, for heilt seriøst – hadde jeg bare hatt økonomi til det kunne jeg sikkert levd på den der til alle andre måltider også bare jeg fikk knekkebrødet mitt om mårran. Men reaksjoner eller ikke, jeg har definitivt IKKE tenkt å slutte å spise dennA – men skjønner jo at jeg må begrense meg.
En annen ting som er ekstra kjipt, er at nå har jeg begynt å reagere på de andre proteinbarene også. Jeg kjøpte noen stykker før helga, og kjente murringa i kroppen etter spesielt den eine, den som ligger på toppen på det øverste bildet. Faen så kjipt!! Jeg kommer nok til å fortsette å bruke diverse typer proteinbarer som materstatning fra tid til annen, men det er ikke noe gøy når kroppen reagerer. Og hva dette kommer til å ha av konsekvenser for meg fremover gjenstår jo å se, for som sagt har sånne barrer i perioder vært det eneste jeg har klart å spise for å få næring i meg uten at jeg har blitt liggende sjuk.
Heisann – hoppsann godtfolk, og riktig god mårra der ute i den store, vide verden. Her starta dagen temmelig likt de fleste andre mårraer med en god dose frisk luft til dagens første kaffekopp.
Eneste forskjellen var at jeg hadde ei ekkel uro i kroppen etter ei merksnodig natt der jeg drømte mye. Nå er ikke det i seg selv uvanlig for jeg drømmer veldig mye i perioder, men akkurat nå klarer jeg ikke å huske mer enn ett og anna glimt fra nattas kaotisk fremstilling av verden – bare nok til at jeg da våkna med den før nevnte uroa i kroppen. Litt stress. Men ingen ting noe liter med kaffe ikke kan fixe tenker jeg, hehe.
I går var det søndag og da var jeg jo så heldig at jeg fikk meg noen utrulig koselige timer med kvalitetstid sammen med go´venninna mi, som du kan lese mer om HER. Men det var da. Nå er det mandag og ei ny uka har banka på døra. Det er grått og regntungt ute, og sporene jeg tråkka i nysnøen i mårres er allerede sunket mye sammen – heldigvis.
Personlig ønsker jeg at det blir reine, skjære syndefloden noen dager nå sånn at det blir litt fart på tininga. Det er enda så utrulig mye snø her, og sjøl om vi BARE er i april hadde det vært utrulig kjekt med litt tidlig vår.
Foruten å sitte her å ønske det hvite til svartens har jeg ikke mye fornuftig for meg akkurat nå. Gidder ikke tenke på å ta laus bilen i dag, så her gjelder det å finne på noe lurt å fordrive dagen med. Har allerede tatt runden min med wallpilates og posta mårrabubbelet på TikTok, og nå står frokosten for tur. Og deretter..hmm..krangle litt med maleriet jeg holder på med? Eller rydde opp i alt det jeg klarte å dra frem i går da jeg leita etter ukas søndagshabitt? Noe som endte med å bli en krøllete ukeslutt. Uansett så er det ikke mye til planer jeg har for dagen, akkurat..men det går seg nok til etter hvert skal dere se.
Da er det jammen blitt ettermiddagskveld igjen, og dagen utvikla seg til å bli skikkelig superbra. Fikk du ikke med deg det forrige innlegget mitt? Vel, det finner du HER.. og om du fikk det med deg, kan jeg bare si at det tok meg ikke mange minuttene etter at jeg hadde posta det innlegget før jeg var ferdig med å være småsurken for denna gangen. For veit dere hva? Jeg heiv meg på telefonene og ringte go´venninna mi og lurte på om hun hadde tid og lyst til å kjøre en liten søndagstur, noe hun så absolutt hadde lyst til. Faktisk var HUN på tur til å ringe MEG for å spørre om jeg hadde lyst til å komme og lufte henne, så yepp – her var det faktisk to sjeler og én tanke. Så da var det bare å få av seg finstasen, få på seg noe mer praktisk og sette kursen mot byen for å plukke henne opp – og tenk, jeg fikk jaggu litt action også etter hvert.. men mer om akkurat det kommer litt lenger ned.
Vi starta med et lite “spleise-lag-stopp” på bænsen for å fylle drivstoff – og så ble det jaggu en rykende fersk wienerpecan på meg i tillegg.. oh lykke!
Deretter surra vi oss en kjempetrivelig tur ut av byen, over Storjorda, innom Kveøya og rundt via Nupen før jeg leverte henne hjemme hos seg sjøl igjen. Det var sykt trivelig å ha litt venninnetid igjen, og timene fløy. Det ble ikke så veldig mye fotografering for jeg prioriterte kosen og skravlinga, men knipsa litt fra turen over Kveøya – som er ei øy her i Kvæfjord kommune. Som dere ser må man over både ei bru og en molo for å komme dit.
Fant litt info til dere på nettet om den brua: Det er “en stålkassebro på fylkesvei 7785 i Kvæfjord kommune i Troms. Brua er 371 meter lang, og lengste spenn er 80 meter. Brua ble åpnet den 25. september 2010, og sammen med steinfyllingen Kveøymoloen utgjør den Kveøyforbindelsen.”
På toppen av bakken når man har kommet seg over på selve øya, deler veien seg og bare noen steinkast unna det krysset – inn mot høyre, finner man Hokland fergekai der ferga fra Borkenes la til helt frem til brua kom.
Kaia er på enden av akkurat den veibiten, men det går vei videre en bit litt lenger opp. Men vi snudde der og så kjørte vi heller helt til andre enden av øya, til Øynes hvor vi tok en litt lengre pause. Jeg prøvde meg på å knipse et bilde med utsikt mot Borkenes og omegn..
..mens go´venninna gjorde seg klar til å gå laus på samegutten min.. yeppz, snakk om action, haha.
Nå var det med de beste intensjoner, må vite. Hun prøvde nemlig å befri stakkaren fra litt av den gjørma og isen som atter en gang hadde pakka seg fast både her og der på kar´n.
Rett til venstre fra der hun sto og jobba så ivrig, går det en sti ned til en flott gapahuk helt nede med fjæra. Er noen år siden jeg var der sist, men regner virkelig med at den står der fremdeles. Dessverre var det ikke mulighet til å gå ned dit i dag uten å grynne i masse snø, men jeg kan sikkert ta dere med på tur dit en annen gang.
Etter hvert surra vi oss tilbake samme vei vi kom, og da stoppa jeg en siste gang for å ta litt bilder til dere. Grått og med snø i lufta, men vakkert likevel.
Så yeppz, det ble en supertrivelig dag i dag – nok et bevis på at å gå rundt å være sur & grinete er bare tull, man oppnår så utrulig mye mer om man bare fokuserer på noe positivt i stedet. Og nå er jeg heilt der at jeg bryr meg faktisk ikke om hele statistikken som jeg surka over i det forrige innlegget. Er det meininga at jeg skal få det til – ok, bra det da..hvis ikke..no problem.
Ha en riktig trivelig søndag videre da, alle sammen ❤
Nå varer heldigvis ikke sånt sinne så veldig lenge, da..men akkurat lenge nok til at jeg (i alle fall mentalt) tar storskoa på og tramper i gulvet som en trassig unge, og kjenner surmakken (lillebroren til latmakken) stikker det disgusting´e hodet sitt fram for å prøve å forsure hverdagen min. Noe som ikke er videre kledelig akkurat – spesielt med tanke på at på søndager skal jeg jo liksom være fisefin dame..og fisefine damer tramper ikke rundt med storsko på den måten.
Men i alle fall – hva er det som klarte å trigge frem eder & galle-stadiet mitt i dag, da? Vel – den derre forbainna statistikk-greia her på bloggen som jeg ikke får til. Jeg har ikke brydd meg om hele greia tidligere, men så begynte jeg her i fjor en gang å sysle med å få det lagt inn siden det ble varsla at Google Analytics skal slutte å fungere etter hvert. Kanskje det er fordi jeg ikke hadde brydd meg om den gamle versjonen, men jeg fikk da IKKE til det nye i fjor enda flere var innom å fortalte at det er SÅ lett, det er bare å gjøre sånn og sånn og sånn.. Vanligvis vil jeg påstå at jeg er rimelig teknisk anlagt når det kommer til slike ting som detta, men seriøst folkens, jeg skjønner null, nix og nada – og det irriterer gørra av meg! Hva er det jeg gjør feil??
Så dere som har klart å få til den der oversikten over bl.a hvor mange lesere som er innom bloggen deres i løpet av en dag.. er det ei mulighet for at noen kan gi meg en skritt for skritt beskrivelse? Sånn “dummies guide”. Jeg er – som ei venninna sa for mange år sia – ei teskjekjærring. Ikke fordi jeg er så lita, men fordi jeg må ha alt inn med teskje, haha.
Nei huff.. nå skal jeg prøve å ta meg sjøl i nakken og finne på noe anna å okkupere de små, grå med.. så tuddeluuu & TTFN 🙃
Yeppz, der var det jammen søndag igjen og dermed slutt på enda ei uka. Det betyr at det er på tide å dra frem den fisefine koppen med tilhørende godt innøvd lillefinger-ferdighet…
.. og selvfølgelig på med kjole. Eller.. jeg har jo ikke SÅ mange kjoler lenger, så i dag ble det skjørt og bluse. Jeg simpelthen elsker denna blusa her, men den er blitt så gammel og godt brukt nå at den ser absolutt ikke like flott ut lenger. Lykken hadde vært å få tak i ei ny..sukk. Og JA..den er krøllete, for NEI jeg gadd ikke dra frem strykejernet klokka dæven på mårran. Så her er det en krøllete ukeslutt, men det gjør liksom ikke noe siden jeg ikke skal ut og surre blant folk. Ikke i denna habitten i alle fall, hehe.
Måtte jo prøve meg på en liten svingom for meg sjøl – og seriøst folkens, der er jo jaggu reine arbeidsstykket å klare å få til bilder som ikke er alt for uklare.
Juppsiyeppz..that´s all for now, folks. Ha en riktig flottersfin dag da ❤️ CU L8R.
I dag poppa det opp et minne på fjæsboka med noe jeg re-posta for hele 13 år siden.. Hvem som skreiv detta i utgangspunktet har jeg for lengst glemt, men det sto som følger:
“Er det virkelig så skummelt å fortelle andre hvordan vi har det? Mister vi ansikt ved å si at livet ikke alltid er så greit? Fasaden vi tviholder på, er blitt en mur som gjør det vanskelig å komme inn – men også å komme ut av. Hvis vi hadde vært mer ærlige mot hverandre, så hadde vi pratet mer MED – enn bare om. Den minst brukte setningen man hører fra andre mennesker i dag er : “trenger du min hjelp?”
Kloke ord som dessverre er ei like stor sannhet i dag. Ja kanskje større på mange måter for jo mer åpent samfunnet påberoper seg å bli, jo mer kaldt og lukket føler jeg at det blir og folk tar bare mer og mer avstand fra hverandre.
Jeg hadde helt glemt denna teksten, men kanskje den gjorde et større inntrykk på meg den gangen enn jeg er klar over? Kanskje.. For selv om det tok meg mange, mange år etter det der jeg gjemte meg bak en steinhard fasade som viste folk at “her har du faen mæ tøtta som har null problemer med nåkka som helst”, klarte jeg slag for slag å slå hull på muren min, krype gjennom hullet og skritt for skritt følge den veien som har ført frem til der jeg er i dag. Totalt åpen om både hvordan livet mitt har vært og hvordan jeg egentlig har det i dag.
Jeg er fullstendig klar over at noen syns jeg er for “drøy” og at det ikke er nødvendig å dele absolutt ALT. Vel, det er faktisk ikke mitt problem hva de måtte gå rundt å dra på av tanker om min ringe person, og nå har det seg sånn at de som kjenner meg veit at det er mye som har foregått og fremdeles foregår i livet mitt som jeg IKKE deler offentlig, for de hendelsene innbefatter andre mennesker. Men JA, disse tingene kan jeg prate om til de jeg bryr meg om og som jeg tror forstår uten å dømme, men offentlig prøver jeg å sette min ære i å fortelle min historie uten å eksponere andre for mye. Deres opplevelser av livet og tolkninger av situasjoner er historier som ikke er mine å fortelle.
Men med det sagt så har jeg da valgt å være bunn ærlig om livet mitt både før og nå, fordi jeg ønsker virkelig å sette fokus på ting som veldig mange kjenner seg igjen i men ikke tør være ærlige om. Jeg har fått talløse tilbakemeldinger både via TikTok og podcasten min der folk takker meg for at jeg tar opp temaer som de kjenner seg igjen i, men som de ikke tør være åpne om verken til familie eller venner. Noen knapt nok overfor seg selv, og slettes ikke offentlig. Derfor akter jeg å fortsette å dele av meg selv med jevne mellomrom med et håp og et inderlig ønske om at flere skal finne motet til å gi slipp på fasaden, slå hull på muren og tørre å ta det mentale skrittet ut i verden.
Så folkens..er det virkelig så skummelt? Eller kanskje jeg heller skal spørre HVORFOR er det så skummelt?
Selvfølgelig er faren veldig stor for at noen vil syns at du også blir “for mye” og trekke seg bort fra deg.. men seriøst – vil du EGENTLIG ha mennesker i livet ditt som ikke godtar deg sånn du er?
Titt-tei & hei på deg.. og riktig gooood lørdag der ute i den store, vide verden. I dag har jeg en merksnodig dag altså, for hauet og kroppen blir ikke enige. Da jeg våkna var de enige, for begge to var totalt omtåka og umulig å få til å bevege på seg, og jeg brukte ei halv evighet før jeg klarte å få slept skrotten ut av senga og fikk på vannkokeren. Går mye i pulverkaffe for tida, for det er så sabla enkelt. Men etter de vanlige mårrarutinene, inkludert mårrabubbelet på TikTok og nesten en halv liter kruttsterkt kaffe kjente jeg at hauet heldigvis begynte å våkne til liv. Kanskje egentlig litt vel mye til liv..
Men resten av skrotten? Nope & nix! Den er så tungrodd i dag, at jeg har ikke vært borti makan ,altså. Alt går i sirup – foruten hauet som er totalt hyper, og 7000 tanker kjemper en innbitt kamp for å trenge seg lengst mulig frem i køa.
Så her sitter jeg da og funderer veldig på hva jeg skal bruke dagen i dag på. Har jo masse rart jeg kan sysle med her i heimen, men ingen ting av det er noe hodet mitt har lyst til å gjøre. Dermed kjennes det ekstra tungt å prøve å få skremt skrotten i bevegelse. Forhåpentligvis vil det rette på seg i løpet av dagen, og jeg kjenner at nå kunne jeg godt ha tenkt meg litt av den energien jeg hadde for en del år tilbake da jeg gikk under kallenavnene Turbotøtta og TanteTurbo, haha. Noen som husker ho??
Nei detta må det gjøres noe med, kjenner jeg.. ha en riktig flottersfin dag alle sammen – her skal det bøttes innpå litt mer koffein mens jeg – som han godeste K.M Myrland sang – tenker over mine kår…eller nåkka sånn. Nå er jo ikke min situasjon lenger som i sangen hans da, sjøl om det gir meg mange flashbacks til et liv som var og som jeg håper aldri kommer igjen. Men ei bra låt er det uansett, som virkelig gir en noe å tenke på..
