I dag poppa det opp et minne på fjæsboka med noe jeg re-posta for hele 13 år siden.. Hvem som skreiv detta i utgangspunktet har jeg for lengst glemt, men det sto som følger:
“Er det virkelig så skummelt å fortelle andre hvordan vi har det? Mister vi ansikt ved å si at livet ikke alltid er så greit? Fasaden vi tviholder på, er blitt en mur som gjør det vanskelig å komme inn – men også å komme ut av. Hvis vi hadde vært mer ærlige mot hverandre, så hadde vi pratet mer MED – enn bare om. Den minst brukte setningen man hører fra andre mennesker i dag er : “trenger du min hjelp?”
Kloke ord som dessverre er ei like stor sannhet i dag. Ja kanskje større på mange måter for jo mer åpent samfunnet påberoper seg å bli, jo mer kaldt og lukket føler jeg at det blir og folk tar bare mer og mer avstand fra hverandre.
Jeg hadde helt glemt denna teksten, men kanskje den gjorde et større inntrykk på meg den gangen enn jeg er klar over? Kanskje.. For selv om det tok meg mange, mange år etter det der jeg gjemte meg bak en steinhard fasade som viste folk at “her har du faen mæ tøtta som har null problemer med nåkka som helst”, klarte jeg slag for slag å slå hull på muren min, krype gjennom hullet og skritt for skritt følge den veien som har ført frem til der jeg er i dag. Totalt åpen om både hvordan livet mitt har vært og hvordan jeg egentlig har det i dag.
Jeg er fullstendig klar over at noen syns jeg er for “drøy” og at det ikke er nødvendig å dele absolutt ALT. Vel, det er faktisk ikke mitt problem hva de måtte gå rundt å dra på av tanker om min ringe person, og nå har det seg sånn at de som kjenner meg veit at det er mye som har foregått og fremdeles foregår i livet mitt som jeg IKKE deler offentlig, for de hendelsene innbefatter andre mennesker. Men JA, disse tingene kan jeg prate om til de jeg bryr meg om og som jeg tror forstår uten å dømme, men offentlig prøver jeg å sette min ære i å fortelle min historie uten å eksponere andre for mye. Deres opplevelser av livet og tolkninger av situasjoner er historier som ikke er mine å fortelle.
Men med det sagt så har jeg da valgt å være bunn ærlig om livet mitt både før og nå, fordi jeg ønsker virkelig å sette fokus på ting som veldig mange kjenner seg igjen i men ikke tør være ærlige om. Jeg har fått talløse tilbakemeldinger både via TikTok og podcasten min der folk takker meg for at jeg tar opp temaer som de kjenner seg igjen i, men som de ikke tør være åpne om verken til familie eller venner. Noen knapt nok overfor seg selv, og slettes ikke offentlig. Derfor akter jeg å fortsette å dele av meg selv med jevne mellomrom med et håp og et inderlig ønske om at flere skal finne motet til å gi slipp på fasaden, slå hull på muren og tørre å ta det mentale skrittet ut i verden.
Så folkens..er det virkelig så skummelt? Eller kanskje jeg heller skal spørre HVORFOR er det så skummelt?
Selvfølgelig er faren veldig stor for at noen vil syns at du også blir “for mye” og trekke seg bort fra deg.. men seriøst – vil du EGENTLIG ha mennesker i livet ditt som ikke godtar deg sånn du er?
Når jeg i en helt dagligdags tone sier, den gangen jeg havna i akutt depresjon. Da blir folk rare i ansiktet, og må skynde seg hjem å sjekke om komfyren er avslått eller noe😅.
Vi må læres opp til å snakke om det. Eller mange snakker jo, men vi må lære oss hva som er riktig respons. Hva vi skal svare. Der er ihvertfall ikke jeg god. Selv om jeg har vært nede i mørkret selv, så er jeg ikke god på riktige svar når andre snakker om det.
Og der har du et tema til pocasten😉 Hvis du ikke har snakka om det. Podcaster er ikke min greie, så jeg har ikke hørt på.
Ja sånne reaksjoner kjenner jeg godt igjen. Og du har rett, de færreste av oss vet vel ikke helt hvordan man bør reagere på ei sånn ærlighet. Jeg skal ikke påberope meg å være superflink til det jeg heller, men jeg har definitivt blitt bedre med årene. Prøver å tenke på hvilken reaksjon jeg sjøl hadde ønska av andre, så i ditt tilfelle trur jeg at jeg faktisk rett og slett hadde starta med å spørre: Er det lenge sida det da? 🤗
Takk for at du satte meg på ideen til å bruke akkurat dette til tema..både til podcasten, men faktisk trur jeg det kommer til å kunne bli et bra tema på TikTok også. Er det ok at jeg bruker deg og den setninga du starta kommentaren med som eksempel? Uten å navngi deg, selvfølgelig 🤗
Selvfølgelig. Bruk i vei. Alt som kan bidra til å gjøre det lettere å snakke om😊
Takk for det 😊
Så fint et innlegg, og så sant. Bra du gjorde det du sjøl skrev på fb til ditt. Etter hvert. Er så enig med deg, at vi må ha alt av hva et liv er. Og absolutt ikke en fasade, men det ekte – alle sidene. Og akseptere oss sjøl for den vi er, med de forbedringer vi ser- eller vil få til. Og deretter ser vi også de andre, kanskje greier vi å rette ut en hånd for å hjelpe. At du deler om deg og ditt, vil hjelpe andre. Vi alle er ikke mer enn folk, som prøver det beste… vi er ikke i en konkurranse. <3
Takk for det 🤗 Ja selv om det tok sin tid, så klarte jeg det..og det gir en god følelse. Og jeg tror du har helt rett i det at etter hvert som vi aksepterer oss sjøl og ser endringer, blir vi mye sterkere utrusta til å se andre og kanskje kunne være til hjelp ❤
Bra at du har gjort som du har gjort. Det er jo også bare en selv som kan endre på ting, gjøre livet sitt bedre osv. Vi må hjelpe hverandre, og hadde vi tilbudt vår hjelp hadde kanskje ikke folk trengt så mye hjelp for å si det sånn. Men i bunn og grunn, så er det jo vi selv som må gå skrittene, endre, styre på, slite og streve, men det er også da vi som får oppturen når vi merker det går bedre. Nei, det burde ikke være så farlig å fortelle, forklare og å be om hjelp. For vi er mangesidige, alle sammen, og har jo alle vårt egentlig. God klem <3
Ja jeg har heldigvis klart å komme langt i min prosess, selv om det har tatt lang tid. For som du sier så må vi gjøre jobben sjøl. Og det er jo også sånn at OM noen tilbyr hjelp, nytter det ikke om man ikke er rede til å ta imot 🤗
Klemz tilbake ❤️