Yeeey.. i går var det feiring på høgt plan – bokstavelig talt. På et tidspunkt faktisk på nærmere 500 moh.

Og hva feira jeg da? Jo – at jeg etter flere måneder har fått klarsignal til å traske så mye jeg vil i fjellheimen igjen. Noen av dere fikk kanskje med dere innlegget mitt i går om nettopp det, og at jeg da hadde starta feiringa med å koste på meg en koselig lunsj.
Da jeg så kom hjem igjen hadde jeg allerede bestemt meg for at turskoa skulle på, og jeg gleda meg vilt til å komme meg ut å gå i skog og mark. Jeg stakk innom brorsan og hørte om han hadde lyst til å prøve seg på en liten tur han også, noe han takka ja til. I innlegget “FY FAEN FOR ET PÅGANGSMOT”  skreiv jeg om en tur jeg og han hadde i slutten av oktober i fjor, da vi gikk på Keipen Sør. Jeg anbefaler virkelig å lese det innlegget om du ikke alt har gjort det, for der får du vite litt mer om nøyaktig hvor mye han sliter med helsa og hvilken bragd han utførte for 11 måneder siden. Og trangen til å komme seg ut har ikke blitt mindre, så når han takka ja til å prøve seg på tur sammen med meg i går, ønska han at vi skulle gå på Keipen Nord i år.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så da pakka vi mat og drikke samt lue og votter i sekken min, og satte av sted mot Aunfjellet der startpunktet for turen er.
Det er rimelig flatt til å begynne med, men etter hvert blir det naturlig nok litt brattere terreng – og da ble det både en og flere små pust i bakken for at han skulle få henta seg inn igjen.

Det er ikke noe å si på utsikten oppover der i alle fall.
Vi tusla og trødde både lenge og vél..det er ikke en lang tur i seg selv, sånn godt og vél 1,5 km én vei, men vi tok det da veldig med ro oppover så han skulle klare å fullføre. Ja vi satte oss til og med ned og tok oss en liten matbit underveis. Det virka nok lenger enn det var, men plutselig så vi målet rett foran oss. Gjett om det var to som var superglade da altså.

Flotte, flinke broren min ❤️

Det var jo enda noen få meter igjen til sjølve toppunktet, men dit våga ikke han seg. Så mens han tusla litt rundt og knipsa bilder, fauk jeg en lynsnar tur helt på toppen for å forevige litt av den fantastiske utsikten. Ser dere forresten brorsan på bilde nummer 3 under her?

Det var en temmelig sur vind der i høyden, så når vi skulle sette oss ned for å spise resten av nistepakka tusla vi oss først ned en liten bit til et nydelig lite vann – og ble belønna med å kunne sitte litt i solgløttet.

Da vi hadde fått hvilt oss ei stund tusla vi oss gode og mette ned mot bilen igjen. Eneste minuset for meg var at da vi var kommet litt over halvveis ned fikk jeg ei satans krampe i fotbladet på den foten som jeg tråkka over på – men etter litt vifting med tærne og en del massasje roa det seg så jeg klarte å gå igjen. Så da var det bare å tilbakelegge resten av distansen og sette nesa hjemover – skjønt enige i at vi hadde hatt en flott og koselig tur. Ei feiring på høgt plan.