I dag har jeg vært på tur!! Jaha.. og hva så?  Jeg er jo på tur støtt og stadig tenker du kanskje nå. Og joda, det har du rett i.. men i dag har jeg vært på en tur jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve – nemlig en fjelltur sammen med broren min.

De fleste av dere kjenner ikke broren min anna enn at han er “brorsan” som støtt og stadig har trådd til når jeg har hatt problemer med spesielt bilene mine. De av dere som kjenner han privat veit jo at han har en del helseutfordringer – deriblant kols som er en kronisk lungesykdom som fører til bl.a redusert lungefunksjon. Og det som er greia – og som har gjort at jeg aldri hadde trudd at han og jeg skulle gå på fjelltur sammen mer, er at kolsen har bare krevd mer og mer av han både av pust/kondisjon og muskelstyrke. Ved siste måling hadde kar´n kun 23% igjen av lungekapasiteten – og likevel har han bestemt seg for å kjempe imot og begynne å bevege seg mer for at musklene i beina ikke skal svekkes totalt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så i mårres ringte han meg og lurte på om jeg ville “slepe han med” på tur – noe jeg selvfølgelig ville – og etter eget ønske fra brorsan skulle vi prøve oss på Keipen, et ganske lettgått turmål på ca 3 km t/r ikke så langt unna Harstad. Og når jeg sier lettgått er det mynta på de som er høvelig oppegående i både kondis og muskulatur. Broren min hadde ikke heilt trua på at han ville komme seg helt opp, og jeg skal innrømme at jeg også var liiitt skeptisk – men likevel hadde jeg all verdens tro på at den turen lot seg gjennomføre bare man tok tida til hjelp, og med den avtalen om at det er ingen skam å snu om det ikke går, starta vi på vandringa oppover.

Som dere ser var det litt snø hist og her, og jeg kan skrive under på at det var skikkelig gjørmete enkelte steder, men vi tusla oss sakte men sikkert oppover. Sånn godt og vél halvveis ble det en aldri så liten kaffepause og litt energipåfyll, før vi fortsatte med godt mot.

Og joda, det var mye pusting & pæsing og ørten små stopp underveis, og det tok sin tid – men veit dere hva? Han klarte det!
Vi valgte å stoppe ved Keipvatnet litt nedfor varden som dere kan skimte på toppen, for det var en skikkelig isvind og tykjekaldt der oppe.

Men de få meterne har jo absolutt null betydning. Han kom seg opp på Keipen Sør, og jeg er sååå sinnsykt stolt av broren min at dere aner ikke. Fy faen for et pågangsmot si bærre æ ❤️