Mårnings folkens.. Nå hoppa jeg bukk over mandagsdiktet forrige uke, men det måtte bare bli sånn. Men i dag kommer det et superkort, GAMMELT dikt – skrevet i fjor vår…
Æ tenker: bedre enn ingenting, hehe 😁
ENDELIG VÅR
Mykt regn som sildrer
nedover ei skitten rute.
Snø som vaskes vekk
etter et langvarig liv.
Myke toner fra livet
vibrerer i mitt indre.
Endelig.. det er vår
Helene Harrysdatter
Goood mårra folkens… Jada, da var det mandag igjen…og denne gangen kommer diktet på starten av dagen, sånn som det er meininga det skal 😊
Akkurat dette diktet er så gammelt at jeg har ikke årstall på det, men jeg troooor ikke jeg har posta det før..
ÅRSTIDENE
Vinterens snefnugg daler
stille fra silkebløte skyer
-legger seg mykt over et nakent landskap
som et hvitt, kaldt teppe av frost.
Vårens regndråper faller
mykt fra et gråkledd hvelv
-små sildrende bekker
vasker ivrig vekk vinterens sne.
Sommerens solstråler glitrer
varmt fra en blåkledd himmel
-tørker tålmodig opp våte enger
og gir liv til romantikk og lek.
Høstens stormer raser
iltert rundt halvnakne trær
-legger hjelpeløse blad på marken
og gjør klar for vinterens komme på ny.
Helene Harrysdatter
Dagen i dag har bare rast i fra meg, og nå er jeg parkert for natta mellom Hjerkinn og Dombås. Bloggen har blitt temmelig ignorert, så nå skal jeg lage meg litt mat og i alle fall svare på kommentarer 😊
Og – bedre seint enn aldri, heter det jo – så her kommer da mandagsdiktet.
Dette er IKKE et nytt dikt..men likevel temmelig aktuelt..
INN I MITT INDRE
Står på terskelen til mitt indre,
en annen dimensjon.
Der har hvert spørsmål
aldri bare ett svar,
og en sann venn
en den dyreste skatt man kan ha.
Rett innenfor
følger alle muligheter hver sin vei,
med en ny utfordring bak hver sving.
Lenger inn i denne verden,
lever monstrene fra fortiden
– de livnærer seg på frykt..
Min frykt!
Men jeg vet – skal jeg komme i mål,
må jeg finne min styrke
gå inn i mitt indre
og møte skyggene
fra en tid som er gjemt
men ikke glemt.
Helene Harrysdatter
God mårra og god, ny uka folkens 😊
Starter like godt mandagen med mandagsdiktet…ja siden det er..eeeh..mandag, hehe.
Dette diktet skreiv jeg i fjor, da jeg ble ekstremt fascinert av, og syntes SÅ synd på et gammelt, forlatt hus jeg fant.. (truuur ikke jeg har posta det før)
KOFFER DRO DÅKKER?
Koffer dro dåkker?
Koffer forlot dåkker mæ, og lot mæ stå her aleina?
Ensom gjennom alle årets skiftninge.
Æ kjenne den bitende kulda fra de harde vinteran
og de våte dryppan fra sneen som smelte en mild vårdag.
Æ kjenne varmen som tørke kvær krik og krok en brennhet sommerdag
..og æ kjenne kordan den brutale vinden prøver å bryte mæ ned, en stormfull høstdag.
Koffer dro dåkker?
Æ vil jo så gjerne føle de gode vibrasjonan fra glad latter igjen
og ta del i de sorgan som livet gir.
Æ vil så gjerne være med på reisa inn i ei ukjent tid
..og kjenne varme hender som gir mæ omsorg og nytt liv.
Koffer dro dåkker?
Helene Harrysdatter
Jepp..det tok sin tid i dag, men da var det endelig tid for et nytt mandagsdikt. Kreativiteten når det kommer til poetiske utskeielser er ikke på sitt beste akkurat nå, så derfor har jeg dykka ned i arkivet. Og her kommer et lite dikt jeg skreiv tidligere i år – mens jeg venta på våren 😊
TÅLMODIG..VENTENDE..
Tålmodig står du der
skuer ut over et vinterkledd land
Naken og dekket av frost
gir du sjela en velfortjent hvil.
Venter
Lengter
Snart..
Snart vil våren komme
med sin mild pust
og vekke sovende røtter til liv.
Helene Harrysdatter
..mhmmmm… da var det sannelig mandag igjen – og gjett hva som kommer nå?
Yeppz.. et nytt mandagsdikt 😉
Ha ei riktig god ny uka, folkens.
STADIG PÅ SØKEN
Stadig på søken
Jager etter…ka?
Ei uro i sjela
som jager mæ videre..
..og videre.
Finn ikkje roa..
En gyllen sødme
flyt gjennom åran mine
Får blodet til å bruse
Det kribler i heile kroppen
hver gang ei ny dør åpne sæ..
Livet e så vakkert – og byr sæ villig frem.
Og æ – æ lar mæ gladelig lokkes med
mens æ juble i ekstatisk fryd.
Helene Harrysdatter
Wow.. mandag igjen.. allerede? Hvor i jøssenavn og alle smånissan har tida blitt av?
Jaja.. at tida flyr veit man jo – og mandagsdiktet i dag var faktisk skrevet på siste halvdelen av 1980-tallet (mens jeg enda var temmelig blåøyd ideologisk overfor enkelte ting) Tenk – over 30 år siden 😲
VALGET ER DITT..
Ei fri, levende jord
Ei jord hvor det ei finnes sult,
for alle trær og marker
bugner over av frukt, korn og bær.
Ei jord hvor det ei finnes krig,
for alle mennesker og dyr
lever side om side i fredfull harmoni.
Ei jord hvor sjalusi er et ukjent begrep,
for fattig og rik – sort og hvit,
er forenet i stille fred..
ELLER
Ei fengslet, døende jord.
Ei jord hvor hungersnød regjerer,
for alle trær og marker
er besudlet med avfall og gift.
Ei jord som er herjet av krig,
for menneskene flekker tenner mot hverandre
lik store, ville rovdyr på jakt.
Ei jord fylt av angst, hat og sjalusi,
og mens våpen spyr ut kuler og ild,
stjeler de rike de fattiges brød.
Helene Harrysdatter
Goood mårra og god mandag, folkens.
I dag blir det et dikt skrevet for en god del år tilbake, men ordene har nå ikke mista si betydning av den grunn.
Ha en riktig flottersfin dag, alle sammen ❤
KOR MANGE KAMPA..?..
Kor mange kampa skal du kjempe
før du tør vise mæ at du slit?
Kor mange kampa må du tape
før du tør be om ei hjelpende hånd?
Kor mange kampa er du beredt på å ta
før du tør vise mæ et glimt av di sjel?
Kor mange kampa må til
før du tør gi mæ litt av di bør?
Helene Harrysdatter
Seriøst – om ukene flyr fortere nå, så er det jo jammen jul igjen snart.. noe som det godt kunne vært når jeg titter ut av vinduet. For akkurat nå snør det igjen. Ikke mye, men nok til at jeg ser tett med hvite, våte filler som kommer ned i stedet for regn. Det smelter jo bort like raskt som det kommer, men likevel…..
Men uansett.. god mårra og god, ny uka folkens. Her kommer et nytt, lite mandagsdikt fra meg.
FEIL PALETT
Æ henta frem et lerret
og malte mæ en verden
i rosa og pastell.
Lekte mæ med fargan
malte vakre lyse tona
av lykke, smil og sang.
Æ ensa ikkje dagen
endre sæ til mørke natt
blinda tok æ feil palett.
Med sorg måtte hjertet se
min lyse verden grumse til
av mørket som sneik sæ med.
Helene Harrysdatter
GOOOOD MÅRRA folkens..på tide med et nytt mandagsdikt fra mæ 😊
Det diktet i dag har jeg posta før – men – for det første er det ei stund sia – og for det andre finner jeg det ikke på nettet..😲 Når jeg googler det, dukker det opp..men når jeg trykker på linken, er det ikke der. Så mulig glupe meg har vært å trykt på ett eller annet så det er sletta..
Helt ærlig så er det kanskje like greit, for det er mye mulig at det er en smule modifisert siden første gang jeg posta det…men i alle fall – nå kommer det her..og heretter skal jeg holde tutteluttene godt unna delet-knappen, hehe .
Ha ei riktig fin, ny uka nu da.
HVIS Æ KUNNE MALE MED ORD
Hvis æ kunne male med ord..
Da ville æ male dåkker et bilde av:
frostklare vinternetter,
der en blåsvart himmel er fylt
av tusentalls stjerner som gnistrer om kapp,
og en magisk, hvit måne sprer sølv
over uberørt sne og rimdekte trær..
Hvis æ kunne male med ord..
Da ville æ male dåkker et bide av:
våte, milde vårdaga
der gjørma og fjorårets visne løv
viker plassen for nye, spede skudd
og sildrende bekker i vilter og klukkende lek
lover liv for ei nyvåkna jord..
Hvis æ kunne male med ord..
Da ville æ male dåkker et bilde av:
nord-norske sommerkvelda
der lufta vibrerer varmt over blikkstille vann
og måsan svever uberørt av sted,
mens midnattsola farger horisonten
i skimrende nyansa av rødrosa gull..
Hvis æ kunne male med ord..
Da ville æ male dåkker et bilde av:
fargesprakende, viltre høstdaga
der tepper av lyng og mose i skarp kontrast
bærer bud om at et år snart er slutt
og varme daga med magisk lys, blir avløst av
drønnende storma og regn..
…ja det var hvis æ kunne male med ord..
Helene Harrysdatter
