Titt-tei og god mårra alle sammen..da er det mandag igjen og ei ny, ubrukt uka ligger foran oss. Jeg har vel egentlig ikke de heeeeilt store planene, men noe skal jeg vel få fylt dagene med. Og da starter jeg like godt med å poste mandagsdiktet, som denne gangen er dedikert til et gammelt, falleferdig men sjarmerende og vakkert hus.
KAN DU?
Kan du høre min skjøre stemme
fra dypet av mi mørklagte sjel?
Kan du se mi fordums skjønnhet
gjennom mitt slitne sinn?
Kan du høre den stumme sorgen
og frustrasjon i mitt såre rop?
Kan du se hvor hardt æ har kjempa
før æ trekker mitt siste sukk?
Helene Harrysdatter
8 kommentarer
Rørende og trist dikt. Et rop om hjelp!
😊❤️
Et fint dikt og til ettertanke – Jeg tenkte på viktigheten av å se og lytte til andre.
Takk 😊 Ja meininga med diktet kan jo glatt sees i sammenheng med folk også ☺️
Så fint dikt! ❤️
Tusen takk 🥰
Vakkert og vemodig <3
Tusen takk for det 🥰