TVERRFJELLET – TIL SLUTT

God formiddag – eller god midtpådagen, rettere sagt.. deler her et nytt innlegg fra den gamle bloggen min.
Dette er også fra 2013, sånn som det om Appelsinbakkan som jeg skreiv om i går.. nærmere bestemt i begynnelsen av juli det året..

TVERRFJELLET – TIL SLUTT!!!

Hei og hoppsann, der…nu kommer det ENDELIG et litt mer bilde-rikt blogginnlegg fra meg.
Var på en aldeles FANTASTISK fjelltur sammen med ei venninne og guttungen hennes for et par dager siden – men har hatt aaalt for mye å styre med, til å ha fått blogga tidligere..

Men altså – tidligere i uka hadde jeg bestemt meg for å ta en lengre fjelltur nå fredag vi hadde, med tanke på at jeg skal på Årbostadtinden neste helg (klikker du på linken, kommer du til innlegget mitt fra da jeg deltok i Tour De Andørja).. den toppen er sånn ca.1180 m.o.h, mens fjellet jeg og venninna mi gikk på, er 889 m.o.h…ble jo litt mindre tind det, da…men gjett om man fikk gått likevel. For – og det er jo ikke akkurat noe sjokk,da – vi rota oss litt bort til å begynne med! Som sagt – et stort sjokk burde det jo ikke være, for akkurat denne venninna mi og jeg er veeeldig flinke til å rote oss inn på – og utfor – stier der vi egentlig ikke har noe å gjøre, hehe… MEN når det er sagt – denne gangen var det ikke (bare) vårres feil…det er en 10-på-topp-topp vi gikk, og vi fant ikke rette skiltet til å begynne med. Det resulterte i at vi la i vei og hadde kommet godt og vél 0,5 km før vi lukta lunta om at vi var på feil kurs…hadde ikke vært den store krisa, da – for vi var på tur til Melåaksla, og den er hakket høyere enn Tverrfjellet – men guttungen til venninna mi ville absolutt gå til den toppen vi hadde bestemt – og ja..da var det bare å traske seg tilbake til bilen og leite etter rette skiltinga…som viste seg å være bare noen få hundre meter fra der vi hadde parkert til å begynne med.

Men så – endelig – var vi på rett kurs opp mot fjellheimen.
Og oppover gikk det…sønnen til venninna mi fløy i forveien – som han ofte bruker..
Været var ganske perfekt å gå i, sånn egentlig..det småregna i støytan, men det var utrulig varmt like vel…og så setter det virkelig fantasien min i sving når det tykner til i fjellan…sikkert utrulig mye rart som kan gjemme seg i tåkeheimen…sant, ja?
Vått & vakkert – og steike godt når man er tørst.
Vi traska og traska, og kosa oss kjempemasse.. ca. halvveis hadde vi en liten raste-pause med litt energi-påfylling, før vi traska videre opp i høyden…med en drøss av selskapssyke og til dels svært så innpåslitne fluer..
Godt og vel over tregrensa kom vi til Tverrfjellvatnet…nydelig..
Videre oppover bar det – og nå begynte terrenget å endre seg mye – ble bare mer og mer steinete..og til slutt var det nesten ikke noe igjen av stien vi hadde fulgt. Det var nå så som så med merkinga også, og et par ganger fant vi merker som hadde falt over ende..guttungen til venninna mi var flink, han – og fant stein som han brukte som hammer for å slå de ned i bakken igjen.
Men her hadde vi enda en godt synlig sti å følge – og et utrolig vakkert terreng..
 Seeee…ingen sti – men ei godt synlig – oppreist – merking..
….du ser den,ja? Joda – den røde nesten midt i bildet…den, ja..
….bare stein så langt øyet kan se….og faktisk en og anna potensiell fårikål-middag….men de ble så små på bildet her, at de skal du nok bare gi opp å se…
Ei aldeles nyyydelig utsikt mot det vi fant ut i fellesskap må være nån av Melåvatnan…og jeg håååper at i år skal bli året jeg klarer å få realisert fantasien om å gå over hele Melåa og campe i gammer og telt..oooh..
Her var det virkelig begynt å tykne til rund oss – og en del regn – og for ikke å snakke om – vind..
Og her oppe hadde vi også mista merkinga totalt. Vi glodde og glodde – men ingen av oss var kar – eller tøtte – om å se de svartens merkan. Utrulig frustrerende å være kommet ca.en halv km unna målet – og så ikke ha peiling på hvor vi burde gå. Joda – etter kartet klarte vi jo å se sånn høvelig hvor toppen var – men med all den steinura som var rundt der, var det ikke alle plassan vi syntes det var forsvarlig å gå.. i tillegg var venninna mi blitt dønn sliten – så vi bestemte at ho skulle bli igjen med sekkene og så skulle jeg og sønnen hennes traske oss opp mot der vi trudde veien kunne være, for å se om vi fant postkassa… men duuuuu, altså…jo nærmere vi kom toppen, jo tjukkere ble tåka…fnys!! Til slutt ba jeg han sønnen hennes om å sitte muse stille så jeg visste hvor jeg kunne finne han igjen, og så traska jeg meg inn i tåkeheimen på leiting. Men nei – ingen rød kasse – eller annen kasse heller, for den del – var å oppdrive..og jeg valgte å snu for at det ikke skulle bli for skummelt for han som satt alene i tåka og venta – eller for mammaen som satt lenger nede i lia…men dærsken dryle – kan rett og slett ikke beskrive hvor inn i svartsvidde granskauen frustrerende det var å måtte traske seg ned igjen uten å ha nådd målet..
O´akk – O´ve og tenners gnissel!!
Da vi kom ned igjen til venninna mi – som var mer eller mindre blåfrossen (staaakkar)…HALLELUJA og litt til – hadde hun – velsignede, klarøyde vesen – oppdaget ei ny, rød merking oppi steinura….og når vi først hadde funnet den – så vi plutselig ei til… vi fant vi oss en (litt) lun plass for å spise lunsj..
…og når maten var fortært og jeg hadde fått skifta tørt på både den ene og den andre kroppsdelen, lot jeg venninna mi og sønnen sitt igjen å hvile, mens jeg dura som en vanvittig oppover bakkene og hoppa som en sprettball med dårlig demping over særdeles ruglete steina..
Oh lykke for en fantastisk utsikt som venta meg der oppe…her er – etter det jeg kan skjønne av kartet – Horntindene…bildet har ikke sjanse å formidle det utrulige skuet de var..
..og yezz-yezz-yezzzzzzzz….mer veimerking!
SE de fjellan vi har her…jeg mener – hallooo….man kan miste pusten av mindre..
 TA-DAAAAAAA!!!!
Yezzz I did it…postkassa og tilgang på turkoden.
Nydelig!
Vebbestadvatnet rett ned – Kveøya i midten og Borkenes bakerst.


Så – med koden i trygg forvaring jogga jeg meg nedover bakkene og fant igjen venninna mi og sønnen..som selvfølgelig ble kjempeglade – selv om hun syntes det var litt surt at hun ikke hadde kommet seg helt opp selv…og det skjønner jeg veldig, veldig godt…

Når vi da starta på nedoverturen, kom sola snikende, og det ble et veldig flott vær – og jeg måtte passe på å få tatt et bilde av nydelige Tverrfjellvatnet i sol også.
Så – uten tvil – det var en fantastisk tur vi hadde.

APPELSINBAKKAN

Siden jeg ikke kan være så sabla aktiv enda på grunn av operasjonen i forrige uke – som du kan lese litt om HER hvis du ikke veit hva jeg snakker om – så fant jeg nå ut at det kanskje var på tide å flytte litt mer av gammelbloggen over hit..og her følger et innlegg fra begynnelsen av mars 2013 – da jeg enda i min til tider temmelig tåkelagte hjerne levde i den villfarelsen å tro at skigåing var noe for meg, hehe..

APPELSINBAKKAN

Heeeeisann der…her kommer ENDELIG et nytt, lite innlegg.. Har ikke akkurat vært så aktiv ute i skog og mark i det siste, at det gjør noe. Å gå langt og lenger enn langt sånn ellers, ja det gjør jeg – men jeg og skiene er ikke verdens beste venner, akkurat.. Har hatt dem ute på et par prøverunder – dvs. jeg er den som er blitt prøvd ut – eller rettere sagt føttene mine.. vil IKKE risikere å få samme gnagsårene som jeg fikk etter første turen min i år. Men det har gått bra, og jeg har huska å teipe meg før hver tur – så nå ser det ut som det endelig kan bli litt futt & fart i sakene, hehe

Dvs. futt & fart er vel eeeegentlig det siste noen kan tenke på når de ser meg komme tøflende avgårde. Har sagt det før og sier det igjen: “Æ e ei feigsjetta på ski!”

I alle fall – det var et nyyyydelig vær når jeg sto opp i dag, og jeg satsa på å gå til Appelsinbakkan på Storjorda, som er en av vinterturene for 10-på-topp i år..
Turen starta himla bra..jadda!! Måtte først av alt spørre noen om hvor i huleste jeg skulle starte for å komme til disse Appelsinbakkan…var jo løyper og spor i alle himmelretninger, jo..og kunne ikke se et eneste rødt “topp-merke”….herrefred…men jeg fikk nå pekt ut rett løype og retning, og så la jeg i vei…i sakte kino, hehe…var jo kun skare å gå på, så detta så jeg for meg skulle blir morro,gitt..hohohooo

Karra meg opp de første bakkan og kom til Aurvatnet…et utrolig syn med den blå himmelen og sola (som faktisk varma ganske så godt alt)
Og videre bortover der gikk ferden.. fulgte ei løype som gikk over isen – den tok jeg IKKE på tur tilbake igjen..var det nå glatt på skaren ellers – så var det jo totalt ære-være det der..skjønner godt hvordan Bambi hadde det, jeg…..say no more!!

Da jeg spurte etter veien oppover, fikk jeg fortalt at det var spesielt én bakke som var temmelig tøff å gå opp – at det virkelig ville kjennes i både armer og bein.. ok – mulig det føles slik for den dama som rettleda meg – men jeg må bare få sagt at jeg syns ikke det var noe særlig slit, jeg… glatt, ja..og med ei fart som kan få ei snile til å le seg fillete – men ikke noe pæs. Mulig jeg er i bedre form enn jeg tror – men det var i alle fall ikke noe problem å komme seg frem til postkassa..

Vél fremme der – på Appelsinbakkan – lå det ei tøtta (ung kvinne, må vite) på magen og fotograferte en appelsin i snøen – kult – ingen tvil for henne hvorfor stedet heter det det gjør, hihi

Så – etter innskriving i manntallet – eeeh boka – registrering av kode og litt slarving om løst & fast med appelsin-dama, var det på tide å vende nesen hjemover igjen… oooooooooooooh!!
Èn ting er å komme seg OPP bakkene…. men alle oppoverbakker ble jo jaggu skumle nedoverbakker helt sånn plutselig…hmmmmmmmmm…. ok – må bare innrømme det først som sist..jeg feiga totalt ut og gikk sidelangs nedover. Men på grunn av den knallharde skaren over alt, ville ikke skiene helt gjøre som hodet mitt hadde sett for seg at de skulle, så jeg vakla att og frem som ei blanding av Lille Trille og Veltepetter – og klarte jaggu å deise på rævva flere ganger… jajaja…..le nå bare du….det gjorde i alle fall jeg, hehe… har nok sikkert vært en syn for guder – om noen sånne hadde kommet forbi – der jeg lå å kava med ski og staver og holdt på å le meg i hjel…haha…kom ikke her å si at man ikke kan ha det gøy om man er aleine 😉

Og hva gjør det forresten om man går aleine når det er så utrolig flott natur rundt en?
Men i alle fall – mellom knall & fall og latterkuler i ensom majestet – nedover gikk det – om enn så sakte – og jeg ble selvfølgelig forbikjørt av opptil flere stykker..

Ei stund begynte jeg å lure på om det var bare jeg som var ei sånn “forbainna pingla”…syns jo skigåing er utrolig morsomt – men får jo unektelig ødelagt litt av tur-gleden ved at jeg må planlegge nøye for hver forbaska lille utforbakke.. Men da jeg var nesten nede igjen, hørte jeg mye kaving og styring bak meg, og opp dukka det ei dame som så like frustrert ut som det jeg følte meg i støytene.. og hun var heeeelt overgitt over hvor glatt det var og hvor vanskelig det var å komme seg ned i én bit.. HALLELUJA!!! Det finnes altså flere av den sorten…så bra for meg, da…følte meg plutselig ikke heeeelt aleina som “bleikfis” i denna ski-verden likevel – juhuuu!!

Så med nytt pågangsmot stavra jeg meg videre til det var kanskje 100 meter igjen til veien og bilen.. da gadd jeg rett og slett ikke sloss med skaren noe mer, og tok ski og staver under armen og labba i vei…juks? Pøh!!!

Og snipp-snapp-snute, der var Appelsinbakkan ute – eller no´sånt…og jeg har fått starta årets 10-på-topp-sesong..

GAMMELT NYTT – SØNDAG PÅ SØRVIKFJELLET

I dag ble ikke dagen helt som jeg hadde tenkt.. Det er et nydelig vær ute – men jeg ligger nå flata ut her på sofa.. Så – for å i det minste ha noe trivelig å by på, deler jeg nå et nytt innlegg fra den gamle bloggen min.
Turen ble gått den 12. august i 2012..og er fra den første turen min på Sørvikfjellet, rett utenfor byen her..

SØNDAG PÅ SØRVIKFJELLET!!

Hærlighet og fader vår for en megabra dag det har vært i dag.. vi har vært på Sørvikfjellet – jeg, guttungen, de to yngste tanteungene mine, gudmora til guttungen, dattera hennes (her må jeg dessverre opplyse at hun gikk brått bort for snart 3 år siden..men det er ikke min historie å fortelle ❤) ei god barndomsvenninne av meg, samt sønnen hennes – og en lånt hund, hehe..

Vi møttes i Sørvika kl.11 og starta turen med godt humør – og et utrolig flott vær..

Her er vi i gang…Sørvikfjellet til høyre.
Traska og trødde i vei oppover, og måtte ha oss en liiiten tenkepause oppi bakkan – hvor skal veien gå videre – følge turløype-merkingen til høyre eller venstre, tro…?
Må jo innrømme at jeg ELSKER venninnene mine – for de er like hakke gærn´ mellom ørene som det jeg er – så gjett tre ganger hvilken vei vi tok opp??? Jepp – korteste strekning – straka vegen åt…øøøhh himmels, eller no´sånt..
Med andre ord – dalsøkket midt i mellom veiene, tji-hi..
Og oppover kravlet vi – særdeles vaklende i gangen i støyten…og jeg med verdens største buksesig (nei – æ VIL ikkje bruke belte!!), så jeg vurderte en stund å ta av meg skoene så jeg kunne klore meg fast med tåneglene i tillegg – men YEZZZZZ!!! Opp kom vi til slutt..
En flott ting med at vi valgte den veien, var at jeg kom over to sommerfugler som jeg kunne forevige..de var veeeeldig fine..
Vel oppe etter klatreseansen vår, hadde vi vår første skikkelige
drikke-og-inntak-av-litt-energigivende-saker-pause…
En flott gjeng – ikke sant? ❤
Nydelig utsikt oppover….
Her begynner vi så smått å nærme oss toppen..
SNØBALLER!!!
Her begynner vi seriøst å nærme oss målet – flinke venninnene mine ❤
Oppe ved det høyeste punktet (607 moh) – kan trygt si det var litt vindfullt der…..

Etter å ha vært på toppen, fant vi oss en lun plass for nistespising – og så tente vi bål og stekte pølser..og for de som lurer på hvor vi fant ved midt oppå snaufjellet – den var medbrakt – hadde fylt halve sekken min med ved før jeg dro hjemmefra – ikke å undres at den sekken var litt tung, hehe.. og så plukket vi litt småved og bark med oss på turen oppover i tillegg.
Gjett om vi storkosa oss!!
(og så fikk jeg også være med på bildet..kult!)
Fine hunden vi hadde lånt med oss.
De to flotte tanteungene mine ❤
Må jo bare si at det var en utrolig nydelig utsikt fra toppen…bare se:
Kilbotn mot høyre i bildet..
Andørja og kirka på Engenes ca.midt i bildet og litt mot høyre..jada-jada..vet det..vanskelig og se..men den ER der…
Mot Tovika..

Jepp – det var i grove trekk turen vår i dag… ble en lang tur, for det skal sies at vi surra nå litt hit og dit – og klarte selvfølgelig IKKE å holde oss på den “smale sti” oppover – men på turen ned igjen, fulgte vi merkingene og klarte ikke å gå oss bort en eneste gang..så det, så..hehe

Så da var enda en fantastisk turdag over.. som avslutning inviterte jeg barndomsvenninna mi og sønnen hennes til å spise middag sammen med oss og tanteungene mine.. det ble en suksess ..

TOUR DE ANDØRJA.. anno 2013

Joda folkens, nå blir det litt mimring her igjen.. La jo ut i et innlegg tidligere fra den gamle bloggen min, og den første joggeturen – som antagelig var starten på galskapen som jeg tynte kroppen min med en lang periode – og som definitivt var med på å drive meg fremover – sånn at jeg i 2013 faktisk deltok i en trippel-challenge hjemme på øya mi..
Så her er innlegget henta fra gammelbloggen min.. Enjoy!

Logoen er funnet og lånt fra internett.

TDA – TC

Okeeey…her er det på tide å holde på øran, folkens – for jeg kan ikke gjøre anna enn å komme med et mega-hyl her, hehe =)
I helga vi hadde,12-14 juli, var jeg hjemme på øya og fullførte Tour de Andørja – Trippel Challenge!! For ei fantastisk mega-utfordring for meg – med løping på fredag, sykling på lørdag og tinde-bestigning på søndag.
Allerede onsdag klaska jeg sykkelen fast på bakenden til Mosart og tok ferga utover til øya, for å være litt sammen med mamsen min før det braka løs… fikk bl.a kjørt ho på butikk, hengt opp ei persienne og renska opp i takrenna som var full av mose…ikke bare-bare for ei gammel dame å bo alene.. =)
Men sååå kom fredagen og starten på mitt sprøeste eventyr EVER!! Selve løpet starta ikke før ut mot kveldingen, men jeg dro ganske tidlig avgårde for å hente startnummer og sjekke litt ut hvordan ting så ut rundt om kring i området..Skal innrømme at jeg var ikke særlig høy i hatten når begynte å tenke over hva i huleste det var jeg hadde begitt meg ut på..syklinga og topptur er liksom greit – men løping har jeg bare drevet med en 3-4 mnd, så jeg er temmelig “grønn” på det området, hehe..Men har man sagt A – må man si B – og gjerna hele alfabetet med…så da var det bare å hive seg i det, da..
..her er det litt oppvarming på gang..barneløpet gikk først.. og ja – en eller annen – minn meg på at neste gang jeg finner på sånne her ting, skal jeg varme opp sammen med dem – ikke bare ta bilder…tror det kunne vært en aldri så liten fordel, hehe…men det er jo typisk meg…surrehodet de lux!
Og her er barneløpet i gang…snart min tur…gulp!
YEZZ!! Der var jeg jaggu i mål etter 3km..og ikke kom jeg sist heller, hehe…kjempelykkelig for at jeg overlevde, med medalje rundt halsen og sammen med dattera til ei venninne – “gull” rundt halsen og gulljenta ved mi side…perfekte dagen =)
(..forresten – gulljente blir feil – jeg har aldri vært noe glad i gull…sååå jeg tror heller jeg utnevner henne til ametyst-jenta mi – for ametyst er en av favorittene mine 😉
Fredags kveld var det kos og morro på kaiområdet/kroa, og jeg brukte hele kvelden sammen med gode venner, og ikke minst gamle bekjente jeg ikke har sett på oooooh så mange år.. skikkelig koselig =)
Så kom lørdag – og da måtte jeg møte opp senest kl.8 for å rekke bussen og bilen som skulle frakte hhv.deltagere og sykler bort til brua der løpet skulle starte. Oppgira som jeg var, ble det ikke mye søvn på meg den natta, så jeg var temmelig firkantet i trynet når jeg dro fra mora mi om mårran..huffers =P
Men bussen rakk jeg, og her begynner det å samle seg folk som skal være med på løpet..løypa i seg selv er ikke så lang – ca.34 km, men vi skal starte direkte i en oppoverbakke over brua – og senere skal vi forsere en laaaang, brakk bakke med stigning på hele 11% helt oppi…(nevnte jeg at jeg lurer på hva i huleste det er jeg har gitt meg ut på?) =) 
Måtte bare få meg meg denne saken også – oooh så kult det hadde vært å være oppe med den der, da…jeg med syk høydeskrekk og alt, det skulle vær no´ =P
…pust & pæs og steike ta!! Jeg klarte jaggu å sykle opp hele den fordømrade bakken – OH LYKKE! Det hadde jeg seriøst ikke kunnet tenke meg – no way – så grenser er sannelig til for å sprenges, ja..
Fikk ikke tatt noen flere bilder denne dagen – med regn og litt vind i støytene, var jeg søkke blaut når jeg kom i mål (og ikke som sistemann nå heller, wiiii =), og hadde egentlig nok med å sitte å prøve og holde varmen mens resten av sykkelrittet sto på..for da var det nemlig ikke lov å kjøre bil på øya – og jeg hadde SELVFØLGELIG ikke tenkt på å legge igjen noen tørre klær i bilen til venninna mi som sto parkert rett i nærheten – neeeeida – de lå godt nedpakka i min egen bil som sto flere kilometer unna… (nevnte jeg surrehodet her tidligere? =)
I alle fall – jeg overlevde nå hele sulamitten – men var temmelig blåfrossen..og guttungen til ho eine venninna mi, gjorde en kjempejobb med å prøve å varme fingrene mine…det var nu søtt også, da <3
Etterpå forbarmet en vakker sjel seg over meg, og fikk kjørt meg for å henta de tørre klærne og videre til noen venner for å få tatt meg en KOKVARM dusj…trur det må være den beste dusjen noen sinne, hehe =)
Om kvelden var det fest med kjempegod musikk i teltet nede på kaia – og jeg traff på enda flere av de gamle bekjent og kosa meg bare værre med ekstremt god drikke – og vél så det….fant jo ut “dagen derpå” at én ting er jo at man får alkohol innabords – men djeeeeezezzz – den skal jo ut igjen også..!!
SÅÅÅ…uten en eneste time med søvn (totalt i hundre og oppgira av helgas begivenheter = umulig å få sove), troppa jeg opp med sekk på ryggen søndags mårra og gjorde meg klar til å fullføre en drøm – å komme meg på Årbostadtinden.. Han steike ta og brennheite smådjevla – den første timen oppover bakkan var rett og slett noe av det verste jeg har vært med på!!! Jeg var ikke fyllesyk – det tror jeg at jeg kan telle på ei hånd de gangene jeg har vært – men som sagt – alkoholen skal jo ut igjen også….Svetten hagla og føtter´n gikk så treigt, at jeg er sikker på at den av venninnen mine som er i dårligst form, glatt kunne løpt forbi meg og fremstått som en gaselle i forhold…oooooh si bare æ!!
Men etter å ha slitt meg oppover bakkene en god time – for det var stort sett bare oppoverbakke hele veien, begynte jeg så smått å nærme meg sletta mellom tindene – og YEZZ – formen begynte å komme seg – og dermed fikk jeg spadd opp nok energi til å ta mine første bilda på turen 😉
Jepp – der ligg målet å venter =)
Oppe mellom tindene var det “suppestasjon” – i alle fall utdeling av frukt og energidrikk for de som ville ha. For de (inkl.meg) som var påmeldt i mosjonsklassen, var kravet for å fullføre TC her mellom tindene – men han Tygesen og alle smånissan skulle få komme etter meg om jeg hadde gitt meg der. 
Jeg SKULLE opp på toppen – samma hva!
Så med litt påfyll av energi, traska jeg videre med adskillig bedre mot..for å være ærlig fikk jeg en større og større lykkefølelse jo lenger opp jeg kravla meg..det er jo ikke mulig å bli noe annet når man har en sånn vanvittig natur rundt seg…jeg ble totalt fascinert og trollbundet <3 
Jepp – fant t.o.m noen som foreviget meg også oppi der, hehe 😉
TTT – Ting Tar Tid – og jeg hadde en god del pauser – både for å nyte den fantastiske utsikten etter hvert som jeg kom høyere og høyere – men også fordi leggene mine på slutten protesterte så kraftig at jeg trodde de hadde tenkt å ta ut skilsmisse mot meg og leve sitt eget liv…men etter møysommelig kravling i uhyre mengder med stein og ur – (var nesten sikker på at det satt noen der oppe å heiv på mere stein etter hvert som jeg gikk, for jeg trodde aldri det skulle ta slutt..) men endelig var jeg på toppen..WIIIIIIIII =)
Her er det gjort klart og de står og venter på at de som er i konkurranse-klassene skal komme LØPENDE!! opp…jeg er så innmari imponert over de som klarer det, at jeg finner ikke ord…WOW!
…jeg mener – hallooo – folk LØPER faktisk i steinura her..
Men fokuset bort fra konkurransen og ut mot havet og terrenget rundt..fantastisk!
Etter et lite opphold på toppen og påfyll av enda mer energi i form av frukt og drikke dem serverte der oppe, fant jeg ut at det var på tide å prøve å komme meg tilbake.. èn ting er å komme seg opp i sånt terreng – men det ble jaggu en liten prøvelse å komme seg ned også, hehe…
Fremdeles maaange som var på tur opp når jeg starta nedturen =)
 Mjøsundbrua der ned..
Bare rett og slett nydelig!
Den “berømte” snyranda midt i bildet..er visst temmelig populært å skli/ake nedover der…hah!..blir ikke min bakende som kommer i nærkontakt med den der, altså, hehe =P
Saaaakte men sikkert kom jeg med nedover mot sivilisasjonen igjen – med et par lårmuskler som var minst like grinete på meg som leggene mine – men skitt au – vi får nok det gode forholdet tilbake etter hvert, bare de får litt velfortjent hvile 😉
Langt nedi der – ved havet – ligger huset til moren min..til høyre for de største bygningene i midten..
Vel – så var jeg nede igjen – og ferdig med min første TC.. når jeg tenker på det nå, syns jeg det er sykt virkelighetsfjernt at JEG har fullført en sånn ting..de som kjenner meg og vet hvordan situasjonen min var for bare noen få år tilbake, vet at jeg snakker sant når jeg sier at jeg ALDRI hadde forestilt meg å klare delta på noe som helst av dette.. helsa er så som så, med fibromyalgi og diverse medfødte skader – og i tillegg har jeg “mistet” laaaangt over halve meg – dvs. i løpet av de siste 2,5 årene har jeg kvittet meg med over 90 kilo – så denne helga har jeg sprengt utrolig mange grenser og realisert enormt mye av de tingene jeg bestandig har hatt lyst til – og i dag følses det som om INGENTING kan sette en stopper for meg hvis jeg virkelig ønsker noe sterkt nok…
———————————————————————————————————————–
Må bare få skyte inn her nå, at for det første er mora mi gått bort etter at det innlegget ble skrevet..
Og når det kommer til den snyranda (eller kornranda som jeg hadde lært at den ble kalt) og aking på buksebak – DET har jeg gjort i etterkant, hehe..

STARTEN PÅ GALSKAPEN?

Ok folkens – nå må jeg be om unnskyldning på forhånd..men nå akter jeg å dele noe gammelt som jeg fant igjen på den første bloggen min. Ble litt inspirert av Natheless som hadde delt det første innlegget hun hadde blogget om, på den bloggen hun hadde for 15 år siden. Og da kom jeg til å huske på bloggen jeg hadde før denne – Trolltufsabloggen min..som jeg starta i 2012.. Den ble aldri flytta over hit, men ligger nå der å svever for seg selv oppi…ja..hvor det nå enn er alt sånt her svever, hehe..

I alle fall..jeg satt å leita blant de første innleggene..og innså at et par-tre av de innlegga er lagt til her under kategorien GAMMELT NYTT.. og da tenkte jeg som så – jeg deler dette også..for jeg husker faktisk hvor steike oppgira jeg var når jeg hadde fullført den turen..og som virkelig ga bensin på bålet for “galskapen” jeg dreiv meg selv til i flere år etterpå..

JOGG-BLOGG!!

Iiiii-haahhhhhhh!!! Hvis ikke dette har vært dagen min over alle dager når det gjelder kondisen min – så vet ikke jeg, altså… etter å ha vaska rundt hos moren min i 2 dager til ende, følte jeg behovet for å komme meg ut å trekke litt frisk luft og røre på bakenden litt..
Så jeg heiv på meg trenings-klær og traska ut.. og yepp.. ble jo ikke forfær over hva som ventet der..for hva er vel mer naturlig enn at etter 2 dager med hue i vaskebøtta – så måtte regnet formelig øste ned da jeg kom ut..akk-ja.. regn har nå aldri skadet noen som jeg vet om, så jeg satte Endomondo på telefonen på “walk” med det for øyet å gå meg et par-tre kilometer…..kom meg ca.10 meter av gårde, så tenkte jeg “hmmmm..hva om man får litt fart på rævva og prøver å løpe litt..” Som sagt – ehh – tenkt, så gjort.. så jeg starta å småløpe.. og fortsatte å småløpe litt mer… hmm-di-damm-diii-daaa..detta gikk jo bra.. så jeg fortsatte å småløpe mens jeg pusta og peste – og tenk – tro det eller ei – plutselig kunne Endomondo-dama på telefonen forkynne “1 km”… Er dere sjokka nå? Hahahaaa…neppe så sjokka som det jeg var sjøl.. så jeg roa litt ned og gikk ca. 300 meter mens jeg sakte snudde nesa hjemover mot mamsen igjen – og lurte seriøst på om det virkelig var meg som hadde jogga en kilometer – eller var det et forsinka anfall av feberfantasier.. ?…det måtte jeg jo finne ut av – så gjett hva?? YEPP!! Jeg fant ut at dette måtte jeg finne ut av, så hadde jeg klart den ene veien – skulle jeg jaggu prøve meg andre veien også – og begynte å løpe igjen.. utrolig rush å oppleve å klare det der..og jeg tror at har noen sett – eller rettere sagt hørt meg på turen tilbake, har  de nok tilkalt noen snille menn i hvite frakker til å ta meg med på lukket avdeling ei stund, for jeg lo & hoia og pusta & pæsa om hverandre bortover veien..og tenke seg til – JEG LØP HELE KILOMETEREN TILBAKE OGSÅ!!!!
Er utrolig stolt over meg selv at jeg klarte å jogge så langt – så dere skal nok se at det blir en yoghurt av meg også, en vakker dag… jordbær-youghurt…naaammmm!
Yepp..det var den gang, det. Skal ikke skryte på meg å være den store joggeren i dag..men jeg dør absolutt ikke av å jogge noen kilometer.. selv om formen min når det kommer til løping, nok var på sitt beste i 2013, da jeg deltok i Tour DeAndørja..
Og veit dere hva??? Jeg trur jaggu jeg skal flytte det innlegget også over hit til denne bloggen..så vil du vite hvordan den trippel-challenge-opplevelsen min var? Følg med, følg med..
Dette er tatt for noen år siden, da jeg dreiv å jogga som en gærning ved Frysjøberget, første gangen jeg bodde i Grue kommune på Østlandet..
Her kan du forresten finne de andre innleggene mine fra i dag:

KOSETUR = FOTOTUR =)

Velger å legge ut et innlegg fra gammel-bloggen min i dag også..fra september 2012..og håper dere koser dere med turen 😉

«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»

Gårdagen (tirsdag) var en aldeles fantastisk dag..hadde EGENTLIG planlagt å gå en liten tur til Keipen sammen med ei venninne, for at hun skulle få tatt den siste av sine 10-på-topp-topper..og så skulle en annen venninne følge med på lasset.. meeen…ting har nå en skummel tendens til å skjære seg av og til, så hun som jeg opprinnelig skulle gå sammen med, måtte melde avbud.

Etter ei god stund med trivelig slarving over en haug med kaffe, bestemte vi oss (jeg og hun andre venninna mi) for å traske opp til Keipen likevel.. og gjett om det ble en trivelig kose-tur.. venninna mi hadde med seg hunden deres, som lykkelig virret hit & dit og att & frem og kjente en masse fristende lukter over alt.. og jeg fór lykkelig og virret hit & dit og att & frem og tok en masse flotte bilder, hehe ;o)

NAMMM!!!

 

Utrolig fristende å svømme sammen med fiskene – men brrr!!
..jepp..badinga får være til neste år ;o)

 

Var ganske vått i marka – naturlig nok, med alt det regnet vi har hele tiden – men regn kan være kult også – og regndråper er både vakre og mega-kule…
Måtte legge meg langflat for å få disse – ikke heeelt perfekte, da – men…

 


 

Tok oss gooood tid, og når vi kom opp til selve topp-punktet, bestemte vi oss for å traske litt videre i terrenget og se hvilke spennende saker naturen kunne by på..
 

Det er jo en fantastisk utsikt fra Keipen (Aunfjellet) – og stupbratt!! Ooooj – er nok ikke så tøff i trynet når jeg kommer for langt ut mot kanten der oppe, nei…tok en del bilder, men skal også innrømme at jeg både satt på baken og lå på magen for å få tatt de, hehe.. men ble ganske så fornøyd med en del av resultatene =)
 


 

Sett sånn.. langt der ned er fjæra, jo…

 

…og laaaangt der nede er Kasfjord…

 

Langflat positur igjen – for å “fange” gress-strå”

 


 

Ja absolutt en fantastisk tur i et flott terreng og med et utrolig vær.. så da var det bare å plante bakenden i mosen og nyte dagen med dragsug i magen – og forevige øyeblikket…høøøøyt her oppe… wiiiiiiiiiiiii =)


 

Ha en strålende dag, folkens!

 

#blogg #hverdagsblogg #turblogg #friluftsliv #turliv #utpåtur #fjelltur #natur #høst #bær #blåbær #dråper #utsikt #nærbilder 

MED MAMSEN PÅ TUR

Dagens tilbakeblikk er fra januar 2014..som dere vil se, er det fra denna turen jeg har henta bildet jeg har oppe på bloggen min 🙂 (og til opplysning, så er navnet jeg har på meg selv nederst på sida her, det gamle blogg-navnet mitt 😉

«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»

…har hatt meg en liiiiten tur hjem til Andørja for å se til mamsen min litt – og sjekke om det var noe hun trengte hjelp til – som bl.a å få avlyst en del avtaler som utrulig sleipe selgere har klart å lure på henne – om å støtte både det ene og det andre…gamle dama klarer jo ikke si nei – og dermed har hun gang etter gang blitt sittende med store regninger som hun egentlig ikke vet hva er for noe…hrmf! og fnys!! …blir frustrert på eldre mennesker sine vegne, jeg…

Men i alle fall – man kan jo ikke være der hjemme uten å driste seg ut en aldri så liten tur. Problemet er at moren min begynner å bli ganske gammel – og er ganske dårlig på både balansen og – ikke minst – kondisjonen nå…derfor måtte det planlegges litt smart for at hun skulle kunne være med.

Så – etter litt nøye overveiing, fant jeg ut at jeg skulle ta henne med opp på Klåpheia – der kunne jeg parkere bilen rett ved, og hun slapp å gå mer enn noen få meter…pluss at på det stedet jeg tenkte på, er det både bord og benk hun kunne sitte ved…og ferdig ildsted med rist og hele greia….

Dermed pakka jeg ned litt utstyr og mat, og lempa både det og kjærringa i bilen, og satte av sted.

Heldigvis har jeg både votter, lue, sitteunderlag og kniv liggende i bilen til enhver tid – PLUSS at jeg i vinterhalvåret nesten bestandig kjører rundt med en sekk ved også baki (..hysj – ikkje et ord…kjekt å ha, hehe 😉 …og det passet godt nå, for da hadde vi skikkelig ved å fyre med..


 

Vi kommer ganske høyt opp – tross alt – og det er en aldeles nyyydelig utsikt utover =)


 

Mamsen som sitter og venter på at kaffen og maten skal bli ferdig… men den stakkars dama fryser jo så inni granskauen lett, at hun var nesten blåfrossen etter ei lita stund…så da var det bra jeg hadde bilen rett ved, da..så jeg kunne hente litt ekstra hun kunne ha på seg..


 

..nu vart ho bra fin, ja =D


 

Dagens middag – pølse og makaroni – utrulig hvor mye bedre maten smaker ute…!!


 

..og der var jaggu Trolltufsa også, hehe… 😉


 

Vi kosa oss kjempemye der oppe – og som dere ser av bildet, er vi jo rett ved veien – men en utrulig genial plass å stoppe med tanke på at mora mi ikke klarer å gå særlig langt…så på denne måten fikk jeg “lufta” ho litt – noe det dessverre ikke blir for mye av for hennes del – og så fikk jo jeg lov å være litt ute og båle – elske-elske-ELSKE akkurat det =)

 

#blogg #hverdagsblogg #turblogg #friluftsliv #natur #uteliv #bål #mat #bålmat #bålkos #middag #kaffe #bålkaffe #mamma #familie 

RUNDFJELLET 868 m.o.h

Heisann-hoppsann, folkens. Har ikke blitt den store utfarten på meg i dag..bil-løs og alt..så jeg grubla litt på hva jeg skulle finne på å skrible om. Men så kom jeg til å tenke på at jeg har jo mange tur-historier fra gammel-bloggen min, som de fleste av dere ikke har hørt. Så frem til jeg blir mobil igjen, blir jeg å dele noen av de med dere 😉

Den første historien her, er fra august 2012, og er det andre blogginnlegget jeg skrev da jeg starta 🙂

«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»«»

Phu!!..er nettopp kommet hjem etter en av årets desidert flotteste turer.. opp til Rundfjellet.. Var litt i tvil om jeg skulle prøve meg – 13 km t/r, men fant ut at skitt au – detta klare æ!!

Så jeg heiv meg i bilen og kjørte opp til Storjorda og parkerte pent og pyntelig mellom masse kyr..begynte nesten å lure på om de var heia-gjengen som skulle se meg vél av gårde..

Er nå litt s(møøø)øte også, da =)

Turen starta flott, i veldig lett-gått terreng, og jeg fikk tid til å ta masse bilder..

Et liiite utvalg kommer her:

Så vidt jeg kan skjønne av kartet, er dette Dagborvatnet/Aurvatnet..


 

Bare helt nydelig!!


 

Her ser jeg Rundfjellet i det fjerne..(midt i bildet)

 

Merket at jeg begynte å komme litt i høyden – snøøøøø!!!


 

Som sagt – en fantastisk utsikt – finner nesten ikke ord, jeg..vi er så heldig som har slik natur her i nord-Norge =)


 

Her begynner jeg å nærme meg – vet ikke om dere klarer å se det, men ca.der snøflekkene er – midt i bildet – er det noen sorte prikker – det er faktisk folk som er på tur oppover..


 

Nærmere og nærmere…følte meg rett og slett som ei fjellgeit der jeg kravlet meg oppover, hehe =)


 

Nesten så man mister pusten…..og utrolig å se hvor stort Storvann Syd egentlig er..


 

Var mye snø enda, men det var vakkert likevel =)


 

Toppen i sikteeeeee…..


 

Utsikt fra toppen utover Melåa.


 

Topp-punktet sett fra “andre sida”, på tur ned =)


 

Tja, som dere kanskje skjønner, har jeg hatt en utrolig fantastisk tur.. skal innrømme at når jeg kravlet meg oppover steinura den siste halve kilometeren, begynte jeg seriøst å vurder om jeg faktisk var med mine fulle fem – eller om jeg hadde mistet siste rest av vett.. Herrrrreeeejerremiiias, noe gir jeg meg nå ut på!!! Men fytti katta det var verdt strevet når jeg kom på toppen..

Så var det turen NEDOVER igjen, da… ooooohhh!!!! Er seriøst glad for at jeg ikke prøvde meg på denne turen i fjor, for da har jeg nok sittet der oppe enda.. fikk virkelig testet ut balanse-evnene mine nedover der, ja… haha… var nok sikkert litt av et syn der jeg så særdeles lite grasiøst halvveis kravlet og halvveis sklei på baken enkelte steder…men ned kom jeg, wuhuuu! =)

Oppløftet av at nedturen hadde gått så bra, fant jeg ut (akk, så typisk meg) at jeg skulle ta meg en liten avstikker fra stien og sjekke terrenget… trallallalllaaaa…jadda… da jeg endelig kom meg ned til stien igjen, oppdaget jeg (vrææææl!!) TELEFONEN MIN VAR BORTE!! Fader at jeg ALDRI kan lære å holde meg på stien når jeg er ute å farter… hadde jeg gjort det, kunne jeg jo bare tuslet meg tilbake og funnet den..men siden jeg MÅTTE surre rundt om kring, ante jeg jo ikke hvor i hekken jeg skulle begynne å lete..

Så, da var det bare å tusle seg ned den siste biten til bilen og dra hjem.. og DER sjekket jeg Endomondo som jeg hadde aktivert på telefonen (for de som ikke vet hva det er, så er det et gratis gps-system som holder styr på hvor langt man går/løper/sykler osv, og hvor lang tid man bruker, mm)

Siden det var aktivert, kunne jeg via nettet se nøyaktig hvor jeg hadde mistet den.. og heldig vis fikk jeg med meg ei av mine bestaste bestevenninner for å lete – hun ringte og ringte min telefon – og HALLELUJA! Vi fant den!!! 

Så nå er det bare lykke og glede på fruen i huset… og neste gang tror jeg at jeg kanskje må finne en lurere plass å ha telefonen i stedet for å henge den rundt halsen, hehe ;o)

Takk for at du fulgte meg så langt – godt jobba!

 

#blogg #turblogg #lørdag #helg #tur #fjelltur #friluftsliv #fjell #natur