I mårres mens jeg satt ute med den første koppen mårrakaffe, hørte jeg plutselig et svartens rabalder fra de to ørnene som holder hus rett i nærheta her. Antagelig “krangla” de med noen av nabofuglene, noe som slettes ikke er uvanlig. Men plutselig kom den eine seilende forbi bare noen få meter unna. Jeg blei helt satt ut av det fantastiske synet og kom med et langtrukket WOOOW for meg sjøl. Tanken på å dra frem telefonen slo meg absolutt ikke.. Og plutselig kom nummer to seilende forbi like nært. Hva gjorde jeg da trur dere? Hehe. enda jeg veit at de som oftes kommer sammen, var et nytt WOOOW alt jeg klarte å prestere. Så noen seriøs naturfotograf kan det umulig bo i meg, for de innebygde refleksene om å hive opp kameraet og forevige synet var totalt fraværende. Først etterpå fikk jeg fiska frem mobilen og knipsa et par bilder mens de svevde rundt..selv om begge ørnene da var laaangt unna og kvaliteten på bildene ble deretter. Men legger de nå ved uansett.. Akk ja! Bedre lykke neste gang tenker jeg.
WOW,
og kanskje er naturopplevelsen like stor om man ikke stresser med å dokumentere med bilde.
Så absolutt 😊 Og er nok derfor den der naturfotograf-refleksen er fraværende 😅
Jeg sier som Kjerringtanker, det er noen ganger man bares skal OPPLEVE det også. Bedre da. Men fy søren hvor gøy det er å få bilder av sånt også 😀
Er heilt enig i det, noen ting skal bare oppleves og nytes. Men det er jo også det du sier da – det hadde jo vært sååå moro å klare forevige noen av de øyeblikkene 🤗