I dag lærte jeg et nytt ord!! Ordet i seg selv er vel ikke så særlig nytt, men jeg kan ikke si at jeg har fått det med meg før..
SUBOPTIMALT..
Suboptimalt??? Jeg måtte google ordet, og fant følgende:

Hmm..noe som ikke er heeelt bra, altså?? Som ikke er…optimalt?? Joda, den forsto til og med jeg..men så “datt jeg av lasset” ved påstanden om det der stakkars fjærkreet som bør få møkka si “diskvalifisert” fordi det spiser for mye karbohydrater????? Nåh vel – da er kanskje suboptimalt det man er og gjør med livet sitt, som SELVFØLGELIG kunne blitt bedre dersom andre bestemmer hva vi skal spise, tenke og mene, da….

Artikkelen jeg fant ordet i, omhandla nettopp det..hvor vidt vi er gode nok, selv om vi ikke pusher oss selv til stadighet for å bli bedre..å perfeksjonere oss selv.. å bli en optimal utgave av oss selv..og da spesielt helsemessig..og da tenker jeg ikke bare sykdommer og diagnoser..

Dobbelt hmmm….var faktisk mye genialt i den artikkelen, for jeg meiner også at vi har størst sjanse for å bli lykkelige dersom man tar standpunkter for seg selv, og lever livet sitt slik man ØNSKER å være – ikke hvordan det FORVENTES at man skal være..og er man lykkelige – ja da er mye vunnet for helsa…
Så kjenner man at man er fornøyd, syns jeg man faktisk kan sette ned foten for påvirkning utenfra, og si: “Jeg har det godt og jeg trives, selv om jeg ikke trener og spiser fettfri mat..eller lavkarbo…eller er vegetarianer…og jeg foretrekker faktisk å sitte i sofa å drikke brus og spise snop, i stedet for å traske og trø ute i all slags vær.. Og jeg har det godt og trives, selv om jeg ikke har en flott utdannelse, jobber ræva av meg, eller har karrieremål å trakte etter..osv..osv..”

For å sette det hele på spissen, så kan man jaggu bli temmelig suboptimal av å prøve å være optimal…
Det burde faktisk være fullstendig lov til å være lykkelig uten alt det ekstra som etter sigende må til for at vi skal føle oss skikkelig bra..og som tydeligvis skal hjelpe oss med å kunne møte alle mulige hindringer på strak arm, uten å miste nattesøvnen av det.. (skal vi bli følelsesløse roboter??? var min tanke..)
MEN!!!! MEN-MEN-MEN….jeg tenker også, at sier man disse tingene – ja da må man virkelig MENE det man sier – at man har det godt som suboptimal, og ikke ønsker noe annet – selv om vi blir tuta ørene fulle fra reklamer og sosiale medier om hva man burde gjøre og investere i for å få et bedre liv..i alle fall utad..
For om man faktisk sitter og ønsker seg vekk fra det livet man har – eller kjenner at man så gjerne vil noe mer – da er det jo faktisk ei grov, ekkel løgn man tar overfor seg selv – og det er IKKE bra..og da burde man virkelig sette seg ned og være ærlig med seg selv – og finne ut hva det er man EGENTLIG trakter etter..og gå for det..bli tøffere og tørre å si JA for pokker – akkurat DET vil jeg ha..

Men å gjøre det?? Nåjah…jeg skal være den første til å rekke opp hånda og stille meg fremst i køen og innrømme at selv om jeg stortrives med veldig mye av det såkalte suboptimale livet mitt – er jeg absolutt ikke fornøyd med alt – og det er vel en av grunnene for at hodet mitt til tider holder på å sprenges – fordi jeg tenker og grubler på hvordan i svartsvidde jeg skal få kommet meg ut av det sporet jeg er havna på – og inn på den veien jeg ønsker å gå.. Fordi det er nå bare en gang sånn, at for å få noe, må man veldig ofte OFRE noe…og det er der jeg ikke klarer å bli enig med meg selv… HVA og HVOR MYE er jeg villig til å ofre, for at det ikke skal koste mer enn det smaker..??? Og hvor mye av det suboptimale som jeg liker, må jeg si farvel til – for å få litt av det optimale???? Trippel hmmm….