Stunder som dette, når jeg kan være vitne til at dagen sakte vekker verden til liv – det er reine terapien for meg det.

I mårres våkna jeg litt før 5 for at naturen krevde sitt, og da var det faktisk både småkjølig og antydning til stjerner over hodet mitt. Jeg ble stående ei stund å studere de, men så skya det over igjen og regnet begynte å trenge seg på. Derfor gikk jeg inn igjen og korra meg under dyna og ble liggende der en liten time mens jeg lytta til regnet som tromma på taket og at den svarte natta gradvis ble mer koksgrå. Og når kaffetørsten begynte å melde seg, sto jeg opp og laga “morgenblandinga” mi – svart kaffe med en liten scoop kollagenpulver og så hyra jeg på meg en tjukk og god genser over pysjen og tusla meg ut i kosekroken.
Det var enda temmelig mørkt ute, så jeg slo av utelyset og rigga meg godt til for å studere mørket som nå var blitt ei blanding av mørk grå og blå. Fantastisk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter hvert ble det temmelig tomt i koppen, så da rusla jeg meg inn igjen. Tente litt lys og brukte den tidlige mårrastunda til å kose meg med strikkinga, lese litt og følge med dagen som sakte, sakte kom og trengte seg frem gjennom nattemørket.

Det regner fremdeles, men noe sier meg at det kanskje – bare kanskje kan gå over til sludd og muligens litt snø etter hvert. Det er nemlig blitt antydning til hvitt oppe i de nærmeste åsene her nå mens jeg sitter og skriver, så vinteren er definitivt å lusker rundt dørene.