Heisann igjen folkens..de par siste dagene har jeg sittet og prøvd å virkelig tenke over livet mitt. Har prøvd å gå i dybden av de problemene jeg føler at jeg sliter med, og prøvd å finne ut av hva jeg kan gjøre for å forbedre min egen livskvalitet. Prøvd å finne ut hva som egentlig er mine verdier uten å være påvirka av andre, og ikke minst hva kan jeg leve uten – og ikke.

I utgangspunktet meiner jeg hundre prosent at man er sin egen lykkes smed, og at det er opp til hver enkel av oss å sette ned foten dersom man ikke har det bra i det livet man lever og gå for ei forandring dersom man har ønsker og drømmer som ikke matcher det livet hver og en av oss lever. Med det sagt er det jo ikke tvil om at alt som skjer rundt en virker inn på hvor mye man må slite for å klare å både holde humøret og livsgnisten oppe, samt realisere oss sjøl og drømmene våre. Det er jævlig tøft – ingen tvil om det. Noen ganger må det ei total omlegging til..ei resetting av livet og tørre å starte helt på nytt. Og dessverre for mange ender det med at man må nå bunnen så totalt før man innser at man er mer verdt enn å leve etter andre sine regler og normer.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

I går leste jeg et innlegg fra medblogger Bunny der han stilte spørsmålet om hva vi lesere syns om ghosting.. Vet du ikke hva det er, tenker jeg at du kan klikke på denne linken til Bunny så får du ei veldig god forklaring..
I alle fall, det innlegget hans gikk rett i hjertet på meg fordi jeg har dessverre vært utsatt for det fenomenet mange ganger over flere år. Og sånt gjør noe med en.. Hvor mange år jeg har vært utsatt for ghosting var jeg faktisk ikke klar over. Hvor mange år jeg har slitt med følelsen av å være gjennomsyra sliten og lei var jeg heller egentlig ikke klar over.. før dette minnet poppa opp. Detta skreiv jeg nemlig på fjæsboka på denna dagen – for 8 år sia:

..nångang våkna me den følelsen at “i dag vil æ være sur”?
Vel..æ e der nu..e faktisk veeeldig bestemt på å være megagrinat i dag..i heeeile dag..for (scroll vidre om du ikkje gidd surk) æ e sliten av for lite og urolig søvn over lang tid, enda meir sliten av å bli dårlig når æ et og at dæm ikkje vet koffer..har vondt i ondtan – i form av både rygg, nakke og såret, e lei av dårlig økonomi i kombinasjon av bil & hus som begge hold på å ry i stava for mæ,..lei av at enkelte venna??? behandle mæ me 0 respekt, og at andre ikkje engang gidd å svare på tiltale…og på toppen e æ allerede drittlei vinter me kulde & den jækla snyen som må måkkes..som sagt..æ VURDERE å være møkke sur i dag..meeen…man bli nu sliten av d oxo, så æ trur æ starte me nån liter kaffe og tar d derifra…så hey & hopp og goood formiddag..koooz dåkker og nyt dagen👍😄

Som dere ser så beskrev jeg den gangen både det å være fysisk og psykisk sliten – og det å blir ghosta. Og dette er jo veldig mye av det jeg sliter med den dag i dag – med unntak av såret jeg hadde vondt i, som da var et operasjonssår. Til og med ghostinga. Det er ikke mer enn et par måneder siden siste gangen noen brøt kontakten med meg helt ut av det blå, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Og selvfølgelig – sjøl om jeg EGENTLIG veit bedre, så dukka det dårlige sjølbildet opp igjen, og jeg ble sittende å tenke tanken at det må jo være noe riv, ruskende galt med meg siden så jævlig mange velger å ta avstand fra meg. At jeg må være verdens mest gråe og kjedelige person siden jeg ikke engang er verdt bryderiet med et svar på ei melding.

På sånne dager er det jeg føler meg mindre verdt enn møkka under skoene til folk, og jeg blir dritforbanna på meg sjøl fordi jeg ikke kan “oppføre meg” og lære meg å leve i det forbanna A4-formatet som så mange befinner seg i – både frivillig og ufrivillig. Men heldigvis, når jeg bare får rista hjernecellene på plass igjen, tenker jeg at ikke faen!! Jeg har et ansvar for meg sjøl, og det er å prøve å gjøre livet mitt til den beste varianten som er mulig – ut i fra hvilke synspunkter og verdier JEG finner viktig, og da innser jeg også at disse ekstremt ufine menneskene rundt om kring har jo absolutt ingenting å gjøre i livet mitt. De har absolutt ikke noe positivt å tilføre – annet enn selvfølgelig at jeg sitter igjen med lærdom om hvordan man IKKE skal behandle andre. Så kanskje jeg burde takke disse ufine folkene tross alt..

Så ja, det er mitt ansvar og ingen annens å sørge for at jeg holder meg på den veien i livet som er meint for meg. Den veien som gir meg gleder i stedet for depresjoner. I praksis betyr det for meg at når ting skjærer seg og går galt, eller jeg blir deprimert over noe – da er det et varsko om at det er ikke den veien jeg er meint å gå, og endringer må til. Og jeg blir for hver dag som går mer og mer bevisst på det faktum at livet er ikke en selvfølge. Jeg har ingen garantier for at jeg opplever en ny morgendag, så hvorfor skal jeg bruke det som kan være min siste dag her på jorda til å gjøre ting jeg bare blir sliten, lei og deprimert av?
Sånn er i allefall tankegangen min..og til en viss grad klarer jeg å holde på de prinsippene mine om å leve livet slik jeg ønsker fra dag til dag. Men – selvfølgelig er det et men i alt dette. Som jeg nevnte øverst i innlegget er det jo en faktor som spiller en stor rolle og som vi har veldig liten kontroll over – nemlig alt som skjer rundt en ellers i samfunnet og den innvirkningen det har på oss. Hadde jeg skulle fulgt instinktene mine nå og levd dagen i dag slik jeg virkelig ønsker, hadde jeg lempa ting i bilen og lagt ut på landeveien igjen. Noe jeg da ikke kan, fordi økonomien ikke tillater det. Og det er ikke noe jeg kan gjøre noe med heller. Derfor må jeg bare stå han av her jeg er, og sjøl om jeg stortrives i leiligheta mi er det flere uker siden den mentale helsa mi har begynt å gå i en ekkel spiral nedover fordi jeg er fastlåst her. Turen ut i går med bål var gull verdt, men for et menneske som er så grønnjævlig rastløst som det jeg er, er det rein tortur å nesten ikke kunne kjøre utenfor bygrensa engang. Den virkelig frie Helene skulle vært i allefall lengst nedi Lofoten på turen i går – eller aller helst i Alta.

Akk ja. Som jeg starta med å si så har jeg tenkt mye på livet mitt de siste dagene, og hva jeg kan gjøre for å forbedre min egen livskvalitet. For atter en gang, det er mitt eget ansvar å ta vare på meg – ingen andres. Det er mye mer jeg kunne nevnt her som jeg har grubla på, men det er litt for heavy stoff til å bare drefse ut i ei bisetning. Jeg fikk snakka litt med søstersen på telefonen i går, og det hjalp. Hun er det absolutt eineste mennesket som virkelig forstår hva det dreier seg om det jeg går og sliter med, og som ikke kommer med “ja men” “jeg skjønner,  men”.. og “jeg ville gjort sånn” eller “nå må du..”.  Vi er temmelig like i det aller, aller meste og hun forstår så utrulig mye av det som foregår inni meg og prøver å hjelpe meg basert på hvem og hva JEG er og trenger – IKKE ut i fra hvordan hun er eller hva hun trenger. For jeg tar gjerne imot gode råd når jeg ber om å få de – og tar faktisk rådene til etterretning dersom de passer inn i livssynet og livsstilen min. Men etter alle disse årene har jeg faktisk ikke kommet noe særlig lenger, så jeg tenker at nå er det jaggu på tide at jeg “ser lyset” og finner ut av hvor veien videre går – og jobben som må gjøres for å ta vare på meg sjøl – ja den er som sagt mitt eget ansvar..

Ha en riktig flottersfin dag videre alle sammen ❤️ og ta nu vare på dåkker sjøl.