Nå har jeg tatt meg en liten minipause fra kaffedrikkinga, og i manko på noe anna å skrible om her inne akkurat nå, tenker jeg at jeg poster dagens bilde i FRODITHS LILLE JANUARMORO. Regner med du har fått med deg hva det dreier seg om, hvis ikke er det bare å trykke på linken og lese deg opp litt.
Nå skriver vi 5.januar og det vil si at det skal postes bilde med ord nummer 5 på lista – og i dag er det ordet SNØMANN.
Skal innrømme at jeg orka ikke gå ut og lage en snømann i dag, så jeg legger ved bilde av en jeg laga for maaange år sia, da jeg bodde i den gule, lille hytta i fjærsteinan – for de som husker det.
I tillegg – siden det faktisk er ok å poste flere bilder – blir det et lite glimt av noen av snømennene mine her i heimen. De fleste er pakka bort for denna gangen, men her er de som hadde sneket seg unna – og som poserte villig.
Juppsiyeppz…daaaa går jeg tilbake til kaffedrikkinga, hihi.
God mårra godtfolk i det ganske land..og eventuelle andre land dere måtte befinne dere i. Dagen i dag har starta som de aller fleste mårraer i det Helenske hjem, med mengder av koffein og mårrabubbel på TikTok. Det er jo fredag i dag og EGENTLIG var det kaffedate med fredagsdate-venninna mi som sto på agendaen, men på grunn av en kombinasjon med endring i tidspunkt, tid og økonomien valgte jeg å hoppe bukk over det denna helga også, og satse på at neste helg DA klaffer det for oss begge.
Gårdagen ble en kjekk dag. Formiddagen brukte jeg til å bare jårre litt i heimen, men på ettermiddagen var jeg å hjalp til med vareopptelling i blomsterbutikken til ho venninna mi – der det var meininga at jeg skulle være ekstrahjelp før jul – før jeg flata ut i sjukdom. Syns det var veldig kjekt å få snakka med både venninna og hun som eier butikken sammen med henne, for i erlighetas navn har jeg slitt veldig mye etter at jeg laga problemer for de da jeg ble sjuk. Jeg forstår at man ikke kan noe for at man blir sjuk, men det ga dessverre selvfølelsen min en ny knekk. Så ja, det var godt å få prata litt med tøttene, og hele ettermiddagen og litt utover kvelden gikk med på å telle og telle og telle.
Fikk en sånn “flashback” til ei historie som i allefall jeg syns var skikkelig morsom da jeg var lita – nemlig om “geitekillingen som kunne telle til ti” av Alf Prøysen. Kunne nesten høre pottene vræle “ÅÅÅ, nå telt´a DEG også, hihi.
Måtte google litt, og den orginale filmen om den telleglade geitekillingen ble første gang vist på NRK den 28. januar 1968 – altså et lite halvår før jeg var født. Dagens versjon(er) har jeg ikke gidda å se, bare så det er sagt.
Men det var i går. I dag har jeg som vanlig ingen planer, men tar det som det kommer. Er ferdig med å rydde ut jula med unntak juletreet som skal få stå i allefall til mandag. No stress!
Nå skal jeg gå og lage meg en kopp kaffe til i den fiiiiine Rainforest Café-koppen min som var kjøpt i Disney World i 2010 sammen med guttungen og x-gubben. Har du lyst til å høre noen få av de minnene jeg har fra den turen kan du jo høre på dagens mårrabubbel på TikTok.
Ha en riktig flottersfin dag videre alle sammen ❤️ CU L8R.
I Frodth sin utfordring står det at vi skal poste et bilde..og for meg betyr det entall. Men drister meg til å snike med ett bilde til, som sier (i alle fall litt..) SMIIIIL 😁
Du verden som tida flyr..nå har jeg allerede brukt opp 3 hele dager av det nye året, og er godt i gang med dag nummer 4. Og har jeg fått gjort noe fornuftig med disse dagene? Nei!! Det vil si jeg var jo på en liten roadtrip sammen med go´venninna første nyttårsdag, men ut over det har jeg bare brukt tida mi på TULL. Og DET er tull, det. Jeg tenker veldig mye på hva jeg skal gjøre “resten av mitt liv”, og hadde meg dessverre en solid nedtur i går igjen, men i dag er ting SÅÅÅÅ mye bedre – og jeg har kommet bittelitt nærmere ei løsning. Er ikke helt i mål enda, derfor orker jeg ikke si noe mer enn det akkurat nå. Erfaringsmessig – det sekundet jeg begynner å legge ut i det vide og det breie om planer, skjer livet og ting skjærer seg. Så jeg holder heller kjeft til jeg er sikker på hva som skjer – når og hvor og hvorfor..eller no´sånt.
I går hadde jeg forresten storbesøk her i hagen..av flere firbeinte flottinger.
De var 4 i tallet og tilhørte garanter en flokk som lenge-lenge har holdt hus bare noen kilometer herifra. Ikke tvil om at de er vant med folk da, for de brydde seg ikke døyten om jeg nesten var klistra på innsida av kjøkkenvinduet for å prøve å knipse bilder. De bare klenga seg oppi vinduet de også, og laga jaggu et solid snutemerke der, hehe.
De kom traskende hit midt på dagen mens det enda var lyst, og var her fremdeles da jeg gikk og la meg i går kveld. Nummer 4 lå for langt unna til at jeg fikk den med på bildet som er tatt ut gjennom eine persienna i stua.
Egentlig utrulig koselig å ha det selskapet da, så det var nesten litt trist at de var borte da jeg sto opp i mårres.
Som dere nok skjønner er det utrulig opp og ned med den blogginga mi om dagene, men jeg kommer nå innom i allefall en gang til i dag for å poste et nytt bilde av utfordringa til medblogger Frodith.
Altså seriøst folkens… jeg og bloggen er absolutt ikke gode venner om dagen, men har man nå sagt ja til noe meiner jeg at da bør man holde det man lover. Så derfor kommer nå dag 3 i FRODITHS LILLE JANUARMORO.
Dagens ord er TUR..og jeg har valgt meg et bilde fra en av mange turer over Valdresflye..der jeg også akkurat denne gangen var på teltTUR også.
Jupp-jupp..da ble det en liten tur innom her likevel. Har egentlig ikke det helt store å skravle om, men kan i alle fall fortelle at i går hadde jeg en supertrivelig dag sammen med go´venninna mi. Jeg bestemte meg nemlig for å ta meg en litt lengre kjøretur og ringa på henne for å høre om hun ville være med – å kjøre til Lofastkrysset for å fylle drivstoff, hihi. Okey, jeg skjønner jo at man må være lokalkjent for å vite hva det innebærer – men ei lang historie kort så var det da en tur, som med diverse omkjøringer underveis tok ca 6 timer fra jeg kjørte hjemmefra til jeg var tilbake igjen. Oh lykke!!
Det var mye skravvel og kos på veien, og jeg underprioriterte fotograferinga totalt – noe som er litt synd sånn egentlig, fordi det var en vanvittig vakker himmel rundt oss. Men ett bilde fikk jeg tatt, sjøl om jeg ikke fikk til å fange fargene slik de egentlig var.
Fantastisk å tenke på at det er bare ei ukes tid til nå, så er sola tilbake.
I dag har jeg ikke gjort en pellemainnskjit frem til nå. Det vil si jeg har kommet 3/4 i mål med å legge ramma på det nye puslespillet jeg fikk hos guttungen i adventskalenderen. Det er jo såååå gøy.
Akkurat nå sitter jeg og glor på en ny serie..The Blacklist. Har sett den før, men syns den er så bra at jeg vil se den på nytt. Og så har jeg henta frem litt garn og pinner og skal se om jeg klarer å få produsert ett eller annet. Greit å ha noe å henge fingrene i.
God mårra godtfolk..i dag starter rett og slett dagen her inne med et nytt ord fra FRODITHS LILLE JANUARMORO
Dagens ord er VÆR. Nå kan jo det tolkes på flere måter, men siden jeg dessverre ikke har noe bilde av en vær (altså et dyr), blir det sånn vær & vind-vær i form av uvær som jeg måtte leite frem fra arkivet.
Hey & hoppsann og woop-woop i kveldinga folkens. Da har den godeste Frodith laga i stand litt morro her på bloggen nemlig FRODITHS LILLE JANUARMORO. Klikk på linken hvis du vil lese mer
Her gjelder det da altså å poste ett nytt bilde hver dag basert på de stikkordene vi får oppgitt på lisa hun har laga. Dagens ord er DYR…og her er mitt bidrag. De to siste kattene jeg hadde for mange år siden.. søsknene Twilight (gutt) & Shadow (jente)
Hadde egentlig ikke tenkt å komme innom her i dag, fordi…vel..rett og slett fordi jeg ikke hadde lyst, hehe. Men så fant jeg ut at okeey da..en bitteliten tur bare for å ønske dere alle sammen et riktig godt nytt år.
Legger ved et par bilder fra arkivet. Det ene posta jeg på Asfaltcamping-gruppa mi tidligere i dag..og disse bildene er da fra mi nyttårsfeiring i fjor. Da bodde jeg fremdeles i camper’n og sto parkert sånn at jeg hadde en nydelig utsikt mot Rondane.
Heisann igjen folkens..de par siste dagene har jeg sittet og prøvd å virkelig tenke over livet mitt. Har prøvd å gå i dybden av de problemene jeg føler at jeg sliter med, og prøvd å finne ut av hva jeg kan gjøre for å forbedre min egen livskvalitet. Prøvd å finne ut hva som egentlig er mine verdier uten å være påvirka av andre, og ikke minst hva kan jeg leve uten – og ikke.
I utgangspunktet meiner jeg hundre prosent at man er sin egen lykkes smed, og at det er opp til hver enkel av oss å sette ned foten dersom man ikke har det bra i det livet man lever og gå for ei forandring dersom man har ønsker og drømmer som ikke matcher det livet hver og en av oss lever. Med det sagt er det jo ikke tvil om at alt som skjer rundt en virker inn på hvor mye man må slite for å klare å både holde humøret og livsgnisten oppe, samt realisere oss sjøl og drømmene våre. Det er jævlig tøft – ingen tvil om det. Noen ganger må det ei total omlegging til..ei resetting av livet og tørre å starte helt på nytt. Og dessverre for mange ender det med at man må nå bunnen så totalt før man innser at man er mer verdt enn å leve etter andre sine regler og normer.
I går leste jeg et innlegg fra medblogger Bunny der han stilte spørsmålet om hva vi lesere syns om ghosting.. Vet du ikke hva det er, tenker jeg at du kan klikke på denne linken til Bunny så får du ei veldig god forklaring.. I alle fall, det innlegget hans gikk rett i hjertet på meg fordi jeg har dessverre vært utsatt for det fenomenet mange ganger over flere år. Og sånt gjør noe med en.. Hvor mange år jeg har vært utsatt for ghosting var jeg faktisk ikke klar over. Hvor mange år jeg har slitt med følelsen av å være gjennomsyra sliten og lei var jeg heller egentlig ikke klar over.. før dette minnet poppa opp. Detta skreiv jeg nemlig på fjæsboka på denna dagen – for 8 år sia:
..nångang våkna me den følelsen at “i dag vil æ være sur”? Vel..æ e der nu..e faktisk veeeldig bestemt på å være megagrinat i dag..i heeeile dag..for (scroll vidre om du ikkje gidd surk) æ e sliten av for lite og urolig søvn over lang tid, enda meir sliten av å bli dårlig når æ et og at dæm ikkje vet koffer..har vondt i ondtan – i form av både rygg, nakke og såret, e lei av dårlig økonomi i kombinasjon av bil & hus som begge hold på å ry i stava for mæ,..lei av at enkelte venna??? behandle mæ me 0 respekt, og at andre ikkje engang gidd å svare på tiltale…og på toppen e æ allerede drittlei vinter me kulde & den jækla snyen som må måkkes..som sagt..æ VURDERE å være møkke sur i dag..meeen…man bli nu sliten av d oxo, så æ trur æ starte me nån liter kaffe og tar d derifra…så hey & hopp og goood formiddag..koooz dåkker og nyt dagen👍😄
Som dere ser så beskrev jeg den gangen både det å være fysisk og psykisk sliten – og det å blir ghosta. Og dette er jo veldig mye av det jeg sliter med den dag i dag – med unntak av såret jeg hadde vondt i, som da var et operasjonssår. Til og med ghostinga. Det er ikke mer enn et par måneder siden siste gangen noen brøt kontakten med meg helt ut av det blå, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Og selvfølgelig – sjøl om jeg EGENTLIG veit bedre, så dukka det dårlige sjølbildet opp igjen, og jeg ble sittende å tenke tanken at det må jo være noe riv, ruskende galt med meg siden så jævlig mange velger å ta avstand fra meg. At jeg må være verdens mest gråe og kjedelige person siden jeg ikke engang er verdt bryderiet med et svar på ei melding.
På sånne dager er det jeg føler meg mindre verdt enn møkka under skoene til folk, og jeg blir dritforbanna på meg sjøl fordi jeg ikke kan “oppføre meg” og lære meg å leve i det forbanna A4-formatet som så mange befinner seg i – både frivillig og ufrivillig. Men heldigvis, når jeg bare får rista hjernecellene på plass igjen, tenker jeg at ikke faen!! Jeg har et ansvar for meg sjøl, og det er å prøve å gjøre livet mitt til den beste varianten som er mulig – ut i fra hvilke synspunkter og verdier JEG finner viktig, og da innser jeg også at disse ekstremt ufine menneskene rundt om kring har jo absolutt ingenting å gjøre i livet mitt. De har absolutt ikke noe positivt å tilføre – annet enn selvfølgelig at jeg sitter igjen med lærdom om hvordan man IKKE skal behandle andre. Så kanskje jeg burde takke disse ufine folkene tross alt..
Så ja, det er mitt ansvar og ingen annens å sørge for at jeg holder meg på den veien i livet som er meint for meg. Den veien som gir meg gleder i stedet for depresjoner. I praksis betyr det for meg at når ting skjærer seg og går galt, eller jeg blir deprimert over noe – da er det et varsko om at det er ikke den veien jeg er meint å gå, og endringer må til. Og jeg blir for hver dag som går mer og mer bevisst på det faktum at livet er ikke en selvfølge. Jeg har ingen garantier for at jeg opplever en ny morgendag, så hvorfor skal jeg bruke det som kan være min siste dag her på jorda til å gjøre ting jeg bare blir sliten, lei og deprimert av? Sånn er i allefall tankegangen min..og til en viss grad klarer jeg å holde på de prinsippene mine om å leve livet slik jeg ønsker fra dag til dag. Men – selvfølgelig er det et men i alt dette. Som jeg nevnte øverst i innlegget er det jo en faktor som spiller en stor rolle og som vi har veldig liten kontroll over – nemlig alt som skjer rundt en ellers i samfunnet og den innvirkningen det har på oss. Hadde jeg skulle fulgt instinktene mine nå og levd dagen i dag slik jeg virkelig ønsker, hadde jeg lempa ting i bilen og lagt ut på landeveien igjen. Noe jeg da ikke kan, fordi økonomien ikke tillater det. Og det er ikke noe jeg kan gjøre noe med heller. Derfor må jeg bare stå han av her jeg er, og sjøl om jeg stortrives i leiligheta mi er det flere uker siden den mentale helsa mi har begynt å gå i en ekkel spiral nedover fordi jeg er fastlåst her. Turen ut i går med bål var gull verdt, men for et menneske som er så grønnjævlig rastløst som det jeg er, er det rein tortur å nesten ikke kunne kjøre utenfor bygrensa engang. Den virkelig frie Helene skulle vært i allefall lengst nedi Lofoten på turen i går – eller aller helst i Alta.
Gode minna ❤️ Bildet fra arkivet
Akk ja. Som jeg starta med å si så har jeg tenkt mye på livet mitt de siste dagene, og hva jeg kan gjøre for å forbedre min egen livskvalitet. For atter en gang, det er mitt eget ansvar å ta vare på meg – ingen andres. Det er mye mer jeg kunne nevnt her som jeg har grubla på, men det er litt for heavy stoff til å bare drefse ut i ei bisetning. Jeg fikk snakka litt med søstersen på telefonen i går, og det hjalp. Hun er det absolutt eineste mennesket som virkelig forstår hva det dreier seg om det jeg går og sliter med, og som ikke kommer med “ja men” “jeg skjønner, men”.. og “jeg ville gjort sånn” eller “nå må du..”. Vi er temmelig like i det aller, aller meste og hun forstår så utrulig mye av det som foregår inni meg og prøver å hjelpe meg basert på hvem og hva JEG er og trenger – IKKE ut i fra hvordan hun er eller hva hun trenger. For jeg tar gjerne imot gode råd når jeg ber om å få de – og tar faktisk rådene til etterretning dersom de passer inn i livssynet og livsstilen min. Men etter alle disse årene har jeg faktisk ikke kommet noe særlig lenger, så jeg tenker at nå er det jaggu på tide at jeg “ser lyset” og finner ut av hvor veien videre går – og jobben som må gjøres for å ta vare på meg sjøl – ja den er som sagt mitt eget ansvar..
Ha en riktig flottersfin dag videre alle sammen ❤️ og ta nu vare på dåkker sjøl.
