Riktig god langt-på-dag folkens, og riktig god lørdag. I dag lå jeg leeenge å bare sløva før både tisse-trangen og kaffe-trangen tok overhånd og jaga meg ut av “hiet”.
Mårrakaffe er jo en temmelig stor ting for meg. En VIKTIG ting, sjøl om jeg glatt og elegant overlever å ikke få mårrakaffen min med det samme jeg står opp. Det er jo absolutt å foretrekke at jeg får bøtta innpå litt koffein temmelig kjapt etter at jeg er ute av senga, men jeg er ikke blant de som blir sur og grinete om jeg ikke får det altså. Tvert imot – og i dag valgte jeg å både sette på en maskin med klær OG ta gårdagens oppvask før jeg tusla meg ut i den friske og varme mars-lufta for å nyte dagens først kopp med rykende fersk kaffe.
Ellers har jeg ikke fått gjort så sabla mye. Spist frokost og løst litt sudoku – og spist kake, hehe. Klarte ikke å motstå fristelsen til å kjøpe meg ei sånn der sitronkake til helga – og nå har jeg jaggu snart spist opp hele greia alt.
Sett sånn..da er det jaggu langt ut mot ettermiddagen alt, og fredagen lakker og lir mot slutten. Veit ikke med deg, men jeg har hatt en riktig så koselig fredag så langt. Skal innrømme at jeg sov ikke så alt for godt i natt, og var faktisk oppe av køya rundt 6.30. Men ting blir jo ikke bedre av at man sitter å kjenner etter hvordan man har det hele tida, så etter frokost og x antall kopper kaffe fant jeg ut at kroppen var jo faktisk så krute god at jeg melda hun fredagsdate-venninna mi og avtalte et lite møte med henne. Det er sykt lenge siden sist, og det var skikkelig trivelig å sitte der inne på cafeen og drikke kaffe og skravle mainnskjit. Ble jaggu litt å bite i også for Yours Truly.
Tenker at å skjemme seg sjøl bort litt må være lov av og til.
Etter at vi skilte lag kjørte jeg for å fylle litt diesel på doningen mens det enda var ganske rimelig drivstoff – faktisk under 20 kroner, så her var det bare å fylle opp tanken. Deretter ble det å kjøre den lange veien hjem – for de lokalkjente: over Storjorda.
Og nå bare sitter jeg her og kjenner på den gode følelsen dagen har gitt meg. Hva som skjer videre? Tja, si det..
I alle fall, etter snymåkkinga i går – og faktisk en handletur på nærmeste matbutikk, endte det opp med at jeg bare ble sittende inne og spinne tanker til den store gullmedalje. Noe som IKKE er bra. Jeg har faktisk vært veldig flink til å gå turer i vinter, men nå hadde jeg jo vært frivillig innesperra på grunn av kroppen min helt siden fredag i forrige uke, noe som kjentes både fysisk og psykisk. Så da bestemte jeg meg for at det var jaggu på tide å få skremt skrotten i gang igjen, og hyra på meg uteklær og traska i vei i nærområdet.
Prøvde meg på å ta litt bilder til dere – meeen..med mørket rundt meg og en telefon som av og til lever sitt eget liv, var det jaggu ikke enkelt å få noen skikkelige eksemplarer å vise frem. Men i alle fall, her er gårdagens foto-fangst.
Utsikt mot brorsan.
Utsikt mot Storjorda (laaangt i det fjerne)
Utsikt andre veien – altså i retninga der jeg bor.
Og til slutt utsikt mot hhv. Kveøya til venstre og Borkenes mot høyre.
Ble en god gåtur det der. Friskt & godt og ikke alt for kaldt, og opphold helt til jeg var nesten halvveis hjemme igjen. Da kom det noen snykorn og bølla, men absolutt ikke noe å henge seg opp i.
Da får dere ha en riktig flottersfin dag alle sammen. Nå skal jeg tusle meg ut i den store, vide verden og se hva denna fredagen bringer.
..ja ikke det bildet som ligger like under her da. Det er bare et lite glimt av den flotte utsikten jeg har her jeg bor, og som jeg hadde lyst til å vise dere.
Nei det som er gøy er å være tilbake her på bloggen og se at jeg har vært savna. Faktisk mer enn jeg trudde, for jeg har fått utrulig mange koselige tilbakemeldinger på at jeg har tatt opp skribleriene igjen. DET er gøy, det. Så tusen takk for alle gode tilbakemeldinger – det varmer.
Men hvor gøy det enn er å være her inne, så er det andre ting som ikke er fullt så gøyale. Det har vært et sabla merksnodig vær her i nord i det siste. IKKE unormalt som enkelte ynder å påpeke, men irriterende nok. Man veit jo liksom ikke fra dag til dag – knapt time til time hva man skal ha på seg hvis man skal stikke huet utenfor døra, for det veksler mellom mildvær, regn, snykov og minusgrader hele tida. Akk ja!! Skal prøve å ikke klage så alt for mye nå, for det er jo null & nix å gjøre med det. Men om jeg liker det derre hvite som kommer lavende ned og lager kaos? Nope!
Normalt sett liker jeg faktisk å måke snø om det ikke er sånne tilstander at det faktisk snør igjen mens man måker, men den siste uka har jeg slitt mye med kroppen og har derfor ikke vært utenfor døra. Betennelse i et senefeste på på høyrearmen og en idiotisk muskelknute ved skulderbladet på venstre sida. Heldigvis fikk jeg hjelp til å ta alt som var kommet fra fredag til søndag i forrige uke, men denna uka har jeg ikke fått tatt noe som helst – før i dag. Da fant jeg ut at nå må det pinadø være nok, og traska meg ut med godt mot etter frokost og fikk sopa vekk “mainnskjiten” og spadd frem bilen.
Ok, det var ikke kommet SÅ mye da.. men når man har gått å grua seg som bare faen for å gjøre noe, er det egentlig ikke mengden det kommer an på. Om armene har det bra?? Veeel…. Men nå er det i alle fall tatt – for denna gangen.. så da er det bare å sette seg ned å vente på at det skal lave ned igjen – før det kommer nytt mildvær og regn med påfølgende hålkeføre – før det garantert begynner å lave ned enda en gang.
Yeppz – mars måned holder standarden ved like, hehe.
Ha en riktig flottersfin dag videre folkens ❤ CU L8R
Tidligere i dag posta jeg mitt første blogginnlegg på nesten 7 måneder. Som dere kanskje har fått med dere var det jo i utgangspunktet meininga at jeg skulle slutte helt og holdent med denna bloggen – meeen.. savnet tok meg da altså, og jeg starta på en måte helt på nytt igjen i dag. Kan dere tenke dere hvor lang jeg ble i maska da jeg for litt siden oppdaga et minne som jeg hadde posta på fjæsboka for 5 år siden i dag – der det sto at jeg feira bloggbursdag. Hahaha… er det MULIG da, at jeg faktisk bestemte meg å begynne å blogge igjen på nøyaktig samme dato som jeg oppretta bloggen første gangen? Jeg tenker at det må være en grunn for det – bloggen er meint å leve videre.
Så hipp-hipp-HURRAAAA!! og gratulerer så mye til bloggen min som faktisk er 8 år i dag.
Nå er det dessverre ikke liv i King Blaze lenger – og har ikke vært det på mange år. Han ble jo bytta ut med han Buster – om noen husker han. Og for snart 5 år siden kom Samegutten Anti i min eie – og han håper jeg virkelig har tenkt å holde seg her. Jeg holder heller ikke på med “dagens bilde” som jeg nevnte i innlegg nummer to da jeg starta opp – men tenker at det gjør ikke så mye, for dere blir å få bilder i fåkk & kanel – eller no sånt for å si det på Helensk.
Da vil jeg bare få ønske dere en riktig flottersfin kveld videre ❤
Her for en del måneder siden begynte jeg å blogge litt om livet til bestevenninna mi og gubben hennes som har fått den grusomme sykdommen ALS. Dere som har fått med dere de forrige innleggene veit at det ikke er snakk om å følge dem dag for dag eller uke for uke, men heller ei oppdatering med jevne mellomrom når det har skjedd betydelige endringer i livene deres. Og nå er det både lenge siden forrige innlegg – faktisk langt over 4 måneder, OG det har skjedd veldig mye, så her kommer da ei oppdatering fra livene til disse to flotte personene. Etter at jeg hadde vært der den 16.oktober fikk jeg en telefon fra Åshild om å holde igjen innlegget ei tid, fordi de med hjelp av en tredje person prøvde å få Harstad kommune på gli når det kommer til diverse hjelp som Ivar absolutt trenger. Derfor ble det to turer innom sykehuset med et par ukers mellomrom for å få med alt som han ønsker å formidle denna gangen.
Jeg skal innrømme at jeg var utrulig spent når jeg i runde én tok med meg penn og papir for å starte samtalen med Åshild og Ivar, for Ivar ligger i dag på Harstad sykehus etter at han for ca 8 uker siden opplevde en ekstremt skremmende episode hjemme hos seg selv. Åshild hadde dratt på jobb og hjemmesykepleien hadde enda ikke kommet. Plutselig begynte det å danne seg ekstremt mye slim i halsen som han ikke fikk opp, og nær døden-opplevelsen gjorde seg virkelig til kjenne. Han hadde alarmen montert på hodestøtta på stolen, og heldigvis klarte han etter noen forsøk å få dunket borti den med hodet for å varsle helsepersonellet at noe var galt. Da de kom bare noen minutter etterpå bar det straka vegen på sykehuset, og at han fremdeles er der skyldes blant annet frykten for å være aleine hjemme. Siden han ble plaget med å få slått alarm har han forståelig nok fått stor mistro til den trygghetsalarmen han hadde.
Når jeg kom inn på rommet til Ivar her for et par-tre uker siden var han koblet til et forstøverapparat (eller pari-apparat som jeg i sin tid lærte at det het)
Kjapt forklart er det et apparat med ei blanding av astmamedisin og saltvann som han skal inhalere for å kunne puste bedre og slippe så mye slimproduksjon siden han nå er ute av stand til å hoste det opp. Mens han gjorde seg ferdig med medisineringa ble jeg sittende å studere han litt der han lå i senga. Ivar har aldri vært en tung mann, tvert imot.. men nå var den 1,80 m høye karen redusert til bare en skygge av seg selv. Da jeg var der hadde han blitt veid noen dager i forkant og var da 57,7 kilo – og nå da jeg var der for del 2 av intervjuet, knapt 2 uker etterpå var vekta 54,8 kg. Nå er det ikke mine personlige følelser og meininger det skal skrives om her, men æ meine.. faens drittsykdom!!
Etter hvert ble det klart for litt seriøs skravling med de begge, og jeg var litt nysgjerrig på hvordan ting har vært ellers disse siste månedene, mens han enda var hjemme.
Vel, han har fått innvilget en del hjelpeapparater som bl.a en rullestolrampe, samt en pasientheis for å lette arbeidet med å få han i og ut av stolen, senga og dusjen. I tillegg har han fått innvilget både ny seng og installasjon av dørautomatikk, men disse tingene vil de vente med å få installert til de ser om Ivar faktisk kan komme hjem igjen eller om han må flytte på et eller annet hjem. Det igjen avhenger jo av om han får innvilget BPA – noe som absolutt ikke er noen garanti at han får. Han har også ikke mindre enn 3 rullestoler nå. En liten lett og sammenleggbar sak, en såkalt komfortrullestol med mange manuelle innstillinger og en elektrisk rullestol med øyekontroll. Da jeg var der hadde de enda ikke fått koblet den stolen og dataskjermen som følger med opp mot telefonen, men jeg tenker at når det er i boks og Ivar har lært seg teknikken med å bruke kun øynene (uten å bevege hodet for det takler ikke skjermen) vil han få det mye bedre. Det å kunne få ta litt kontroll over tingene selv og komme seg fra A til B uten skyvehjelp – og ikke minst kunne være på sosiale medier og lese meldingene og mailene sine selv uten andre til stede må jo bli sykt befriende.
I tillegg har han fått et såkalt sengebord, noe som de mener er totalt unødvendig da det er ubrukelig fordi mannen kan jo faktisk ikke løfte armene.
Mens jeg var der kom det inn et par samtaler på telefonen fra bl.a ergoterapeuten som ønsket å avtale nytt møte, samt en forespørsel om de ville si opp trygghetsalarmen nå når Ivar er på sykehuset. Vel, de trenger den jo ikke akkurat nå.. men da Åshild spurte om hva det koster dem å ha den tilkoblet var svaret at den er gratis, men at de faktisk må betale et gebyr på 12-1300 kroner om de vil ha den tilbake OM han kommer hjem igjen. Det svaret ga dem noe å stusse på, fordi de hadde en fast utgift de nå plutselig ikke visste hva var – så da sier det seg selv at de ba om å få betenkningstid angående alarmen og mulighet til å sjekke opp hva de egentlig sitter og betaler på til kommunen. I tillegg til de telefonsamtalene kom det også inn en trivelig kar som skulle sette opp en ny BiPAP. Det er rett og slett en maskin som hjelper Ivar å puste om natta, ved at den presser luft lengre ned i lungene hans så han får en dypere innpust. Med andre ord en form for mini-respirator. Den må brukes over flere timer i strekk – minimum 4 hos de fleste som har kronisk pustesvikt, men i følge han som var innom for å bytte ut apparatet må Ivar helst ha minimum 5 timer.
Det var som dere skjønner temmelig mye aktivitet rund han akkurat den dagen, og i tillegg fikk han besøk av en gammel arbeidskollega. Da ble det tid for en liten røykepause ute, så han tilkalte hjelp for å komme seg over i stolen og få på seg uteklær før vi i samla flokk trillet han ned og ut i det lille røykeskuret.
På den tida jeg var sammen med dem fikk jeg mye informasjon om den daglige kampen de føler de har mot systemet. Og nettopp den kampen var det som gjorde at de ville holde igjen innlegget mitt etter at jeg var der i midten av oktober – for tenk, KANSKJE kommunen var kommet litt på gli. Derfor var jeg veldig spent på hva greia var da de ringte meg i slutten av forrige uke for å høre om jeg kunne komme bortover en av de nærmeste dagene for et nytt intervju, der det skulle være vitner med for å overhøre samtalen. Så den 28. oktober, altså mandag denne uka tok jeg turen til sykehuset sammen med Åshild (og vitnene) enda en gang – og var veeeldig spent. Og ble så utrulig skuffet på Åshild og Ivar sine vegne, for det viser seg at ingenting har endret seg i kampen mot de som sitter med makta.
Greia er at Ivar har faktisk vært utskrivningsklar fra sykehuset i 6 uker alt, men han tør som nevnt tidligere ikke være aleine hjemme etter at han nesten ble kvalt i sitt eget slim. De har søkt om korttidsplass på Helsehuset, men – ting tar tydeligvis jævlig langt tid. I tillegg har de søkt om BPA så han kan få komme hjem, men hun som de har som saksbehandler/kontaktperson på koordinerende enhet nekter å behandle søknaden så lenge Ivar ligger på sykehuset. Men igjen – han er tør jo ikke være hjemme aleine – så hvordan i all verden ser hun for seg at løsninga på det skal bli? Grunnen for at han ville ha vitner når jeg var der på mandag er fordi hun ene var tilstede på rommet til Ivar da han hadde en samtale med før nevnte kontaktpersonen. Hun kunne nemlig fortelle at han MÅ inn på et sykehjem for evaluering om hvor syk han egentlig er og hva han trenger og ikke trenger hjelp til. Eeeeh.. hallo? Som Ivar poengterte til henne må da virkelig sykehuset han ligger på – og har vært på i 7 uker nå, være fullstendig kompetente til å gi henne den evalueringa. Men nytta det å si det? Nope! Så frustrasjonen var høy, og jeg tenker at det var utrulig kjekt at han hadde noen tilstede på rommet som overhørte den samtalen og kan bevitne at han faktisk møter ei motstand som jeg syns er helt vanvittig urimelig.
Både Ivar som er syk og venninna mi Åshild er fremdeles ved godt mot, men det er ingen tvil om at sykdommen nå har begynt å tære på de begge. Og noe av det som nok sliter mest på de i fellesskap er nettopp den evige kampen de føler de har mot Harstad kommune. Pr i dag står han på vent for å få en korttidsplass på Helsehuset – men som alt annet tar ting tid. Og bare det i seg selv syns han er utrulig rart at de drøyer det ut på det viset. Det må jo koste en halv formue å ha han liggende uke etter uke på sykehuset. I hans – og alle oss andre sitt hode er tanken at det må jo bli billigere for kommunen å få han inn på Helsehuset der han faktisk må betale for å være. Der er det snakk om et fast standardbeløp for de første 60 dagene på noe over 300,- kroner døgnet, men etter det blir beløpet regnet ut prosentmessig ut i fra inntekten hans. Så igjen – vil det ikke lønne seg for kommunen å tildele han en plass? Eller er det sånn at det går på et annet budsjett eller noe sånt dumt noe.. Han HADDE fått tildelt en avlastningsplass som han egentlig skulle til for en del uker tilbake, men den mistet han nettopp fordi han lå på sykehuset. Det er jo skrekkelig synd, fordi både han og Åshild kunne trengt ei avveksling fra det daglige – men systemet har talt.
Selv om jeg kan se med det blotte øyet at Åshild er ekstremt sliten, måtte jeg jo selvfølgelig spørre den fine venninna mi om hvordan hun har det oppi alt detta. Og joda – at hun er sliten er det ingen tvil om. Hennes dager nå går ut på å komme seg opp tykjetidlig om mårran for å dra på jobb, deretter er det rett opp på sykehuset for å besøke Ivar og ta seg en røyk eller to sammen med han. Så er det hjem for å spise og sove litt, deretter bærer det oppover på sykehuset igjen hvor hun tilbringer ettermiddager og kveld sammen med kar´n. Alt mulig anna må vike, og det går evigheter mellom hver gang hun kan ta seg tid til å besøke annen familie eller venner. Så hun føler seg sliten og fastlåst, og ønsker så inderlig at Ivar enten skal få en BPA eller tildelt en plass han kan være trygg og også kunne være sosial sånn at hun kan få ha et liv utenom jobb og sykehus. I tillegg er det sabla dyrt å parkere ved sykehuset i timevis hver eneste dag uke etter uke, for hun kan ikke bruke Ivar sitt handicapkort.
Så de er ekstremt frustrert over Harstad kommune, og da spesielt koordinerende enhet. Både Ivar og Åshild poengterer at dette har ingen ting å gjøre med det helsepersonellet som befinner seg på “bakkenivå”, for de er rett og slett fantastiske. Problemet er de som har stillinger lenger opp i systemet, og han føler seg som et ubetydelig nummer i rekka. De har for lenge siden søkt om både IP-koordinator og BPA, men har faktisk ikke engang fått et standardisert svar om at de søknadene er mottatt. Han ønsker nå i bloggen å komme med ei anbefaling til andre som opplever å bli syk: Søk på ALT dere kan søke på og litt til – og søk VELDIG TIDLIG!! for som sagt, ting tar tid i systemet. Om dere ikke vet om hva som er av hjelp og bistand å kunne søke på – få hjelp av noen som har peiling. Skaff dere en kontaktperson gjennom koordinerende enhet og kryss fingre & tær for at dere får en omsorgsfull person med både sympati og empati for sine medmennesker. Og opplever dere treghet hos den eller de som skal hjelpe dere – bytt behandler!
Det er rett og slett tragisk at et menneskeliv skal bli sett på som så lite verdt. Han føler seg uverdig behandlet og mener at resten av livet hans blir ødelagt fordi han er tvunget til å ligge på sykehuset i stedet for å være hjemme. Det går rasende fort nedover med helsa hans, og han kan nå bare ta noen få skritt på egne bein om han har noen å støtte seg til. Alt, absolutt alt annet må han ha hjelp til. Heldigvis klarer han enda å tygge og svelge for egen maskin, men til og med det vil det på et visst punkt bli slutt på og han må da få operert inn en sonde i magen for å sikre at han får næring. Det er for jævlig med tanke på at han – et menneske som faktisk er dødsdømt må bruke så mye tid og energi på å kjempe for å få det han trenger for å få et verdig liv.
Det var to gode men også veldig vonde samtaler vi hadde på sykehuset i disse rundene, og han avslutter med å si at han setter faktisk ikke helsa si i første rekke nå og ønsker absolutt ikke å være lenka til ei seng og koblet opp mot en masse apparater.. han ønsker bare å få lov til å OPPLEVE & LEVE den tida han har igjen..
OPPDATERING: Dagen etter at jeg var på sykehuset og hadde den siste samtalen med Ivar og Åshild, ble det endelig ei endring i situasjonen. Siden koordinerende enhet ikke har tro på at sykehuset kan gjøre ei fullverdig evaluering, fikk Ivar tildelt en korttidsplass på Helsehuset for utredning. Hva og hvordan ting utvikler seg fra nå av skal bli både spennende og interessant å se, og det vil selvfølgelig komme ei oppdatering her på bloggen etter hvert.
Link til de forrige innleggene finner der under her:
Ønsker du å hjelpe til for å raskest mulig finne en kur for denna møkkasykdommen, kan du støtte opp om forskningen ved å vipse noen kroner til ALS Norge på vipsnummer 10282
Heisann-hoppsann og riktig god torsdag alle sammen. Her er tingene stort sett som vanlig, og dagene går i sitt rolige, harmoniske tempo. Det har jo vært en god del ruskevær i det siste, men i dag er det faktisk både sol og masse blå himmel på utsida. Jeg har som dere veit slitt med bloggen lenge nå, og skrivesperra blir bare større og større for hver dag som går. Og etter den siste omlegginga (eller hva jeg skal kalle det for) til blogg.no kjenner jeg at inspirasjonen til å uttrykke meg her blir bare mindre og mindre. Jeg har aldri vært ute etter å rage høyt oppe på “blåsbort-toppen” her inne, men når jeg ser at det til tider er færre mennesker enn det er plass til i en maxi-taxi som har vært innom og lest innleggene mine – ja da klarer jeg rett og slett ikke se poenget med hele blogginga lenger. Jeg har fra dag 1 ønska å blogge for å kunne inspirere andre og dele både tanker, ideer, bilder og historier på godt & vondt med folk rundt om kring i det ganske land, men nå føles det som om jeg blogger kun for meg sjøl – og daaaa tenker jeg at jeg kan like godt skrive dagbok.
I utgangspunktet vurderte jeg nå å bare rett og slett bli borte.. men etter rådføring med bålmannen min og av respekt for dere har jeg nå valgt å skrive et siste innlegg for å oppdatere litt. For det første så kommer jeg til å gå tilbake til å bruke Facebook i stedet og dele litt bilder & historier der sånn som jeg gjorde før.. så har du lyst til å følge meg der er det bare å trykke på fjæsbok-ikonet som ligger øverst her. Er du i tvil, ser det i alle fall sånn her ut – rett og slett en F.
For det andre tenker jeg at siden jeg i utgangspunktet hadde tenkt å blogge jevnlig om go´venninna mi og gubben hennes, han Ivar som har ALS, er det en sjanse for at akkurat de innleggene vil komme. Mye av det avhenger selvfølgelig av hvor mye de ønsker å stå frem når bloggen kommer til å omhandle kun innlegg om dem. Men akkurat det får jeg ta som det kommer.
Utover det må jeg bare si at jeg har tross alt kosa meg her de 7,5 årene jeg har drifta denna bloggen, og føler at jeg tidligere har klart å nå ut til mange med det jeg har prøvd å formidle her både på godt og vondt. Jeg setter også enormt pris på alt det flotte jeg har både sett og lest av alle de fantastiske folkene jeg har blitt kjent med via bloggene deres – og ikke minst de nydelige sjelen jeg har vært så heldig å få møte. Men nok er nok tenker jeg, og sier farvel med det første bildet som ble posta her inne når jeg starta å blogge (teltet) og det første bildet som var posta av meg..
..og med det lukker herved døra etter meg når jeg nå forlater bloggverden for godt.
Ha en riktig flottersfin dag da, alle sammen – og lykke til på reisen videre til alle dere bloggere der ute som fremdeles gidder å henger med ❤
Som jeg har nevnt tidligere – og seinest i det innlegget mitt i går om TIDLIGE HØSTTANKER er det late dager på gang her, og det er veldig godt å kjenne på at jeg TRENGER ikke stresse med noe om jeg ikke vil.. ikke engang sommerlista mi. Husker dere den? Jeg er jo nesten i mål da, for nå har jeg fått 9 av 10 punkter på plass, nemlig å lese ei bok. Jeg var å lånte boka dere ser her hos eine venninna mi for ei tid tilbake, og hadde den faktisk med meg på turen over Hinnøya. Fikk du ikke med deg den, kan du ta en titt på de to innleggene jeg la ut i etterkant, En drøm blir virkelighet, del1 og En drøm blir virkelighet, del2.
Vel, nok om det – jeg ble ikke helt ferdig med boka før jeg kom meg tilbake til sivilisasjonen, men NÅ er jeg kommet i mål og dermed ett skritt nærmere målet på sommerlista.
Som dere ser har jeg ett punkt igjen, nemlig å gå minimum 5 Ti-på-topp-turer.. men veit dere hva? Jeg trur faktisk ikke jeg kommer til å stresse med å få fullført det punktet. Jeg har vel et par av de turene inne, men med tanke på hvor mange andre topper jeg har vært på ellers og ikke minst hvor mye ute i naturen jeg har vært i sommer, kjenner jeg at jeg på mange måter er i mål med lista uansett. Men – man skal aldri si aldri, og den som lever får se.. eller no´sånt.
Juppsiyeppzi pepsi, da får dere ha en riktig flottersfin dag videre alle sammen ❤ Vi ses når vi ses.
Da nærmer vi oss sannelig slutten av august måned, men selv om vi har litt ruskevær akkurat nå er det helt greie temperaturer ute. Med fare for å høres lettere gal ut må jeg bare si at jeg er sååå glad for at vi snart skriver september. Joda, det betyr at høsten har gjort sitt inntog og det går rasende fort mot kaldere dager og ikke minst vinteren som jeg (som dere veit) ikke er så innmari glad i, men likevel er september min min absolutte favorittmåned, med sitt magiske lys og alle sine fantastiske farger.
Meeeen.. vi er ikke kommet dit riktig enda, så fremdeles tenker jeg seinsommer og koser meg med late dager og litt tidlige høsttanker. Da jeg tusla ut med dagens første kopp med kaffe i mårres, valgte jeg å sette meg inne i det koselige, lille drivhuset som bålmannen min satte opp her tidligere i sommer. Vi har hatt litt ting & tang der, blant anna en ganske svær tomatplante som nå har fått lov til å flytte inn i stua for at tomatene skal klare å bli røde, og et par poteter som jeg regner med har formert seg bra nå.
Dessverre var vi nok litt seine med såinga, men likevel har det vært skitgøy å ha muligheta til å pusle der inne – og selv om drivhussesongen nå definitivt er over her, gleder jeg meg skikkelig mye til å kunne teste ut og dyrke litt der inne neste vår og sommer.
Ellers gikk tankene mine til hvordan høsten skal bli i år. Jeg har hatt en fantastisk sommer som det nok kan være litt vanskelig å gi slipp på, men nettopp fordi jeg elsker høsten har jeg stor tro på at jeg vil få haugevis med gode dager fremover. Jeg har jo vært temmelig sløv med diverse ting som bl.a malinga mi, men den kommer jeg definitivt til å ta opp igjen nå utover når dagene blir mørkere og det blir mer innetid. I tillegg har vi en liten plan for høsten, men det får dere heller vite mer om når den planene blir satt ut i livet.
Juppsiyeppz, det var bare noen tidlige høsttanker fra meg. Ha en riktig flottersfin tirsdag da alle sammen ❤ så ses vi når vi ses.
Yeppz, da var man godt i gang med enda ei ny uke – så riktig god mandag alle sammen. I skrivende stund sitter jeg i leiligheta igjen, men er på tur tilbake til fjorden antagelig i løpet av kvelden igjen. Bålmannen har sine ting å styre med i dag på denna sia av Kvæfjord, og jeg har en middagsdate med guttungen når han er ferdig på jobb – så dermed tok vi oss en tur over fjorden i går kveld etter at vi hadde hatt en utrulig koselig søndag med mange flotte opplevelser.
Det har seg nemlig sånn at sjøl om jeg har farta att & frem og opp & ned i distriktet, og vært på Andøya “ørten” ganger, har jeg faktisk aldri vært fra Hognfjorden og innover Godfjorden. Det er en veibit av ymse standard på ca 2,5 mil en vei, der den første, gode mila frem til Myrland er helt fin, mens resten av strekninga inn mot Kinn bærer preg av at det er minimalt med biltrafikk innover der. Men vakkert? Oh ja, og jeg er så utrulig glad for at vi tok den turen. Bålmannen min er godt kjent i området, og det ga en helt anna opplevelse at han pekte og forklarte mens han kjørte innover. Hvis ikke hadde det blitt som vanlig for min del, å kjøre forbi alt av hus, biler og kaier fordi de ikke har hatt betydning, og så heller holdt meg til å glo på fjelltoppene. Akkurat det å glo på fjellene gjorde jeg nå i går også da, men jeg fikk med meg så utrulig mye mer og dermed ble turen så utrulig mer minnerik.
Vi hadde et lengre stopp inne på Kinn og på returen stoppa vi og laga oss litt varmt å spise før vi surra oss innom en bensinstasjon og fikk og en softis med det beste strøet jeg veit for min del, nemlig salt lakris & sitron.. og deretter bar det rett til ferga. Og til dere som kjenner meg og mitt forhold til nettopp detta med å ta ferge, så går det faktisk sykt bra med akkurat den ferga mellom Flesnes & Refsnes, både fordi det er ei åpen ferge så jeg kan sitte i bilen, men også fordi jeg har noen sammen med meg.
I alle fall.. det var kjapt om gårdagen, og her kommer et bittelite knippe av bilder som jeg knipsa til ære for dere..og starter med “gubben & gamla” på Myrland. Sååå kult.
Som dere ser er det ikke en tungt trafikkert vei innover mot Kinn akkurat. Og det ble et ganske kult motiv med den regnbuen syns nå jeg i alle fall.
Bittelitt utsikt.. Fjellet Elgen til venstre, Aunfjellet (Keipen nord & sør) i midten og Nupen/Nupfjellet første mot høyre.
Det gjorde seg med litt varmt i skrotten..
..og nydelig softis som dessert.
Ha en riktig flottersfin dag videre da, alle sammen ❤ Vi ses når vi ses.
