I dag har det vært et fantastisk vær i nord, og etter at frokosten var fortært var jeg ikke sein om å komme meg ut døra. Jeg hadde avtalt å møte brorsan litt ut mot formiddagen for å shoppe mer til camper-prosjektet, men siden jeg hadde litt tid på meg før det, dro jeg til Tjeldsundet for å nyte livet.

Og nyte gjorde jeg til lukta av hav og lyden av bølgeskvulp og måkeskrik.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter ei flott stund der, var det å suse tilbake til byen for å møte brorsan..

Og så bar det ut på veien igjen, med et par stopp hist og her.

Men ellers var det å kjøre, kjøre, kjøre.. Jeg veit ikke helt hva som skjer om dagene..og jeg vil ikke “mase” for mye om det her inne heller, så folk går lei.. Da får jeg bare dårlig samvittighet midt oppi alt. Men den maksimale gleden over livet og det flotte været uteble. Sjøl om jeg ikke har skrevet noe særlig om disse tingene siden i februar, så sliter jeg dessverre enda med å holde depresjonen fra livet. Man skulle tru at dagen i dag virkelig satte fart i gledes”termometeret” mitt.. men sjøl om jeg kosa meg og nøt livet – føltes det som om jeg bare gikk for halv maskin.

Det går jevnt over greit, da – men enkelte dager tar bare ting overhånd. Så lenge jeg klarer å la være å tenke på ting, så er alt helt ok. Problemet oppstår når jeg tillater meg å gi slipp et øyeblikk. Da jeg var hos brorsan i går, og han fortalte meg om hvor sliten han er i kropp & sjel, var jeg så jævlig dum at jeg åpna opp for å slippe ut tankene mine om det faktum at jeg er temmelig sliten i sjela sjøl.. Og det var nok.. de få, forbanna ordene uttalt høyt, var nok til at det monsteret som har lagra historiene om alle de kampene jeg har tatt de siste (snart) 50 årene stakk frem et av de stygge hodene sine og minte meg på om at det eksisterer fremdeles. Jeg er veldig flink til å lukke dørene etter meg når jeg går videre i livet, så hendelsene i seg sjøl er IKKE et problem.. men det sier seg sjøl at når man egentlig ikke har opplevd stort annet enn at én kamp har blitt avløst av en annen siden man var ca 4 år gammel, uten mulighet til å hente seg inn etter hvert – da setter det spor. Sjela blir sliten.. For ja, jeg har kjempa hele livet.. mot mobbere, mot overvekt, mot overgrep, mot ekskludering, mot dårlig sjøltillit, mot dårlig samvittighet for å prøve å prioritere meg sjøl, mot “bygdedyret”, mot misbruk i de fleste varianter fra rus og alkohol til kroppslig og psykisk, mot fattigdom, mot sorg, mot ens egen slekt, mot falske venner, mot utroskap, mot helsa, mot diagnoser… mot meg sjøl.. og enda er jeg fanden dryle ikke ferdig meg å kjempe.
Så i dag føler jeg meg bare dønn sliten! Ikke så mye i kroppen – men desto mer i sjela..

Huff.. beklager så mye..det ble mer surk enn jeg tenkte detta..
Så da flesker jeg til med litt positivt på slutten her.. Hadde nemlig supertrivelig besøk av guttungen etter jobb i dag.

Da ble det den siste fellesmiddagen her i denna heimen, for flyttelasset går nå på søndag. Tok ikke noen bilder – men serverte butterdeighorn m/ ost & skinke, chips og bearnaise. Kooooz ❤️

Ha en nydeligvakker kveld da, alle dåkker flotte folkan som forviller dåkker inn hit.