Når man har sovet bare 3 timer i løpet av natta, regnet pisker og vinden uler.. hva gjør man da? Jo, da drar man på jakt. Rettere sagt fotojakt. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å holde meg inne i varmen i dag, men etter hvert blei jeg for det første ganske småtrøtt i trynet og i tillegg sabla lei av de derre 12 kvadratene med boareal jeg har, så jeg tenkte at når jeg ikke kan bli kvitt griseværet kan jeg likegodt bruke det til noe fornuftig. Så jeg hyra på meg regnklærne, satte meg bak rattet og dro på jakt.
Målet for jakta var bølger, og jeg endte opp en halvtimes kjøring hjemmefra hvor det var vakre bølger i massevis. Stor bølger og småbølger, bølger som kom rullende og bølger som fråda. Jeg knipsa og knipsa, og før jeg visste ordet av det hadde jeg nærmere 60 nye bilder på telefonen. Det sier seg sjøl at jeg måtte begynne med sortering da jeg kom meg hjem igjen, og her er de jeg endte opp med til slutt.
Jeg storkosa meg skikkelig der sammen med vinden, regnet og bølgene altså, og borte ble både trøttheta og alle gråe tanker. Detta var virkelig en happy hunting ja, og jeg måtte jo avslutte på samme måten som jeg starta jakta – med en selfie.
God mårra alle sammen, og riktig god mandag. Da er man i startgropa på enda ei ny uke som jeg for min del er temmelig sikker på kommer til å bli bra bare jeg legger meg litt i selene sjøl for å få den kursa inn på det rette sporet. Et positivt tankesett er et utrulig kraftfullt verktøy for hjelp til selvhjelp, og det er kanskje det viktigste man trenger for å ta tak i oss sjøl og gjøre dagene våre så bra som over hodet mulig. For man kan jo ikke sitte å forvente at andre skal gjøre dagene våre gode – eller? Så ja, dagene fremover tenker jeg at jeg skal klare å forme temmelig mye etter hvordan jeg vil ha de. Nettene derimot – eller rettere sagt søvnen er ikke heeelt like enkel. Når verden har gått til ro og det er dørgende stille der ute, da er det straks litt verre å ta kontroll over tankene som kommer snikende. Stillheta i natta gjør at de blir så enormt høylytte at de til tider er helt umulige å overhøre. Jeg har heldigvis lært meg noen teknikker for det også, og vanligvis sovner jeg ikke så veldig lenge etter at jeg har køya. Men noen ganger, som i natt, da var det klin umulig å få jaga vekk alle de rare tankene som krangla om plassen inni hodet mitt. Det hjalp liksom ikke å putte fingrene i ørene siden støyen kom fra innsida.
Det har vel neppe noen betydning for dere nøyaktig hva disse tankene gikk ut på, for jeg regner med at mange av dere kjenner dere igjen. Og jeg kan love dere at de krangla som bare fy, både seg imellom og med de tankene om søvn jeg prøvde å putte inn mellom slagene. Og i følge loven om den maksimale dævelskap så endte det opp med at akkurat da jeg trudde at de sabla dustetankene hadde tenkt å gi seg, måtte jeg selvfølgelig opp på do. Da klarte jeg selvfølgelig å vekke de og så var det på´n igjen. Blargh!! For ei natt sier bare jeg. Men til slutt, sånn rundt klokka 3 klarte endelig søvnen å snike seg innpå dem og de måtte gi seg for overmakta. Dessverre våkna jeg igjen klokka 6, men tenker skitt au – detta skal gå så bra så. Jeg må bare passe på å tenke positivt og gjøre det jeg kan for å hente meg inn etter ei ganske søvnløs natt.
Så etter at jeg hadde vært å tatt morgentoalettet oppe i huset, korra jeg meg under dyna igjen ei stund. Etter hvert begynte kaffetrangen å gjøre seg gjeldene, så da var det bare å få satt på vannkokeren – og korre seg tilbake under dyna. Så akkurat nå sitter jeg fremdeles i senga og glor ut av vinduet. Det er et skikkelig grisevær med masse høljeregn og til tider temmelig sterke vindrosser. Og sjøl om jeg i utgangspunktet liker sånt her vær, har det vært litt for mye av det i det siste og jeg har derfor valgt å bare holde meg inne i varmen og kose meg med kaffen min i alle fall enda ei stund – til jeg enten blir lei, eller ryggen begynner å bli grinete, hehe.
Jepp..da var det DEN dagen igjen. Den siste dagen i uka, altså søndag, noe som betyr at jeg har atter en gang på meg kjole.
Kjolesøndag er et konsept jeg har holdt på med ganske lenge nå, faktisk i over 2 år og som starta som et lite forsøk på å dra litt mer “stil og eleganse” inn i livet mitt, siden jeg som oftest blir sett kun i turbukse eller pyjamas. Selv om jeg ikke per i dag dilldaller riktig så mye som til å begynne med, syns jeg det er like moro den dag i dag å gjøre litt ekstra ut av både meg sjøl og dagen. Dere som har fulgt meg lenge veit jo at det har skjedd en sjelden gang at jeg IKKE har holdt kjolesøndagen i hevd, men det er kun ei håndfull ganger. Jeg har brukt kjoler på søndager gjennom alle årstidene, både hjemme og på besøk, på spaserturer langs veien og på kjøreturer i bilen. Ja jeg har til og med hatt både fjæra-turer og skauturer i kjole, så yepp – kjolesøndagen er kommet for å bli.
Det som nok ikke er kommet for å bli er hvor vidt jeg orker å ta en masse bilder og legge ut hver eneste søndag. Akkurat det må jeg nesten bare føle på fra gang til gang, og i dag er en sånn dag der jeg ikke orker å stable opp tripoden for å deie meg til foran kamera. Noen av dere vil kanskje likevel kjenne igjen den kjolen jeg har på meg. Det er favorittkjolen over alle favoritter, og jeg skulle så inderlig ønske at jeg fant tak i en til. Den trenger jo ikke være likedan i fargen, men det er fasongen på den som virkelig fenger meg. Men å finne en ny trur jeg kan bli like vanskelig som å leite etter den berømte nåla i høystakken, da denna kjolen var kjøpt på en brukthandel på Kongsvinger for mange, mange år siden. Likevel legger jeg ved et bilde av merkelappen bak i nakken i tilfelle noen skulle slumpe til å kjenne igjen kjolen og kanskje ha en de kunne tenke seg å kvitte seg med.
Når den ene før og den andre etter har sagt så deilig – i år har våren endelig kommet tidlig til nord og det tiner fort vekk, så har jeg vært gledesdreper og sagt at vi kommer til å få mer snø. Joda, visst hadde det vært deilig om snøen for en gangs skyld hadde forsvunnet i mars og holdt seg vekke til det ble vinter igjen – men det blir sånn “æ trur det når æ ser det”, for normalen er faktisk snø i mars. Og noen ganger kan det bli enormt mye snø også. Akkurat nå regner det igjen så den snøen som kom i natt vil være borte i løpet av kort tid om det fortsetter, men jeg er temmelig sikker på at vi kommer til å få mer snø igjen etter hvert. I mitt hode kan vi ikke forvente å se noe til den ekte våren før etter påske, og jeg blir heller ikke sjokkert om det laver ned uti mai også, frem til reinen er ferdige med å kalve. Jeg er ikke pessimist – men realist, for detta har vi jo sett så mange ganger før. Hva vi ønsker og hva som er fakta er veldig ofte to vidt forskjellige ting.
Personlig må jeg bare si at når jeg likevel er innstilt på at naturen kommer til å gjøre som den bestandig har gjort og holde på vinteren såpass lenge, er mitt ønske at vi heller kunne fått skikkelig snø i stedet for detta regnet som i lengden bare gjør alt søkke vått og utrivelig. Jeg skal ikke skryte på meg å være noen skigåer – tvert imot, men jeg tar heller en kald, klar vinterdag hvor jeg kan grynne i snøen eller gå på truger foran det været som vi har hatt i ei halv evighet nå. Men om det er jeg eller vår-folkene som får ønsket sitt oppfylt? Vel, det gjenstår jo å se.
Som dere kanskje har fått med dere har det ikke bare regna men hølja ned enkelte steder her i nord den siste tida, og det har vært temmelig lite inspirerende til å gjøre så veldig mye. Jeg har nevnt tidligere at jeg liker litt regn og grisevær – gjerne ispedde masse vind, men når det blir hele dagen, dag etter dag etter dag.. vel, da er det ikke like koselig altså. Men til tross for været har jeg likevel vært ute i frisk luft stort sett hver dag, og fått båla en hel masse. Nå er det ikke den friske lufta og bålene jeg skal skrible om idetta innlegget, men det å faktisk få gjort noe fornuftig til gangs. For i dag har det vært ikke mindre enn to runder med opphold og antydning til blå himmel – og det har jeg utnytta. Ikke til de helt store tingene da, men stort nok. Jeg har faktisk klart å fått ut alt av matter og pledd og fått rista de, og mens de hang til lufting fikk jeg jaggu støvsugd også. Tru meg – det trengtes, hehe. Men sånn er det å bo på 12 kvadrat uten særlig mange steder å kunne stable bort ting mens man rydder og vasker.. da må man ta utsida av boligen i bruk, og må utnytte muligheta og godværet når det er der.
Jeg kan love dere at det var kjekt å få sjaina kåken litt, og da jeg var ferdig med hele sulamitten var det så langt utpå dagen at det var på tide med en sein lunsj. Jeg prøver jo å være så sunn som jeg har råd til, og til denna helga klarte jeg faktisk å få kjøpt meg en avokado til “bare” 29 kroner. Nå er jo avokado blitt sinnsykt dyrt og jeg tar meg veldig sjeldent råd til å kjøpe det, derfor ble det en liten nedtur når jeg oppdaga at nesten halve frukten var ødelagt. Jeg prøvde å kjenne etter at den var fast og fin da jeg kjøpte den, men jeg har tydeligvis blingsa på noe der. Akk ja! Det ble i alle fall nok ut av den til både frokost og lunsj, så da skal jeg vel ikke klage så alt for mye. I tillegg til avokado ble det grovt brød meg litt økologisk smør, fetaost, oliven, noen skiver spekeskinke kjøpt på 40% og litt kyllingrester etter gårdagens middag. Akkurat det er jo ikke særlig sunt da de var kjøpt på et gatekjøkken og dermed fritert, men skitt au.. tenker at jeg akter ikke å bli helt skinnhellig heller. Derfor skjemte jeg bort meg selv med såkalte “crispy strips” med chips i går før jeg dro hjem – og siden det var en alt for stor porsjon til at jeg klarte å spise opp alt i går, og jeg aldri kaster mat om jeg ikke må, så ble altså restene deler av dagens sånn ellers ganske sunne lunsj. Og så ble det te uten sukker, noe jeg virkelig har lært meg å sette pris på.
Og tenk dere det, jeg hadde stort sett akkurat satt ned rævva for å nyte maten før det atter en gang begynte å høljeregne. Nå har det faktisk vært opphold ei stund i ettermiddag også, men gjett om jeg er glad for at jeg utnytta den muligheta jeg hadde tidligere i dag til å vaske og rydde litt her – for nå kan jeg med god samvittighet nyte detta oppholdsværet (forhåpentligvis) litt utover ettermiddagen og kvelden på utsida uten å ha hengende over meg det jeg burde ha gjort inne.
I går kjørte jeg hjem til meg sjøl via Tjeldsundet, og der var det enkelte steder ganske mye av både vind og regn. Nå er jo jeg engang sånn at jeg LIKER litt grisevær – og siden jeg også elsker myyye vind, ble det til at jeg stoppa på ei utkjøring og prøvde meg på å forevige det ville og vakre havet… og måtte selvfølgelig ta en selfie. Akkurat den ble temmelig uklar fordi det var kommet en del fukt på linsa, men skitt au – jeg kosa meg der i blåsten og det er det viktigste tenker jeg.
Ord kan ikke beskrive den indre roa jeg får når jeg står og ser utover et opprørt hav med vinden river og sliter i meg. Rett og slett rein lykke!
Det er mye som ser skikkelig kult ut om man ser det ovenfra og ned. Og siden medblogger Utifriluft sin nyeste helgeutfordring handler om ting sett ovenfra må jeg selvfølgelig komme med noen bidrag.
Det første jeg kom over i arkivet mitt av ting som er sett ovenfra, er en liten kråkebolle som jeg fikk øye på nede på et berg hjemme på øya i fjor sommer.
I går var jeg som dere kanskje veit på sykehuset i Harstad. Jeg hadde time på spesialistpoliklinikken, nevrologisk avdeling for å få sjekka ut den vanskeligstilte venstrehanda mi litt mer. Så litt over klokka 10 satte bålmannen meg av utenfor hovedinngangen og så dro han for å gjøre litt ærend mens han venta. Å sitte på venterommet og veeente er temmelig kjedelig da, men jeg sto han av og kom inn bare 5 små minutter etter at jeg egentlig hadde time.
Selve timen ble en utrulig positiv opplevelse. Jeg kom til ei dame som nok var godt og vél på min egen alder, og som av etternavnet å bedømme nok egentlig var tysk. Hun viste seg å være en person som kunne sine saker, og jeg følte virkelig at jeg ble tatt på alvor. Jeg ble undersøkt og testa i alle “bauger og kanter”, og hun spurte mange spørsmål som jeg syns var veldig ok for å finne helheta i det jeg plages med. I tillegg hadde hun en fantastisk holdning overfor sine pasienter. Hun ble oppringt flere ganger i forbindelse med en annen pasient, en eldre dame som hadde reist langt for å komme til time hos henne, og som de andre lurte på “hva de skulle gjøre med” etter at hun var ferdig på timen. Normalt sett er jeg ikke så innmari begeistra for at de menneskene som sitter i sånne stillinger fokuserer på telefonen for mye når man er til en time, men veit dere hva? Når jeg hørte hennes bekymringer for pasienten sin, at de var utelukkende om at pasienten måtte bli tatt vare på og få hjelp til å bestille reisen hjem igjen, og ikke minst den omsorgen hun viste for at pasienten hennes skulle bli tilbudt mat og drikke etter å ha vært på farta siden de tidlige morgentimene, vel da syns jeg faktisk det var helt ok at vi ble avbrutt flere ganger. Jeg meiner seriøst at hun har nå vært med på å gi meg tilbake trua på legestanden igjen.. for den trua har virkelig vært ganske fraværende i mange år..
Men altså, timen hos henne var virkelig en positiv opplevelse, og sjøl om jeg ikke fikk noe konkret svar på hva som feiler armen min er jeg i alle fall ett skritt videre på veien. Svakheta jeg opplever i hånda er ikke blitt verre siden forrige utredning, så det KAN være en såkalt trykkskade etter f.eks å ha ligget for skeivt mens jeg sov og dermed fått en nerve i klem, noe som det er sjanse for kan gå over av seg selv.. Jeg skal i MR i slutten av neste uke, og da blir det jo spennende å se om de finner noe der. Det KAN også skyldes en underliggende sykdom, noe som en haug med nye blodprøver kan gi et svar på. De forrige blodprøvene som jeg tok i forkant av denna timen viste “bare” en seriøs mangel på B12, som jeg nå har fått tabletter for å prøve å rette på. Er ikke verdiene blitt bedre om et par måneder må jeg over på sprøyter igjen, noe som er helt greit for meg. Jeg setter de jo sjøl, så null stress. I tillegg ga de forrige prøvene utslag på revmatisme, så hun jeg var hos i går sendte henvisning til en revmatolog – og i mårres fikk jeg innkallinga og har fått time der i slutten av neste måned. Snakk om at ting kan gå kjapt av og til.. nytt poeng til legestanden der, hehe.
Utredninga på sykehuset tok nesten 1,5 time og da jeg var ferdig kom bålmannen og plukka meg opp igjen og så dro vi for å få oss litt lunsj i Harstad-byen. Det er ekstremt lenge mellom hver gang jeg setter mine bein “i byen” fordi jeg er ikke så vanvittig imponert over hele Harstad lenger. Men en og annen gang er det ok, og i går endte vi opp på Egon som jeg syns er et koselig sted med veldig god mat.
En kopp kaffe til meg og te til kar´n min gjorde godt mens vi venta på maten.
Etter et nydelig måltid som vi begge ble stappmette av, var det på tide å sette nesa tilbake mot fjorden. Og der er jeg i skrivende stund. Nå er planen at jeg skal kjøre tilbake til meg sjøl igjen i løpet av dagen og bli der ei lita uke til det er på tide å kurse seg mot Tromsø og MR-timen.
Akkurat nå er jeg og bålmannen hjemme hos meg en tur, og blir her til i mårra før vi suser tilbake til fjorden. Egentlig skulle vi ikke dra hit før i dag, og da var det meininga å kjøre med begge bilene fordi jeg skal på sykehuset i mårra på nevrologisk avdeling med hånda mi, og da var planen at han skulle kjøre meg med sin bil så jeg slipper å tenke på parkering – og så kunne jeg være igjen her i helga med egen bil når han drar hjem til seg sjøl igjen. Men så er det nå sånn da, i disse før-trygden-kommer-dager at lommeboka ikke bestandig er enig i det vi vil, derfor blei løsninga at vi dro hit i går med kun hans bil (som er den som er minst tørst).
Så i dag skal vi bare surre litt rundt her hos meg og prøve å ikke regne bort, deretter tar vi sykehuset som planlagt i mårra før vi begge drar tilbake til fjorden i mårra ettermiddag. Og DAAA er jo trygda kommet, så da kan jeg få drivstoff på samegutten også og kan putre meg tilbake til meg sjøl enten på fredag eller lørdag.
Som jeg nevnte skal vi prøve å ikke regne bort i dag. Det vil si akkurat nå er det faktisk opphold her, men det er veldig vekslende og det har vært ei ekstremt regnfull natt – noe jeg syns var veldig koselig for jeg elsker å ligge å lytte til regnet som trommer på taket. Så i dag starta jeg mårran som så ofte før med en kopp rykende fersk kaffe ute, veldig kvil og opplagt etter ei fantastisk natt.
Men før jeg kom så langt til den kaffekoppen – her er litt fra det siste, halve døgnet mitt.
Når vi var kommet oss hit var det såpass seint at det var på tide å begynne å tenke på kveldsmat, så mens jeg fant fram litt pølser og lompe, heiv bålmannen seg rundt og fyra opp i bålpanna. Det var ikke så mye regn da – mest yr, men ganske mye vind i kastene så det ble satt opp en palle for å bryte vinden litt, og det fungerte veldig bra og vi fikk laga oss varm kvelds uten å måtte være redd for at det skulle fyke glør dit det helst ikke bør komme glør.
Etter hvert løya vinden men det begynte å regne ganske mye, så da valgte vi å flytte bålpanna litt så vi kunne sette oss under tak. Det var skikkelig fantastisk deilig å bare sitte der å nyte freden og roa i mørket, med kun regnet som tromma over hodet på oss.
Så var det dagen i dag, da. Jeg våkna faktisk ikke før rundt 7.15 og følte meg veldig uthvilt, så da var det bare å komme seg ut av senga, hyre på seg og tusle seg ut i regnet og opp på badet.
På tur ned til vogna igjen prøvde jeg meg på å ta noen bilder, men de ble dessverre ikke så veldig bra fordi jeg prøvde midt oppi alt å skynde meg litt for å ikke bli alt for blaut før jeg skulle inn og sette på kaffen.
Etter det – ja da var det den før nevnte koppen med rykende fersk mårrakaffe som jeg nøt til fulle under tak rett utenfor inngangsdøra mi, før det ble frokosttid sammen med bålmannen.
Og nå sitter jeg bare her og småsløver og funderer på hva jeg skal bruke resten av dagen på. Det er begynt å høljeregne igjen, så det blir nok ikke de store, fysiske utfoldelsene uttafor døra tenker jeg.
Så yepp, det var litt fra den siste dagen min. Blir litt fyking att og frem nå – og noen ganger føles det som om att og fram er dobbelt så langt fordi det er litt “unødvendig” farting, men må man, så må man.
