Etter innlegget mitt i går..som du finner HER, der jeg fortalte litt om meg selv og den depresjonen jeg må erkjenne at jeg er i, kom det naturlig nok mange reaksjoner. Og nesten samtlige gikk ut på at jeg ikke må være redd for å be om hjelp…å søke profesjonell hjelp.. Helt enig!

Jeg skal ta dette opp med legen min når jeg kommer hjem fra den nært forestående roadtrip’en…og KANSKJE det kommer noe fornuftig ut av det denne gangen… For dere skjønner – jeg er ikke ukjent med den profesjonelle hjelpa til helsevesenet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Første gang jeg gikk i terapi, var i ungdomsårene..og var ikke 20 år en gang.. I ærlighetas navn, husker jeg nada av det.. Jeg hadde fortrengt det totalt, og eineste grunnen til at jeg veit at de prøvde å hjelpe meg, er fordi jeg kom over journalen min for en del år sida. Det var litt av sjokk å se svart på hvitt at jeg har vært hos denna duden, og ikke klare å erindre mer enn et par flash her og der..

Andre gangen var jeg godt voksen.. Det var på første delen av 2000-tallet, så guttungen var enda ganske liten.. Da gikk jeg i terapi i ca 2 år…og siste time, fikk jeg beskjed av ho som jobba med meg, at det var ikke mer hun kunne gjøre for meg… I tillegg har jeg gått all verdens mestringskurs. For ærlig talt, folkens…jeg hadde aldri overlevd om jeg IKKE hadde hatt kunnskapen til å klare å mestre livet. Jeg har info og teknikker så det holder. Og en syk ståpå-vilje og attitude om at jeg ikke lar meg knekke..

Men altså..som jeg så vidt nevnte i går, jeg har mista meg sjøl de siste årene…og DET HAR INGENTING MED PANDEMIEN Å GJØRE!!!  Tvert om har den på mange måter vært en velsignelse, nettopp fordi da har jeg hatt en gyldig grunn til å holde meg unna større folkemengder. Det er nemlig ikke alle av oss som har de store behovene for folkemasser.. Og mørket inni meg har vært med meg hele tida, sida jeg ble klar over det i tenårene..og jeg takla det.. Men det som har skjedd nå, er at jeg tillot ett eneste menneske å komme inn under huden på meg, og jeg opplever nå at den ståpå-viljen, attituden og trua på at jeg klarer det jeg setter meg fore…det som kjennetegna meg – er borte. Og akkurat DET er min største depresjon nå. Ja – den mørke kverna inni meg er jævlig..og den sliter enormt mye for tida..

La meg sitere litt fra innlegget i går: “Men sannheta er at jo mer lykkelig og glad jeg er – utad – jo mer gråter jeg innvendig. Og det er sååå jævlig tungt! Å stå sprudlende og glad og snakke om positive ting og ikke minst fremtidsplaner – når det innvendig er ei svart, ekkel kvern som bare knuser ordene etter hvert som jeg uttaler de.. Fordi jeg trur ikke på det jeg sjøl sier…trur ikke at det er sant..at det lar seg realisere..og det er nesten ikke en eneste ting i livet mitt pr i dag, som er slik jeg egentlig ønsker det…jeg tar bare til takke med…..”

Men ser dere hva jeg egentlig skriver? Meininga bak? At den utvendige gleden over å planlegge det jeg ønsker for meg sjøl fremover, blir til en innvendig sorg fordi jeg ikke trur at jeg takler det som må gjøres? At jeg har slutta å tru på meg sjøl…at det er nettopp trua på meg sjøl som gang på gang blir kverna i stykker? Og det er det jeg trenger å få fixa!! For som sagt, mørket har bestandig vært der…men når sjøltilliten var intakt, hadde jeg det likevel godt – fordi jeg lot ingen ting stoppe meg. Er det ingen av dere som har fulgt meg lenge, som lurer på hvorfor jeg plutselig har slutta å kjøre lenger enn max 3-4 timer hjemmefra? Og ikke er mer borte enn max 3/4 døgn? Økonomi? Joda, så lenge jeg velger å være A4 og bo fast under tak, har den det meste å si.. Men er det da ingen som lurer på hvorfor jeg ikke lenger gjør som den gamle meg ville gjort? Å bare sette seg i bilen og kjøre til det var fritt for penger – og så fikk jeg nå bare ligge å rulle en plass til jeg fikk generert nye kronasjer..??

Siste turen min med mer enn ei overnatting, var i fjor høst…æ meine..ka svarten??? Jeg fløy jo ut og bodde i bilen eller telt hele tida… Tenkte jeg “hopp”, så hoppa jeg rett ut, uten tanke på hvor jeg landa…og det var fantastisk!! Nå er er knapt nok i stand til å kjøre meg en lang tur, fordi jeg er redd for hva som kan skje om jeg går tom for mat…eller blir sjuk (æ som får influensa en gang hvert 4-5 år..) eller gudane forby, får motorstopp? – for JEG er jo IKKE i stand til å gjøre noe med det… Skjønner du?

Så ja, jeg skal snakke med legen om tingene..men er du ikke litt enig med meg i at løsninga her er “enkel”? Ta sats og hopp, for Helvette!! – og finn tilbake til den uredde Helene som LEVDE livet med mørket på slep, i stedet for å la det ta kontrollen..og som faktisk hadde det bra i “galskapen” sin 😉

Nå skal jeg kose meg resten av mårrakaffen, og nyte synet av de vakre blomstrene jeg fikk i går kveld.

Gikk du glipp av det innlegget, finner du det HER