I dag har jeg sittet å bladd litt i mimre-boka mi igjen..og kom over dette brevet jeg fant for over 30 år siden. Det var en flaskepost – som hadde ligget å duppet i flaska si i havet en liten måneds tid før jeg fant den.. Jeg skreiv aldri til henne..noe jeg angrer litt på..hvam vet – kanskje jeg kunne hatt ei ekstra venninne i dag, dersom jeg hadde gjort det?
Men gøy var det i alle fall å finne den, og selv om skrifta er blitt temmelig utydelig, er den fullt leselig fremdeles..
Chironex fleckeri – eller sjøveps – er en av 51 kjente arter av såkalte boksmaneter, giften er blant de mest dødelige i verden.
Kroppen kan bli like stor som en basketball, og ha tentakler som blir opptil tre meter lange, og alle er dekket av tusenvis av giftnåler. Ved kontakt skyter disse ut små giftpiler som hver enkelt sørger for å pumpe gift inn i offeret
Den hurtigvirkende giften forårsaker alvorlig smerter, betennelse og hjerteinfarkt..og om det infiserte området er stort nok – døden i løpet av kort tid. Stikket til en sjøveps kan nemlig drepe en person på så lite som 3 minutter – og én manet har gift nok til å drepe 60 voksne mennesker.
Ifølge tilgjengelige rapporter dør det 40 mennesker hvert år etter å ha blitt stukket av sjøveps – MEN – det er dessverre enorme mørketall, da det bare på Filippinene anslås at rundt 500 mennesker dør av de giftige stikkene hvert år.
Pr i dag er maneten hovedsakelig utbredt i Australia og sørøstlige Asia, men etter hvert som havet varmes opp, vil også rekkevidden og antallet maneter øke..
Jeg lærte første gang om Chironex fleckeri – sjøveps – for i alle fall 25 år siden…og sjøl om de er livsfarlige og jeg håper aldri jeg kommer i ubeskyttet nærkontakt med de, syns jeg de er dritkule – og kunne godt tenke meg å se en “live” – under kontrollerte forhold.. (les: sjøveps + Helene i totalt heldekkende, ugjennomtrengelig dykkerdrakt = once in a lifetime memory 💕)
En del av dere har nok nå fått med dere at jeg elsker å sitte å google naturfenomener – og her er et nytt jeg kom over.
LYS-SØYLER
Grovt fortalt så er det pastellfargede søyler av lys, som svever over bakkenivå.
Seriøst – jeg kan godt forstå at de ofte blir forvekslet med UFOer, hehe.
Men – dessverre er det ikke mye utenomjordisk med disse fenomenene.
Info fra nettet: “Det er rett og slett millioner av iskrystaller, som tilfeldigvis reflekterer lyset mot øynene eller kameraet. Fenomenet kan oppstå når det er svært kalde og vindstille netter. Da kan nemlig flate iskrystaller fra store høyder dannes nærmere bakken og reflektere gatelysene fra byer og bakkelysene fra biler – og lage lyssøyler som ser ut som de kommer fra en annen verden. De får ofte samme farge som lysene de reflekterer, noe som forklarer deres mangefargede nyanse. Interessant nok kan lignende fenomener oppstå når sollys eller måneskinn reflekteres fra iskrystallene, noe som resulterer i dannelsen av sol- og månesøyler.”
Legger ved en bitteliten YouTube-snutt jeg fant.
Det hadde vært SÅÅÅ kult å kunne få se noe slikt i virkeligheta 😍
Yepp..du leste rett. Vulkanske lyn..og det er IKKE lyn som slår ned i en vulkan..
Kjapt forklart – og veldig forenklet – så kan det sammenlignes med det som skjer når det oppstår vanlige lyn, men vulkanske lyn blir dannet inni askeskyen i forbindelse med selve vulkanutbruddet.
Takler du mye engelsk, kan du finne mer info her: Scientists Have Finally Figured Out What Causes Volcanic Lightning
Jeg er jo ei sånn som elsker rare – og kule – naturfenomener.. og jeg tenker at kanskje noen av dere også vil like å se noe av det fantastiske jeg kommer over – derfor blir det en del av bloggen min fremover, tenker jeg.
Det finnes også drøssevis av små videosnutter av dette på YouTube, og jeg legger ved en av dem hvis dere har lyst til å titte litt..
Hva i all verden… Jeg trudde faktisk ikke mine egne øyne når jeg leste overskrifta på en artikkel jeg kom over i går..så her måtte det sjekkes..og her er grovt fortalt det jeg fant..
“Kjennetegnet for dette havfenomenet er såkalte firkanter ute på vannet. Bildet over er fra øyen Île de Ré i Frankrike hvor «cross sea» pleier å forekomme. Det som skjer er at forskjellige havstrømmer drar i hver sin retning.”
Wow…nu vart æ imponert, gitt..
Vil du lese mer? Da kan du bl.a klikke deg inn her:
I manko på noe anna å bedrive en snøfylt dag med, begynte jeg å titte litt gjennom gamle minner – og det ser jaggu ut til at min trang til å blogge, starta tidlig – sjøl om det bare var i dagbokformat..
Det vil si den boka dette er hentet fra, er mer ei minnebok – der veldig, veldig mange mennesker har lagt igjen hilsninger til meg opp gjennom årene – helt fra ca. midten av 80-tallet.
Jeg blir garantert å skrible mer om den her etter hvert – men akkurat nå vil jeg dele disse to turene..og håper dere får til å lese det som er skrevet…æ mene – det er jo 30 år siden i år..du godeste!!!! 😱
Tenke seg til….dette er mitt innlegg nummer 1000 siden jeg begynte å blogge. Ikke all verden, hvis man ser det i den store sammenhengen…men for meg er det en milepæl…og milepæler bør feires 😉
Derfor tenkte jeg å gi bort en liten, tur-relatert pakketingetang til en av dere som leser dette innlegget.
Tidligere når jeg har vært på besøk hos søstersen, har vi hatt en tradisjon med å dra til Svullrya på caféen der hver søndag, og kosa oss med kaffe & vafler…og juice til minien.
Men i disse koronatider, i kombinasjon med at bilen til søstersen må få nye hjullager før hun tør å kjøre såpass langt, blir det dårlig med søndagstradisjon nå… Derfor takka jeg nei til å være med ut når hun skulle surre litt i området her så minien fikk sove litt..og så skynda jeg meg å åpne “café” her til de kom tilbake.
Starta med å lage skilt, så de skulle finne frem..
Og så skynda jeg meg å slenge sammen noen vafler, henta frem kjeks og blanda saft..og satte alt på et bord jeg sneik meg til å hente.. Tja..blei jo ikkje akkurat den verste caféen æ har sett 😂
Og sett sånn..der kom jaggu de første, små gjestene snikende for litt vafler og saft..
..og gjett om både minien og søstersen ble kjempeoverraska da de kom hjem..
De bestillte både vafler og drikke, og så storkosa de seg lenge-lenge sammen med Bamse & Teddy..
..og jada, servitrisa slo seg ned sammen med gjestene og storkosa seg, ho også 😉
I går ble en av de dagene som gjorde at jeg om kvelden la meg med et smil om munnen, og tenkte: Oh lykke! Nå skal jeg bare sånn i forbifarta si, at det er svært sjelden at jeg legger meg og er sur eller irritert. Så lenge jeg har drivstoff på tanken og kommer meg ut litt, er livet mitt bare godt. Blir jeg derimot “sperret inne” for lenge – ja daaaa kan nok diverse mørke tanker stille seg i kø for å snike seg innpå meg. Men jevnt over har jeg et utrulig fint liv.. og dagen i går skilte seg ut og kom i kategorien fantastisk.
Jeg våkna før han hinmannen hadde fått sokkene på seg, og ble totalt satt ut av det nydelige været som ventet bak rullegardinene. Det tok mindre enn et fingerknips før rastløsheta banka på – men med ekstremt lite drivstoff til rådighet, klarte jeg å holde tilbake impulsen om å bare lukke og låse alt og la det stå til mot ukjente mål. Dessuten hadde jeg den ukentlige fredagsdaten med ei venninne, så her var det bare å..eeeh..holde på hatten, eller no sånt..
Så jeg gikk litt i bane her inne, på alle mine 36 kvadrat, mens jeg prøvde å oppnå forbedret rundetid. Og når klokka hadde passert 6 og det var “lov” å lage litt lyd i bygget, tusla jeg meg ned i vaskerommet og fikk satt på litt klær.
Og så..? Hehe..jeg gjorde vel egentlig det meste for å fordrive litt tid – løste sudoku, tralla til musikk, utførte nån yogaøvelser, samt diverse andre fysiske utskeielser som skulle ligne på styrketrening.. men så ga æ opp!!! Trangen og instinktet til å komme seg ut overtok, og før klokka var 8, var jeg i full gang med å lage bål til mårrakaffen på ei utkjøring ved Nupen – ikke fullt 2 mils kjøring hjemmefra.
Brukte bålpanna mi som grue, da den som er der fra før var totalt nedsnødd.
Var såpass nært veien, at jeg kunne bruke lemmen til å tilberede frokosten
En fantastisk utsikt til frokosten, ikkje sant?
God og mett og ekstreeeemt lykkelig, dura jeg så hjem igjen og rakk akkurat å ta meg en dusj og rase ned og få klærne i en tørketrommel, før venninna melda om at hun ikke var så veldig langt unna kjøpesenteret der vi bruker å møtes. Så da hyra jeg på meg litt mer normale klær enn de totalt innrøkte turklærne jeg stort sett bestandig går i, og dro ned for å møte henne. Hadde som vanlig en trivelig traskerunde med litt “OOOH, den har æ løst på, men har ikkje råd til”-runde, som ble avslutta med koselig skravling over en kopp kaffe og verden beste havretingetang med bær i..
Og tenker du korona nå, så kan jeg berolige deg med at vi er begge veldig flinke til å ta våre forholdsregler, og i tillegg er det veldig sjeldent at det er noe særlig med folk på det lille senteret så tidlig på dagen.
Etterpå var det å ta ukeshandelen, før det bar hjemover for en ny runde med klesvask. Denne gangen fikk de før nevnte turklærne en omgang i maskinene. Tru mæ – det trengtes, hehe. Og så begynte jeg så smått å forberede middagen, da jeg var så heldig at guttungen skulle stikke innom etter jobb.
Tacooooooo 😍
Litt seinere utpå mot ettermiddags-kvelden, fikk jeg melding fra ho som har vært med på tur de siste to gangene, med spørsmål om jeg hadde lyst å stikke bortom på en kopp kaffe. Og DET ville jeg selvfølgelig. Guttungen var likevel akkurat på tur ut døra, så da sala jeg gampen og dro bortover til ei koselig skravlestund.
Er det å vente at jeg la meg med et smil om munnen i går?
..nope, jeg har ikke skrevet feil – her er det snakk om lillebroren til blåmandag.. nemlig en blåmårra..eller en morgen farget av blålys..
Hadde liiiitt problemer med å få lurt han Blund til å besøke meg i går kveld..(trur muligens det var han Lukkeøye som stakk innom til slutt), og klarte da endelig å kave meg inn i drømmeland til slutt. Og så, skjønner du..etter noe som virket som 3 sekunder, gikk den svartens brannalarmen – klokka halv 4 i mårres. Oh du bedodeste, altså!!!
Den sabla lyden av den alarmen, høres ut som en panisk skjære fra en eller annen satanisk avgrunn..med megafon..koblet til et forsterkeranlegg fra samme sted, og kan jaggu vekke de daue som ikke allerede står å klapper takta i bakgrunnen.
Så jeg trilla ut av senga, rava rundt i halvmørtna mens øynene svømte over av den avbrutt søvnen, og den ene delen av hjernen min prøvde å fortelle meg at jeg måtte finne klær. Den andre delen hang ikke helt med.. Klær? Klær..klær.. ja selvfølgelig KLÆR!! Det er jo noe jeg må ha på meg, før jeg flyr ut i snøen. Når autopiloten så slo inn i søken etter noe å dekke kroppen med, sverger jeg på at den mest våkne delen av hjernen lente seg godt tilbake og lo av meg, mens den trallet “hey macarena” i et forsøk på å vekke kompisen.
Jeg fikk nå til slutt på meg nok til at jeg kunne famle meg ut døra – og ja, jeg huska til og med sko – og nøkkelkort – og kom meg ned og ut. Etter lukta av svidde koteletter som hang i korridoren min, skjønte man jo at det var enda et feilslått forsøk av noen på å leke masterchef. Men – ut av bygget må man nå uansett..og da fant jeg ut at siden jeg nå var blitt ganske så våken og klar i blikket, kunne jeg like så godt ta litt bilder.
Mens man venter på redningen..
Yeppz, den første av bilene er på plass..
..og snille brannmainna er på tur til å redde oss fra mat-os-forgiftning..eller no sånt.
Seee.. de flashende lysene fra bilene lager abstrakt kunst i snøen (ok..ble ikkje like kult på bildet, som det var “live”, men..
Etter at brannmainnan var ferdig med atter en bomtur (heldigvis for oss i blokka, da) og vi slapp inn igjen, kjente jeg på at selv om jeg var blitt sjokk-rykket ut av søvnen og blitt temmelig våken, var det liiiitt i tidligste laget å starte kaffetrakteren. Derfor knipsa jeg et bilde gjennom vinduet mitt, av en gryende dag som virket ganske lovende..
..før jeg stupte til sengs igjen..og sovna som en stein 😉
