I går ble en av de dagene som gjorde at jeg om kvelden la meg med et smil om munnen, og tenkte: Oh lykke! Nå skal jeg bare sånn i forbifarta si, at det er svært sjelden at jeg legger meg og er sur eller irritert. Så lenge jeg har drivstoff på tanken og kommer meg ut litt, er livet mitt bare godt. Blir jeg derimot “sperret inne” for lenge – ja daaaa kan nok diverse mørke tanker stille seg i kø for å snike seg innpå meg. Men jevnt over har jeg et utrulig fint liv.. og dagen i går skilte seg ut og kom i kategorien fantastisk.

Jeg våkna før han hinmannen hadde fått sokkene på seg, og ble totalt satt ut av det nydelige været som ventet bak rullegardinene. Det tok mindre enn et fingerknips før rastløsheta banka på – men med ekstremt lite drivstoff til rådighet, klarte jeg å holde tilbake impulsen om å bare lukke og låse alt og la det stå til mot ukjente mål. Dessuten hadde jeg den ukentlige fredagsdaten med ei venninne, så her var det bare å..eeeh..holde på hatten, eller no sånt..
Så jeg gikk litt i bane her inne, på alle mine 36 kvadrat, mens jeg prøvde å oppnå forbedret rundetid. Og når klokka hadde passert 6 og det var “lov” å lage litt lyd i bygget, tusla jeg meg ned i vaskerommet og fikk satt på litt klær.

Og så..? Hehe..jeg gjorde vel egentlig det meste for å fordrive litt tid – løste sudoku, tralla til musikk, utførte nån yogaøvelser, samt diverse andre fysiske utskeielser som skulle ligne på styrketrening.. men så ga æ opp!!! Trangen og instinktet til å komme seg ut overtok, og før klokka var 8, var jeg i full gang med å lage bål til mårrakaffen på ei utkjøring ved Nupen – ikke fullt 2 mils kjøring hjemmefra.

Brukte bålpanna mi som grue, da den som er der fra før var totalt nedsnødd.

Var såpass nært veien, at jeg kunne bruke lemmen til å tilberede frokosten

En fantastisk utsikt til frokosten, ikkje sant?

God og mett og ekstreeeemt lykkelig, dura jeg så hjem igjen og rakk akkurat å ta meg en dusj og rase ned og få klærne i en tørketrommel, før venninna melda om at hun ikke var så veldig langt unna kjøpesenteret der vi bruker å møtes. Så da hyra jeg på meg litt mer normale klær enn de totalt innrøkte turklærne jeg stort sett bestandig går i, og dro ned for å møte henne. Hadde som vanlig en trivelig traskerunde med litt “OOOH, den har æ løst på, men har ikkje råd til”-runde, som ble avslutta med koselig skravling over en kopp kaffe og verden beste havretingetang med bær i..

Og tenker du korona nå, så kan jeg berolige deg med at vi er begge veldig flinke til å ta våre forholdsregler, og i tillegg er det veldig sjeldent at det er noe særlig med folk på det lille senteret så tidlig på dagen.

Etterpå var det å ta ukeshandelen, før det bar hjemover for en ny runde med klesvask. Denne gangen fikk de før nevnte turklærne en omgang i maskinene. Tru mæ – det trengtes, hehe. Og så begynte jeg så smått å forberede middagen, da jeg var så heldig at guttungen skulle stikke innom etter jobb.

Tacooooooo 😍

Litt seinere utpå mot ettermiddags-kvelden, fikk jeg melding fra ho som har vært med på tur de siste to gangene, med spørsmål om jeg hadde lyst å stikke bortom på en kopp kaffe. Og DET ville jeg selvfølgelig. Guttungen var likevel akkurat på tur ut døra, så da sala jeg gampen og dro bortover til ei koselig skravlestund.

Er det å vente at jeg la meg med et smil om munnen i går?