Ko-koo…ko-kooo..en gjøk sitter i et tre et sted og lokker med en strupe full av falske løfter. Kom.. gå barbeint i gresset sier den innbydende.. Kom.. ta et deilig bad i havet frister den.. Kom.. dans i den varme sommerdagen sier den overtalende..
Jau dæven!!
Den gjøken med sin strupe full av falske løfter har nok glemt at den befinner seg i Nord-Norge, hehe.
Jeg har nå alltids vokst opp med at når man hører gjøken 3 ganger – altså på 3 forskjellige dager, ja DA kan man gå barfot og bade i havet. Men eeeeh.. joda.. jeg går barfot nå, men bade i havet? Neitakk!!
Hvordan er det hos deg? Hører DU gjøken i det fjerne nå om dagene? Og går DU barfot og bader i havet bare fordi gjøken har bestemt seg for at nå er det jaggu på tide?
Riktig i goood mårra folkens. Veit dere, i dag har jeg faktisk rukket å gjøre noe skikkelig kult – i kreativitetens tegn. For ei god tid tilbake fikk jeg et skikkelig nusselig, lite akvarium med tanke på å ha noen få fisker plaskende rundt til selskap. Meeen.. fiskene ville absolutt ikke bo i det, og siden det er alt for dyrt å løpe rundt å kjøpe nye fisk hver gang en stryker med, bestemte jeg meg for å skrinlegge hele greia. Men jeg hadde ikke lyst til å kaste akvariet. Bare se – der er jo sååå fint.
Så derfor heiv jeg meg til nå på mårrakvisten og ved hjelp av den gamle akvarieplanta, litt stæsj jeg hadde liggende samt ei lyslenke, ble det gamle akvariet forvandla til en kul lys-dekorasjon.
Som jeg nevnte i mårrainnlegget mitt i dag der jeg undret på hva dagen ville bringe, gleda jeg meg kjempemye til å ta fatt på en ny dag. Og dagen har vært flott så langt den altså. Jeg kosa meg lenge ute i kozekroken før jeg tusla meg inn og bretta opp ermene for å ta i et tak her, og har faktisk fått gjort noe fornuftig til gangs. Har tømt alt av skuffer og skap som inneholder klær, og er i full sving med å få sortert ut det som enten skal gis bort eller kastes. Men selv om dagen har vært god, ble det plutselig et skår i gleden. Og seriøst, noen ganger blir jeg bare SÅ frustrert at jeg knapt nok veit åssen fot jeg skal stå på. Hva som har trigga frustrasjonen denna gangen lurer du kanskje på? Vel – IKKE klærne eller rotet mitt, men derimot MAT. Eller rettere sagt hvordan kroppen min reagerer på mat. Det er så innmari stor forskjell fra dag til dag hvordan den takler mat og drikke, og noen ganger kjenner jeg at jeg blir rett og slett sliten av å aldri vite hva jeg kan eller ikke kan spise og drikke akkurat den dagen for å ikke bli syk. Som i dag. Frokost med knekkebrød, kaviar og egg gikk veldig bra. Deretter spiste jeg 2/3 av et rundstykke til lunsj. Jeg deler bestandig rundstykkene i 3, og i dag ble det da 2 deler – den ene med peanøttsmør og den andre med servelat & majones. Så langt, alt vél – sjøl om jeg på slutten av måltidet begynte å få antydning til den ekle klumpen i magen som sier at kroppen ikke er fornøyd. Men så skjønner dere, kjente jeg at jeg var tørst (kan vanligvis ikke drikke noe særlig samtidig med at jeg spiser. Kaffe går bra, men ellers blir det ofte tull når jeg drikker til maten). Jeg tok meg et middels stort glass med appelsinjuice og kosa meg skikkelig med å få slukka tørsten litt, og gikk for å gjøre meg ferdig med ryddinga av klærne. Og da – helt ut av det blå fikk jeg ei svartens sukkerdumping. FAEN OGSÅ!! Nå har jeg drukket flere glass juice hver dag i ei uke uten at noe har skjedd – men i dag fant altså kroppen ut at nope, detta TÅLER jeg ikke. De som har tatt Gastric Bypass og sliter med disse tingene veit jo hva ei sukkerdumping er, men til alle dere som kanskje ikke veit det så er det i dette tilfellet akkurat det det er – sukker som blir “dumpa” gjennom kroppen så raskt at den ikke klarer å forbrenne det, og dermed blir det bare krøll. Svetting, skjelving og slapphet – og når det blir riktig, riktig ille får jeg synsforstyrrelser også. Akkurat DET slapp jeg i dag, men det var ille nok for det tok meg nesten en time å bli kvitt igjen. Og alt detta bare på grunn av et glass juice. Før reagerte jeg aldri på fruktsukker, men det gjør jeg nå – og dermed er det ekstra frustrerende fordi jeg kan jo ikke spise for mye rein frukt heller fordi jeg faktisk står i fare for å reagere på det også. Akk ja… noen ganger blir jeg som sagt SÅ frustrert.
Sånn.. Da har jeg fått ut litt frustrasjon og krysser fingre og tær for at resten av dagen blir kanonbra uten flere reaksjoner på mat eller drikke.
Sett sånn, da var pinsen også over og vi skriver 10 juni alt. 10 juni faktisk.. det vil si vi er bare 3 uker unna å ha brukt opp halve 2025. Kor i all verden blir tida av?? Akk ja – det kan man undres over.
Her var det tidlig mårra i det Helenske hjem for jeg begynte å våkne til allerede rundt 5.30. Men ne-hei..sto ikke opp da, men lå lenge-lenge å bare sløva før jeg surra meg ut på kjøkkenet og starta moccamasteren og deretter kursa meg ut på badet. Akkurat nå sitter jeg ute og koser meg med mårrakaffen min og litt frokost. Mitt daglige knekkebrød med kaviar og kokt egg om noen lurer. For øyeblikket er jeg aleine, for bålmannen min er i fjorden og sysler med sitt noen dager, men tenker at det går nok ikke så alt for lenge før jeg er tosom igjen, og det er godt.
Natta har vært god den, og nå sitter jeg da her med frokost og kaffe og tenker noen mårratanker mens jeg lytter på livet rundt meg. Fuglekvitter og lyder fra biler som suser forbi på hovedveien i skjønn forening. Folk i nabolaget har nok starta dagen for lenge sia de også, og jeg hører en gravemaskin som jobber iherdig med det gravemaskier vanligvis gjør – graver.
Jeg er veldig glad i disse morgenene når jeg våkner tidlig og får med meg at dagen sakte våkner til liv. Kan ikke forklare det helt, men da føles i alle fall mitt liv mye enklere enn det gjør når det er ettermiddag og kveld. Da er jeg proppfull av energi og ser helt klart for meg hva jeg ønsker og ikke ønsker, og er villig til å gjøre det som må gjøres for å komme i mål..helt til resten av dagen innhenter meg. Har du det sånn? At når du våkner opp og begynner å ta tak i dagen, føles det som om man kan klare alt – men jo lenger ut på dagen det blir, jo mindre kjennes det ut som man klarer. Og når kvelden kommer, føles det som om man er en ballong som lufta bare har siget ut av i løpet av dagen og alt man vil er å få være i fred..? Så ja – tidlig mårra er definitivt enklere for meg enn ettermiddager og kvelder.
Men akkuratnå, her jeg sitter og koser meg, gleder jeg meg seriøst til å ta fatt på en ny dag. Jeg har planer i fleng over hva jeg har lyst til å gjøre i dag – og ikke minst hva jeg BURDE gjøre. Om de to tingene stemmer overens..veeel.. ikke akkurat det nei, så jeg får se hva som er mest fristende.
Yepp, tidlig mårra i det Helenske hjem – og jeg undres – hva vil dagen bringe?
Uansett.. ha en riktig flottersfin dag da, alle sammen ❤️ CU L8R
Jeg er en person som er veldig glad i musikk – all slags musikk, fra klassisk musikk og rolige bossanova-toner, via visesang, opera, country og gode, gamle klassikere fra hvert eneste tiår frem til dags dato, til hardere toner som både pønk, heavy og trash… og alt anna som ikke er tatt med her. Likevel er det en del artister som virkelig har “bitt seg fast” opp gjennom årene og blitt favoritter. Og noen av dem har fulgt meg hele livet fra jeg ble obs på dem. Som Cyndi Lauper.
Nå skal ikke detta bli et innlegg som skal hylle dama i alle bauer og kanter, men noen få ord vil jeg likevel ytre. Jeg har vel vært fan av henne siden jeg hørte henne for første gang tidlig på 80-tallet og det er ingen tvil om at utseendet hennes har påvirka en del av mine valg opp gjennom tenårene og ungdomstida. Rare klær, ekstremt mye sminke, et “kråkereir” til hår – gjerne farga med striper i kule farger (til og med med konditorfarge, da det var ekstremt vanskelig å få tak i hårfarge på øya i den tida) og smykker. Øredobber og armringer i fleng – så mange at armene var dekka nesten opp til albuene i perioder, og så mange par med øredobber satt sammen til én at de stakkars øreflippene mine var til tider en kilometer lange (overdriv? Æ?? Aldri, hehe)
Steike synd, men jeg trur faktisk ikke det eksisterer et eneste bilde av meg fra akkurat den tida.. men sjekk ut tøtta som var rollemodell da.
I alle fall. Ja, jeg er ekstremt fascinert av Cyndi Lauper.. eller Cynthia Ann Stephanie Lauper som hun egentlig heter. Hun er vokalist, låtskriver og skuespiller, og har faktisk klart å holde koken i alle disse årene. For tenk – det er faktisk over 40 år (herreguuud..kor gammel er æ egentlig?) siden jeg oppdaga henne og den fantastiske stemmen hennes. Og sjøl om jeg ikke skal påberope meg å vite alt som er å vite, eller at jeg eier alle albumene henne (eier faktisk ikke et eneste ett pr dags dato – sånn er det å være “flyttsame”) er hun likevel en av de få artistene som kom inn i hjertet mitt for å bli der.
I skrivende stund sitter jeg å ser på YouTube og hører på en av farvel-konsertene hennes fra i år. “Girls Just Wanna Have Fun Farewll Tour” starta i fjor, og er planlagt å være ferdig i august i år, altså 2025. Hun har nok tenkt å gi seg med de store turneene nå, noe som er forståelig for dama er faktisk passert 70. Hun blir faktisk 72 om noen dager, nærmere bestemt 22 juni. Men spør dere meg er hun jaggu sprekere enn de fleste jeg kjenner i alle fall.
Legger ved noen få videoer. Først Girls Just Wanna Have Fun fra 1983 som hjalp henne å virkelig slå gjennom. Deretter Hole in My Heart (1988) og Sally’s Pigeons (1993), så kommer Funnel of Love (2016) og Swipe to the Right, en sang sammen med Jean Michel Jarre fra 2020. Og til slutt en fantastisk liveversjon av I Drove all Night fra i fjor..da var hun altså 71 år gammel. Så ja – jeg skulle absolutt ikke hatt noe i mot å se sånn ut når jeg er passert 70…eller?
I dag har jeg hatt et supertrivelig besøk av guttungen. Vi har jo en sånn greia at jeg og han møtes hos han annenhver mandag for å spise middag sammen når han er ferdig på jobb, og da er det som regel kebab-wraps det går i. Å spise det to ganger i måneden er liksom helt innafor tenker jeg. Nå var jeg hos han mandag i denna uka, og skal derfor ikke til han igjen på over ei uke – men siden det er pinse og han har fritt i dag, inviterte jeg han hjem til meg i stedet for å spise elggryte. Kar´n var fornøyd med den da, og takka heller ikke nei til dessert. Jeg hadde nemlig laga sjokolademousse og hjemmelaga vaniljesaus. Og det er akkurat den sausen jeg lurer litt på. Jeg hadde jo ikke alt av ingredienser hjemme, og mangla bl.a fløte. Men tenkte at skitt au – det får bære eller briste, og laga sausen på kun lettmelk. Om det ble en fattigmanns-saus? Tja, på en måte blei det jo det, siden fløten mangla.. men tenk, jeg fant faktisk ei vaniljestang gjemt i bakeskuffa mi og tenker at det berga nok sausen. Ikke fullt så fattigmann da tenker jeg, hehe.
Og yeppz, sausen blei god den – servert til Sukrin sin sjokolademousse.
Og middagen? Joda – klasker ut et par bilder av den også. Noen tenker kanskje “fattigmann” her også, siden jeg hadde null einebær, ingen fersk sopp eller nyplukka tyttebær – men hey..maten var faktisk steike god likevel. Litt tjukk, heimlaga brunsaus med brunost i fixa det.
Mange av dere har kanskje skjønt opp gjennom årene at jeg er veldig glad i kirker. Ja og så liker jeg kirkegårder, men det er en helt annen sak. Men altså, kirker. Jeg veit ikke hva det er som fascinerer meg mest, men jeg trur det må være at når jeg står foran en kirke, stor eller liten, gammel eller ny, kjenner jeg på en følelse av harmoni. At ting liksom er i balanse der, og de som velger å trå innfor dørene der har noe felles uansett hvem de er og hvor de kommer fra. I tillegg er jo de fleste kirker vakre byggverk. Jeg har sett noen kirker av nyere dato som jeg personlig ikke syns er noe særlig å se på – men smak og behag, veit dere.
I alle fall, nettopp på grunn av min fascinasjon av disse byggverkene ble jeg veldig glad da jeg så at medblogger Utifrluft sin helgeutfordring denna gangen var nettopp det – kirker.
Så her er et lite knippe av kirker jeg har knipsa opp gjennom årene – og jeg truuur jeg husker rett med tanke på hvilke som er knipsa hvor.
Okey folkens – jeg VEIT at ekstremt mange av dere har venta på detta innlegget her. Heilt ærlig så har jeg venta på det sjøl – men dessverre, livet skjer og av og til kan ting skjære seg totalt selv for en stakkars blogger som ikke helt klarer å henge med i svingene. Men altså, her kommer ei ny oppdatering om hva som har skjedd og skjer i livet til de to fantastiske og tapre menneskene Åshild & Ivar – bestevenninna mi og gubben hennes som for over et år siden fikk den forferdelige diagnosen ALS.
Det er lenge – veldig lenge siden jeg var innom Ivar, og jeg var ekstremt spent på hva jeg ville møte. Jeg har jo blitt oppdatert litt om helsa hans hver gang jeg har prata med Åshild – men derifra til å faktisk komme og se ting med egne øyne er to vidt forskjellige ting. Ivar er nå på Slottet sykehjem på avdeling D, lindrende enhet og har vært der nesten hele tiden siden jeg posta forrige innlegg for 7 måneder siden. Han var en kort runde innom Helsehuset i Harstad, men der så de temmelig raskt at han måtte få tildelt en heltidsplass på sykehjem. Jeg dro dit sammen med Åshild, og da vi kom bortover kom vi til lukket dør fordi de akkurat da var inne og tok et stell på Ivar.
Derfor ble vi sittende i tv-stua og prate litt i forkant – og jeg måtte innrømme for henne at jeg var litt usikker på HVA jeg burde spørre om denna gangen. De andre gangene jeg hadde vært å intervjuet dem kjempet de en innbitt kamp mot systemet for å få tilrettelagt ting på best mulig måte for Ivar, så da var det mye å spørre om. Men nå? Når ting så ut til å ha roa seg.. hva spør man om da? Vel – Åshild var i alle fall trygg på at detta kom til å gå så bra så, og dermed brukte vi heller litt tid på å sitte og prate sånn oss venninner imellom om tanker og følelser i forbindelse med den jævlige situasjonen hun og Ivar er i. Sånne ting som ikke nødvendigvis skulle på bloggen.
Etter hvert kunne vi gå inn til Ivar, og det første Åshild gjorde var å trille inn rullestolen og ordne den mobile BiPAP´en sånn at han kunne komme ut av senga. Han er nå helt avhengig av å få pustehjelp, og da må selvfølgelig utstyret være i orden.
I mellomtida fikk Ivar sjøl hjelp av to trivelige pleiere til å komme seg opp av senga og i stolen. Han har nå en hundre prosent elektrisk rullestol som de har prøvd å tilpasse han og kroppen hans så godt som mulig. Ivar sier han dessverre har vondt over alt, hele tiden – men at denne stolen tross alt er bedre enn den forrige, da han blant annet har fått en god nakkestøtte. Deretter var det på med skjerf og pledd og ut i frisk luft og duskregn for at han skulle få seg en røyk.
Og til deg som nå tenker: Herregud, røyker han fremdeles enda så sjuk han er, så ja – hvorfor skulle han IKKE røyke? Han kan liksom ikke bli sykere, og det er vel stort sett den eneste gleden han har igjen nå..
Etter en velfortjent røykepause fra livet i senga trilla vi inn på rommet igjen, og akkurat i det vi kom tilbake kom sykehjemslegen – som også er Ivar sin fastlege innom for en prat. Jeg tenker at midt oppi all galskapen er Ivar heldig som har han, fordi det viser seg at han faktisk er ekstremt kunnskapsrik og ekspert på nettopp ALS. De pratet litt att og frem om hvordan det står til med Ivar, og en av temaene som kom opp var smertelindring. Han har som nevnt tidligere konstante smerter, og går på en del faste medisiner som Paracet 4 ganger/dag samt en ganske stor dose smertestillende i form av Fentanyl plaster (smerteplaster). I tillegg får han diverse andre medisiner ved behov, som hjelp for pusten – og angst. For naturlig nok følger det en del angst med på kjøpet når man sliter med både pusten, å svelge og konstante smerter sånn som han gjør.
Ivar og legen ble enige om at dosen med smertestillende skulle økes i løpet av dagen, og mens jeg fremdeles var der kom de inn med nye plaster til han. Jeg krysser seriøst fingre og tær for at økt dose medisin kan gi han litt bedre dager. Det må jo være rett og slett grusomt å bare ligge der, helt ute av stand til å selv gjøre noe som helst for sitt eget velvære – ikke engang klø seg på nesa når det klør.. Eller spise. Han klarer så vidt å få i seg ei og anna skje med veldig myk mat, som yoghurt og grøt – da helst når han er i senga i stedet for i stolen, men problemene med å svelge er for store. I desember i fjor fikk han satt inn PEG, og har gradvis blitt mer og mer prisgitt en sonde i magen for å få i seg nok næring til å holde seg i livet. Å ikke kunne kjenne smaker eller bli skikkelig mett som etter et godt måltid – vel, jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må være. Selvfølgelig gjør dette utslag på vekta. Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg “profesjonell” når jeg skriver dette, men jeg er faktisk ikke umenneskelig ufølsom heller, og jeg fikk et temmelig stort sjokk da jeg så Ivar igjen nå. Det er såpass lenge siden sist jeg var der at vektnedgangen vistes ekstremt for meg som ikke har sett den gradvis fra dag til dag eller uke til uke. Da jeg skreiv det forrige innlegget for 7 måneder siden veide Ivar 54,8 kilo – noe som i seg selv er jævlig lite for en mann på rundt 1,82 m.. ved siste veiing nå viste tallene 44 – men Ivar sjøl trur at nå har han dessverre bikka under 40.
Æ tenker et bilde sier meir enn 1000 ord i denna sammenhengen, og hjertet mitt blør for den sterke, flotte mannen æ kjenne han som, men som no bærre er en skygge av sæ sjøl.
Men Ivar sjøl? Vel – humoren har han heldigvis fremdeles intakt, og kunne fortelle meg at detta ga jo rom for ny jobb – som modell for Spaghetti, haha. Herregud, han er gulle god altså.
Som dere kanskje har skjønt nå, så er ikke Ivar i stand til å bevege en eneste muskel unntatt øynene og munnen. Heldigvis har han enda et godt forståelig språk. Men jeg kunne selvfølgelig ikke la være å undres på – hva skjer når språket er borte? Hvilke tanker og meninger har de om det? Selv om Ivar har lært seg å snakke via en maskin ved å bruke øynene til å skrive ord, er både han og Åshild veldig enige om at det vil være et ekstremt uverdig liv å bare bli liggende der apatisk i ei seng, kun tilkoblet maskiner for å få næring og å puste, uten å kunne uttrykke seg i det hele tatt. De lurer begge på: Er det verdt det? Ting kan selvfølgelig endre seg den dagen språket forsvinner helt, men Ivar sier at på det nåværende tidspunkt føler han at da vil han ikke mer, og kommer til å forlange at de kobler han av næring sånn at han kun får ha smertestillende til det er over. Tøft å høre, men forståelig. Ivar, med all sin kunnskap og ikke minst humor er en mann som ER språk. Uten det.. som sagt, jeg forstår han veldig godt. Men igjen – dette er hva han føler akkurat nå, og han har ikke tatt et bestemt standpunkt om noe enda, annet enn at han skal IKKE i respirator. Ut over det har han enda tid til å bestemme seg for hva han ønsker, selv om de begge mener at det er veldig viktig å finne ut av ting FØR språket forsvinner. Og de er kommet et godt stykke på vei, så Åshild veit nå hva Ivar ønsker i forbindelse med begravelsen sin. Og på spørsmål fra meg om nettopp dette med døden – han har akseptert tilstanden sin og er ikke redd for å dø. Han gjør det beste ut av situasjonen og sier at HAN eier SYKDOMMEN – sykdommen eier ikke han. Og det er en fin ting, for på den måten tror jeg han sparer seg selv for ekstremt mye mentalt.
Selvfølgelig har han mange, tunge dager og sliter mer enn vi kan forstå. Likevel sier han at han trives der han er, og han er utrulig heldig for han får mye besøk av familie og venner – hver dag. På en måte syns han likevel det var litt bedre da han var på Helsehuset, fordi da var de flere sammen og kunne sitte ute i fellesrommet å snakke. Og spise. Og apropos spise.. i utgangspunktet SKAL Ivar bli spurt hver dag om han vil ha mat. Ikke næring – mat.. men han føler at han ofte blir utelatt fra den muligheten til å kunne velge et vanlig måltid om han ønsker å prøve det. Han føler litt på det at siden han har sonden og får næring, er det liksom “ikke så nøye med han”. I tillegg sier han at det har vært en del utfordringer siden han kom på sykehjemmet.. som språkproblemer. Han føler at noen pleiere ikke er kunnskapsrike nok i norsk til å virkelig forstå hva han ønsker og ber om, og i tillegg har noen i følge han en ganske selektiv hørsel. Alle disse tingene gjør at Ivar til tider føler seg oversett og ignorert, noe som er veldig trist å høre, men summa summarum – han trives på Slottet sykehjem.
Jeg måtte naturlig nok spørre Åshild om hvordan hun har det oppi alt dette, og hennes erfaring med sykehjemmet. Vel, hun er utslitt.. forståelig nok. Hun fordeler stort sett dagen sin mellom jobben og Ivar, og har veldig lite tid til å være bare Åshild. Å dra bort ei helg bare for å kunne senke skuldrene litt, tør hun ikke med mindre det er bare et par timer unna.. for tenk om det skjer noe med Ivar og hun ikke kan være der. Hun skulle ønske at hun kunne ha han hjemme, men (et ironisk “takk” til Harstad kommune) siden de ikke fikk BPA mens Ivar enda var ganske oppegående, endte det med at han måtte flytte fra henne så alt, alt for tidlig. Igjen – jeg prøver å la være å uttrykke mine personlige meninger her, men jeg føler så utrulig med den snille, hjertegode venninna mi gjennom et helt liv. Ellers sier hun at hun er veldig fornøyd med de som jobber på sykehjemmet, for de er dyktige, smilende og blide. Men det er ETT unntak.. reinholdet. Det føler hun er totalt under lavmål, og etter at jeg dro fingeren over 10 cm av ei list oppe på veggen og så detta, er jeg heilt enig.
Etter hvert begynte det å nærme seg slutten på besøket, og jeg titta meg litt rundt på veggene. Det er faktisk reint hjemmekoselig inne på det lille rommet til Ivar. Tok ikke noen bilder da det henger oppe bilder av familien hans som ikke skal eksponeres her. Men tro meg når jeg sier at de bildene er fine. Ei av deres nærmeste har nemlig laga to store, flotte collager med bilder og tekst om hvert enkelt familiemedlem og nære venner så Ivar til ei hver tid kan se alle de som har han så utrulig kjær.
En annen ting som henger på veggen hans, er et hedersbevis fra Norsk Folkehjelp som Ivar var et aktivt medlem hos i over 30 år. De var til og med på rommet hans og hadde en egen, liten seremoni for å hedre denna flotte fyren som har via så mye tid og energi på å hjelpe andre. Vél fortjent Ivar.
Til slutt var Ivar sliten av å sitte i stolen, og etter en liten tur til ute for å få seg en røyk, fikk han hjelp til å komme seg i senga igjen, og Åshild hjalp han med å få satt nettbrettet foran han. Han har ei såkalt dynamisk seng, noe som betyr at senga med jevne mellomrom beveger seg og “jobber” med kroppen til Ivar så han skal unngå å få liggesår. Akkurat det at den plutselig begynner å bevege seg skaper ofte litt problemer når han bruker nettbrettet, fordi det skal så lite til før han mister øyekontakten med det han holder på med. Han kan som sagt ikke bevege hodet og er dermed helt avhengig av at brettet står i nøyaktig riktig posisjon. Men utover det er han fornøyd med å ha muligheten til å være sosial på nettet, surfe litt og se små filmsnutter. Det var også blitt tid for litt “mat”, så pleierne fikk henta frem stativet med næring de skulle koble han til. For et liv….
Like før jeg og Åshild skulle dra, sa Ivar at det var noe han ville vise meg på telefon. Han hadde blitt kontaktet av en gammel kollega som ønsket å få lov til å ta bilder, skrive og poste et innlegg om Ivar på jobbsiden deres. Et fantastisk flott innlegg spør dere meg, som nå sikkert begynner å nærme seg 200 000 visninger, og jeg avslutter mitt eget innlegg med å legge ved det han skrev:
🧠 Perspektiv 🏥
I dag besøkte jeg min kollega og venn Ivar, som for litt over ett år siden fikk diagnosen ALS 😢 . En brutal sykdom som langsomt tar kroppen, men lar hodet og personligheten være intakt.
Ivar er nå 100 % sengeliggende og kan ikke røre seg. Men stemmen bærer fortsatt tydelig preg av den han alltid har vært: en bunnsolid industrimekaniker ⚙️ 🔧 🔩 , problemløser og hedersmann med glimt i øyet 😉 og historier i verktøykassa. En klar og tydelig fyr med solide verdier og prinsipper, hard i klypa når det gjelder og en enorm omsorg for de han vil vel.
📖 Ivar kan fortsatt alt det man ikke lærer i bøker – triksene, og ikke minst tjuvtriksene 😉 , og de gode grepene som bare årevis erfaring gir. En ekte fagarbeider og kollega man bare blir glad i.
Jeg kom dit etter en litt tung dag. Personlige og jobbmessige bekymringer som surret i hodet. Men etter besøket føltes det annerledes. Ikke fordi problemene mine forsvant, men fordi perspektivet endret seg 🌍 .
💡 For er et privilegium det er å ha god helse. Å kunne stå opp, bevege seg, bidra, kjenne på muligheter, drømmer og fremtidsplaner. Og det er lett å glemme. Perspektivet mitt endret seg.
👉 Har du kanskje en kollega som er sykemeldt, eller en venn eller familiemedlem som har sitt å slite med? Som du lenge har tenkt at du «skulle tatt kontakt med», men det har ikke blitt til det. Ta kontakt- det eneste du kommer til å angre på er hvis du ikke gjøre det, tro meg!
Takk for perspektivet, Ivar🙏
Tor Christian Eilertsen
Yepp.. jeg tror vi alle kan trenge å endre perspektiv noen ganger.
Link til de forrige innleggene finner der under her:
Ønsker du å hjelpe til for å raskest mulig finne en kur for denna møkkasykdommen, kan du støtte opp om forskningen ved å vipse noen kroner til ALS Norge på vipsnummer 10282
Bare så dere veit det, det er bare ETT bilde i detta innlegget – men hey, alt er bedre enn ingenting tenker jeg.
Så altså..jeg nevnte så vidt i innlegget mitt i går at jeg var midlertidig fri for bil. Sommerdekka mine viste seg å være langt under lavmål, og da jeg har absolutt null mulighet til å kjøpe nye til den nette sum av rundt regna 10 store lapper er jeg avhengig av å få tak i noe brukt. Jeg fikk først tak i et par gamle vinterdekk (å plukke pigger har jeg gjort ørten ganger før, så det er null problem), men jeg hadde vært litt vel tåkelagt i skolten da jeg oppga størrelsen på dekkene jeg må ha – og dermed passa ikke de. Akk ja, meeeen sånt som skjer. Dermed ble det til at jeg fikk overta et par gamle dekk etter en van brorsan hadde for nån år sia. De lå på felg, men de passa ikke på doningen min fordi boltene hans var alt for korte. Dermed fikk jeg hjelp av både brorsan og bålmannen min til å rive åtte dekk av felgene sine, for så å legge de 4 jeg kunne bruke over på mine felger. For et styr!!!
Og så fikk jeg jaggu hjelp til å legg om også. Det er noe jeg stort sett bestandig har gjort sjøl – og jeg klarte ikke å holde meg heeelt borte fra å det arbeidet da, men hjelpa var fantastisk å få og nå har samegutten fått sommersandalene på og jeg er endelig mobil igjen.. wohooo!!
Og bildet jeg velger å legge ved, er detta. Et av de gamle, ubrukelige dekkene mine som hadde mista alt av luft og blitt fylt med vann i løpet av vinteren. Yeppz, brorsan kutta liksågodt hull i det så de fikk tømt vannet ut før de fjerna det fra felgen.
Ha en riktig flottersfin dag videre alle sammen ❤️ CU L8R
Riktig god kveld i det ganske land – og resten av verden. Som jeg så vidt nevnte i det forrige innlegget mitt som du kan lese HER, så var jeg på en sabla fin tur her om dagen. Greia er at jeg har vært fri for bil denna uka, fordi da jeg skulle legge om til sommerdekk etter at jeg kom hjem fra ferien – vel, da viste det seg at de dekkene var jaggu ikke mye å skryte av og har latt bilen stå frem til jeg får tak i noen bedre eksemplarer. I alle fall, jeg blei skikkelig sugen på både frisk luft og bållukt i nesa og kjente at kroppen virkelig trengte å strekke på seg. Så jeg heiv litt vått og tørt i sekken, fikk på meg et par gode jobbesko og traska i vei gatelangs. Og gjett om jeg gikk!! ..og gikk og gikk..
Første etappe ble på nesten 5 km, bort til Kveøybrua der jeg fant meg et sted nede i fjæra og fikk tent meg et lite bål. Kosa meg skikkelig med å steike pølse over flammene og nyte den fine godværsdagen. Ikke den flotteste utsikten akkurat, men forholdsvis stille og rolig fra bil-støy, og ikke minst vindstille.
Da jeg traska meg hjemover igjen, fant jeg ut at kroppen trengte å strekke liiiitt til på seg – og dermed tok jeg av på en sidevei ikke så langt unna der jeg bor, og endte opp med å gå Straumsbotn rundt. Akkurat den turen har jeg gått før, men andre veien – og det kan du lese om HER. Nøyaktig hvor langt det er fra der jeg tok av fra hovedveien og helt rundt er jeg ikke helt sikker på, men sånn ca 8 – 9 km. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bare gå til Gammelsætran, men det var liiitt for mye folk der til at jeg følte meg vél med å stoppe der (er tydeligvis et av årets 10 på topp-mål) – derfor endte jeg opp med å gå hele runden i stedet.
Det var virkelig en superflott dag og tur – og jeg var akkurat passe sliten da jeg kom hjem. Okey – ikke all verden med bilder altså, men dere får nå en liten idé om hvordan den dagen var – da jeg gikk og gikk og gikk..
Ha en riktig flottersfin kveld videre alle sammen ❤️ vi ses når vi ses.
