I går var jeg, søstersen & bålmannen min en liten tur på Sortland, både for å lufte hauet litt men også få unna noen ærend. Bl.a var vi innom en Extra-butikk for å shoppe litt mat – og der fant vi jaggu en ny smak i isdisken.
Sjekk her – en ny variant av en personlig storfavoritt – nemlig gullpinnen. Nå med pistasjsmak.
Siden samtlige av oss er over normalen glad i is, også liker pistasj var detta noe vi bare MÅTTE teste ut. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for de andre, men personlig må jeg bare si NAM!! Den var jaggu god, den – og tru meg, den blir jeg å kjøpe flere ganger.
For sånn ca 1/2 års tid siden skreiv jeg om at jeg hadde fått et problem med den venstre hånda mi. Styrken i den er absolutt svekka, og jeg klarer bl.a ikke å knipse skikkelig. Det siste jeg skreiv om saken var i oktober i fjor i innlegget Foreløpig resultat av utredninga på UNN, da jeg hadde vært i Tromsø for ei utredning på klinisk nevrologisk laboratorium. Siden da har vel egentlig ting stått litt i stampe – helt til nå. Jeg har fått innkalling til spesialistpoliklinikken i Harstad om godt og vél 2 uker, og i forbindelse med det må jeg få tatt noen blodprøver i forkant. Heldigvis trenger jeg ikke en time for det fordi prøvene er allerede bestilt, så akkurat nå sitter jeg på venterommet på drop-in-time på UNN Harstad for å få tatt de før nevnte prøvene.
Deretter blir det som sagt ei ny utredning om et par uker, og etter det – sånn helt i slutten av måneden blir det ny Tromsøtur på meg, for da skal jeg dit i MR.
Hva enden på visa for den derre hånda mi blir, gjenstår jo å se – men sånn som jeg ser på det med tanke på hva som skal skje de neste ukene er det i allefall ett skritt videre på veien mot å finne ut hva som er feil – og forhåpentligvis gjøre noe med det.
Riktig god mårra og god, ny uka alle sammen. Er bare innom en snartur nå for å ønske dere en riktig fin mandag – og legger ved et bilde jeg posta på snap da jeg satt ute med kopp nummer to av mårrakaffen min. Snakk om en nydelig start på den nye uka altså.
Da er denna ukas søndag snart over, men tenkte at jeg skulle fleske til med litt matprat sånn på tampen av både dagen og uka.
Jeg og bålmannen min dro bortover til vogna tidligere i dag, fordi jeg har en avtale i mårra..(som dere selvfølgelig skal få vite mer om etter hvert.) Nå har jeg ikke allverdens hjelpemidler der da, men med hjelp av ei kokeplate og en airfryer kommer man langt.
Så ukas søndagsmiddag ble cordon bleu m/kokte poteter, sitron & dillsaus, grønnsaker, ananas, fetaost og tyttebærsyltetøy.
Ganske godt om jeg skal si det sjøl.
Men nå er det snart kveld og mørkt her. Har som sagt litt som skal gjøres i mårra, og da er det jo kjekt å ha ei god natts søvn i forkant.
Det er søndag..og kjoletid. Jeg veit at jeg har vært veldig sløv med å poste bilder fra kjolesøndag-konseptet mitt..jeg bruker jo tross alt kjole eller skjørt hver søndag om det er mulig. Så i dag tenkte jeg at NÅ skal jeg deie meg litt til foran kamera igjen. Har nemlig på meg en steike ny kjole, kjøpt på salg på Vero Moda i Svolvær tidligere i uka da jeg var på søstertur sammen med…eeeh…søstersen.
Det er en tykk strikkakjole som er sååå varm og god, og som ikke klør..men nå tåler jo jeg litt ull rett på kroppen da.
Tida går altså så innmari fort, og nå er det jaggu lørdag kveld igjen. Noen ganger lurer jeg faktisk på hva jeg egentlig har drevet med i løpet av uka, fordi det føles som om jeg går fra helg til helg med sjumilsstøvler på. Det er jo lite å gjøre med det da, og nå når helga engang er her – vel, da prøver vi å kosemose oss skikkelig. Egentlig er vi veldig flinke til å kose oss ellers i uka også, spesielt når det kommer til å være ute og lage måltider på bål. Det finnes knapt noe bedre for min del, altså. I dag ble det bålgrilla kyllingvinger og potetsalat. Perfekt, enkel lørdagsmiddag – særlig med tanke på at litt seinere på kvelden blir det tradisjonen tro bakte poteter med kryddersmør, bacon, mais, rømme og ost.
Men altså..i overskrifta nevnte jeg noe om å vente på våren.. Det er nemlig den nyeste helgeutfordringa fra medblogger Utifriluft, og da tenkte jeg at hmmm.. her er det jo mulig å slå to fluer i en smekk. For venter jeg på våren? Absolutt!! Her er det enda lenge til vi kan forvente vår i bakkene – mest sannsynlig et par måneder. Jeg har lært meg å like vinteren, for den kan jo være sååå vakker.. men likevel.. våren er absolutt kjærkommen
Så da er spørsmålet..hva gjør jeg mens jeg venter på at våren skal komme så jeg kan begynne å fly på fjellet igjen? Jo jeg gjør hva jeg kan for å kose meg ute i nærområdet, som bl.a innebærer talløse bål og måltider laget over flammene rett utenfor stuedøra.
Heisan og halloen i kveldinga folkens.. dagen i dag har vært viet til mye tenking, og jeg lurer..føler DU noen ganger at verden der ute er et eneste kaos, som overdøver og stikker av med tankene dine så du nesten ikke klarer å skjønne hva det er du egentlig tenker og mener? At du ikke helt veit hvor du skal eller hvor du hører hjemme fordi dagene bringer med seg uendelige muligheter, og hvert valg du tar stiller deg overfor flere nye valg? At du mister deg sjøl litt fordi du blir overkjørt av uskrevne lover og regler, og groteske nyhetsbilder som tar vekk fokuset ditt fra der du ønsker det skal være? At verden aldri er rolig – at det aldri er stille fordi noen alltid er våkne et eller annet sted og bidrar til et ytre kaos hvert eneste sekund hele året?
Bildet er lånt fra nettet – opphav ukjent
Jeg veit i alle fall at sånn har det føles for meg nesten hele livet. At verden er alt for travel.. alt for kravstor.. alt for kynisk og alt for hard til at jeg føler meg vél i den. Jeg har prøvd å spille på lag og føye meg inn i rekken av mennesker som følger samfunnets normer uten å stille spørsmål, men det ført til at det ytre kaoset ble mitt indre kaos og jeg glemte helt å lytte til meg sjøl. Fokuset mitt som skulle vært å ta vare på meg sjøl og bygge meg opp, endte meg å bli et fokus som brøt meg ned og fortalte meg alt jeg gjorde galt. Håper og trur at vi alle kan være enige om at det er ikke en god ting..
Nå er det jo dessverre sånn at om man ikke er fornøyd med det livet man lever og ønsker endringer, er det ingen – absolutt INGEN som kan gjøre de endringen for en. Man må rett og slett stikke fingeren i jorda og være dønn ærlig med seg sjøl, og komme til et punkt der man er villig til å ta den jobben det faktisk er å gjøre endringer og stå opp for seg sjøl. Det kan bety at man dessverre er nødt til å se at både familie og venner vender en ryggen – men i det lange løp velger jeg å tru at det er for det beste. Hvorfor jobbe rævva av seg og nesten utslette seg selv for å ta vare på et forhold til et menneske som bare drar en ned og tapper en for energi? Visst er det sårt – ja til og med så vondt at det river langt inni sjela å føle på den følelsen det er å sette ned foten for noen som (bevisst eller ubevisst) har hatt en mer lettvint vei i livet på akkurat DIN bekostning, men av erfaring veit jeg at når man kommer så langt i prosessen med å verdsette og elske seg sjøl at man er villig til å ta den kampen og villig til å betale den prisen – ja da er det utrulig mye som løsner og sykt mange brikker faller på plass.
De siste årene har jeg jobba knallhardt med meg sjøl og øvd meg på å flytte fokuset, for jeg har bestandig vært en person som har trudd at jeg har eksistert kun for å behage og gjøre livet lettere for andre. Jeg har vært en person som gladelig har gitt slipp på mine ting – både fysisk og psykisk fordi jeg har trudd at det eneste rette har vært å gjøre mitt for å bygge opp andre. Men til slutt sa det stopp, fordi jeg var på tur til å møte en vegg som var større enn størst, men jeg forsto heldigvis i tide at jeg har da også for pokker rett til å bli tatt vare på – både av meg selv og andre. Jeg har slitt mye med å akseptere at jeg ikke bare kan, men faktisk MÅ sette grenser. Jeg har slitt mye med å akseptere at jeg ikke er en dårlig person selv om noen kan bli lei seg fordi jeg slutter å bære de på en mental gullstol. Og jeg har slitt mye med å akseptere at jeg er verdt det, og at de som virkelig er glad i meg kommer aldri til å vende meg ryggen. De som forlater meg er de som aldri var ment å være med videre i livet mitt. Som sagt så har jeg jobba knallhardt med meg selv de siste årene, og nå begynner jeg endelig å finne en god balanse for meg sjøl og mitt liv. Jeg føler at jeg har opparbeidet ei indre klarhet som gjør at jeg klarer å ignorere de ytre påvirkningene som frem til nå har fått med til å føle meg lita og utilstrekkelig, og dermed også vært med på å få meg til å ta valg i livet som ikke har vært bra for meg – kun for andre. Jeg føler også at nå klarer jeg faktisk å heve meg over veldig mange av de situasjonene som før har klart å provosere meg til å bli både frustrert og irritert..ja til og med deprimert. Jeg kjenner på ei enorm ro og sikkerhet, og veit dere hva? ..det er en fantastisk følelse å kjenne på.
Nå skal jeg ikke påstå at jeg er kommet helt i mål på min reise mot å oppnå fullstendig indre ro da..veit ikke engang om det er mulig. Tvert imot så lar jeg meg dessverre fremdeles påvirke av veldig mye, særlig når mennesker rundt meg som har vært vant til at jeg bestandig har sagt JA reagerer negativt når jeg nå sier NEI.. for joda, jeg kjenner av og til på nettopp den der ekle, vonde greia det er å føle at man sårer noen. MEN.. jeg klarer oftere og oftere å innse at om jeg ikke skal såre dem – da må jeg såre meg sjøl, og det er jo nettopp det jeg har bestemt meg for å ikke gjøre mer enn høgst nødvendig lenger. I tillegg skal det sies at jeg lar meg til tider provosere så til de grader når det kommer til hva mitt elskede Norge er på tur til å bli fordi vi i mine øyne blir totalt overkjørt av av mennesker som bare ser personlig økonomisk gevinst i alle valgene de tar på vegne av oss. Men likevel..til og med når det kommer til det er jeg blitt enormt mye flinkere til å holde fokuset på mitt eget ve og vel. Jeg har faktisk ingen mulighet til å gjøre noe som helst for å påvirke resultatet når det kommer til hvor detta landet er på vei… en fredelig demonstrasjon i Oslo er absolutt ikke nok..derfor velger jeg å heller holde fokus på den indre, personlige freden min og satse på at så lenge jeg holder meg for meg selv vil jeg kunne få mange gode og mentalt rolige år. Jeg føler for min egen del at jeg har klart å snu veldig mye av det ytre kaoset til en indre fred.
Riktig god mårra og god torsdag alle sammen. I går skreiv jeg at jeg og søstersen hadde planlagt å dra bortover til meg en tur, men det gikk ikke heilt etter planen. Det endte opp med at vi ble værende i fjorden én dag til så hun kunne komme seg litt til hektene. Så nå sitter jeg som vanlig ute i frisk luft og koser meg med nytrakta kaffe i en koselig kopp, og titter på istapper som henger fra taket. Det er så mildt at det drypper med ivrige blipp-blopp, mens sola farger en lett skyet himmel og lager en vakker, malerisk bakgrunn.
I helga posta jeg et lite innlegg om at jeg og bålmannen min satt å venta på at søstersen skulle komme med kveldsflyet – og etter “bare” 40 minutters forsinkelse kunne vi plukke henne opp på flyplassen litt før klokka 22 lørdag kveld. Herrefred og fader så godt det var å se ho igjen. Det tok selvfølgelig litt tid å kjøre tilbake til fjorden, så vi fikk god tid til å skravle og oppdatere hverandre litt før vi var fremme og det var på tide å køye. Søndag ble en rolig og fin dag for å prøve å komme litt til hektene etter lørdagen som ble en lang gårdag for oss alle.
Mandag ble det en utrulig koselig søstertur til Sortland på oss, og snille søstersen kjøpte to roser til meg og bålmannen – rød til meg og hvit til han. Snakk om å være heldig altså.
Vi brukte dagen til å tusle litt rundt på kjøpesentrene, og søstersen måtte selvfølgelig ta litt bilder. Det ble også et sykt koselig cafebesøk på oss på Miscela kaffebar, der det ble både litt fornuftig og litt ufornuftig på menyen.
I går, tirsdag ble det ny søstertur på oss – denna gangen ned til Svolvær. Der ble det også en del trasking på kjøpesenter, og så avslutta vi med et fantastisk måltid på Duus Matverk før vi etter hvert surra oss tilbake til fjorden.
Sånn.. det var litt om både ditt & datt de siste dagene. I dag er det meininga at vi, altså jeg og søstersen skal ta oss en tur bortover til meg og være der noen dager. Hva det bringer med seg av aktiviteter gjenstår å se, men at vi kommer til å kose oss? Yeppz, det er jeg ikke i tvil om.
Legger ved et lite bilde tatt på søndags kveld da ho Aurora kom og dansa så vakkert for å ønske søstersen velkommen til nord.
En ting er i alle fall sikkert..hauet mitt er ikke bestandig på “rett plass”. Jeg har jo heilt glømt av at jeg skulle være med på medblogger Utifriluft sin helgeutfordring..huff! Temaet hun ga oss denna gangen var HARDT OG BLØTT, og siden jeg holdt på å gå glipp av hele greia måtte jeg prøve å tenke smart. Derfor endte jeg opp med en kjele med vann og et egg.
Kjelen er hard..vannet bløtt.. eggeskallet hardt..plomme & hvite bløtt.
