Heisan og halloen i kveldinga folkens.. dagen i dag har vært viet til mye tenking, og jeg lurer..føler DU noen ganger at verden der ute er et eneste kaos, som overdøver og stikker av med tankene dine så du nesten ikke klarer å skjønne hva det er du egentlig tenker og mener?
At du ikke helt veit hvor du skal eller hvor du hører hjemme fordi dagene bringer med seg uendelige muligheter, og hvert valg du tar stiller deg overfor flere nye valg?
At du mister deg sjøl litt fordi du blir overkjørt av uskrevne lover og regler, og groteske nyhetsbilder som tar vekk fokuset ditt fra der du ønsker det skal være?
At verden aldri er rolig – at det aldri er stille fordi noen alltid er våkne et eller annet sted og bidrar til et ytre kaos hvert eneste sekund hele året?
Jeg veit i alle fall at sånn har det føles for meg nesten hele livet. At verden er alt for travel.. alt for kravstor.. alt for kynisk og alt for hard til at jeg føler meg vél i den. Jeg har prøvd å spille på lag og føye meg inn i rekken av mennesker som følger samfunnets normer uten å stille spørsmål, men det ført til at det ytre kaoset ble mitt indre kaos og jeg glemte helt å lytte til meg sjøl. Fokuset mitt som skulle vært å ta vare på meg sjøl og bygge meg opp, endte meg å bli et fokus som brøt meg ned og fortalte meg alt jeg gjorde galt.
Håper og trur at vi alle kan være enige om at det er ikke en god ting..
Nå er det jo dessverre sånn at om man ikke er fornøyd med det livet man lever og ønsker endringer, er det ingen – absolutt INGEN som kan gjøre de endringen for en. Man må rett og slett stikke fingeren i jorda og være dønn ærlig med seg sjøl, og komme til et punkt der man er villig til å ta den jobben det faktisk er å gjøre endringer og stå opp for seg sjøl. Det kan bety at man dessverre er nødt til å se at både familie og venner vender en ryggen – men i det lange løp velger jeg å tru at det er for det beste. Hvorfor jobbe rævva av seg og nesten utslette seg selv for å ta vare på et forhold til et menneske som bare drar en ned og tapper en for energi? Visst er det sårt – ja til og med så vondt at det river langt inni sjela å føle på den følelsen det er å sette ned foten for noen som (bevisst eller ubevisst) har hatt en mer lettvint vei i livet på akkurat DIN bekostning, men av erfaring veit jeg at når man kommer så langt i prosessen med å verdsette og elske seg sjøl at man er villig til å ta den kampen og villig til å betale den prisen – ja da er det utrulig mye som løsner og sykt mange brikker faller på plass.
De siste årene har jeg jobba knallhardt med meg sjøl og øvd meg på å flytte fokuset, for jeg har bestandig vært en person som har trudd at jeg har eksistert kun for å behage og gjøre livet lettere for andre. Jeg har vært en person som gladelig har gitt slipp på mine ting – både fysisk og psykisk fordi jeg har trudd at det eneste rette har vært å gjøre mitt for å bygge opp andre. Men til slutt sa det stopp, fordi jeg var på tur til å møte en vegg som var større enn størst, men jeg forsto heldigvis i tide at jeg har da også for pokker rett til å bli tatt vare på – både av meg selv og andre. Jeg har slitt mye med å akseptere at jeg ikke bare kan, men faktisk MÅ sette grenser. Jeg har slitt mye med å akseptere at jeg ikke er en dårlig person selv om noen kan bli lei seg fordi jeg slutter å bære de på en mental gullstol. Og jeg har slitt mye med å akseptere at jeg er verdt det, og at de som virkelig er glad i meg kommer aldri til å vende meg ryggen. De som forlater meg er de som aldri var ment å være med videre i livet mitt.
Som sagt så har jeg jobba knallhardt med meg selv de siste årene, og nå begynner jeg endelig å finne en god balanse for meg sjøl og mitt liv. Jeg føler at jeg har opparbeidet ei indre klarhet som gjør at jeg klarer å ignorere de ytre påvirkningene som frem til nå har fått med til å føle meg lita og utilstrekkelig, og dermed også vært med på å få meg til å ta valg i livet som ikke har vært bra for meg – kun for andre. Jeg føler også at nå klarer jeg faktisk å heve meg over veldig mange av de situasjonene som før har klart å provosere meg til å bli både frustrert og irritert..ja til og med deprimert. Jeg kjenner på ei enorm ro og sikkerhet, og veit dere hva? ..det er en fantastisk følelse å kjenne på.
Nå skal jeg ikke påstå at jeg er kommet helt i mål på min reise mot å oppnå fullstendig indre ro da..veit ikke engang om det er mulig. Tvert imot så lar jeg meg dessverre fremdeles påvirke av veldig mye, særlig når mennesker rundt meg som har vært vant til at jeg bestandig har sagt JA reagerer negativt når jeg nå sier NEI.. for joda, jeg kjenner av og til på nettopp den der ekle, vonde greia det er å føle at man sårer noen. MEN.. jeg klarer oftere og oftere å innse at om jeg ikke skal såre dem – da må jeg såre meg sjøl, og det er jo nettopp det jeg har bestemt meg for å ikke gjøre mer enn høgst nødvendig lenger. I tillegg skal det sies at jeg lar meg til tider provosere så til de grader når det kommer til hva mitt elskede Norge er på tur til å bli fordi vi i mine øyne blir totalt overkjørt av av mennesker som bare ser personlig økonomisk gevinst i alle valgene de tar på vegne av oss. Men likevel..til og med når det kommer til det er jeg blitt enormt mye flinkere til å holde fokuset på mitt eget ve og vel. Jeg har faktisk ingen mulighet til å gjøre noe som helst for å påvirke resultatet når det kommer til hvor detta landet er på vei… en fredelig demonstrasjon i Oslo er absolutt ikke nok..derfor velger jeg å heller holde fokus på den indre, personlige freden min og satse på at så lenge jeg holder meg for meg selv vil jeg kunne få mange gode og mentalt rolige år. Jeg føler for min egen del at jeg har klart å snu veldig mye av det ytre kaoset til en indre fred.
Har du?
