Stunder som dette, når jeg kan være vitne til at dagen sakte vekker verden til liv – det er reine terapien for meg det.
I mårres våkna jeg litt før 5 for at naturen krevde sitt, og da var det faktisk både småkjølig og antydning til stjerner over hodet mitt. Jeg ble stående ei stund å studere de, men så skya det over igjen og regnet begynte å trenge seg på. Derfor gikk jeg inn igjen og korra meg under dyna og ble liggende der en liten time mens jeg lytta til regnet som tromma på taket og at den svarte natta gradvis ble mer koksgrå. Og når kaffetørsten begynte å melde seg, sto jeg opp og laga “morgenblandinga” mi – svart kaffe med en liten scoop kollagenpulver og så hyra jeg på meg en tjukk og god genser over pysjen og tusla meg ut i kosekroken. Det var enda temmelig mørkt ute, så jeg slo av utelyset og rigga meg godt til for å studere mørket som nå var blitt ei blanding av mørk grå og blå. Fantastisk.
Etter hvert ble det temmelig tomt i koppen, så da rusla jeg meg inn igjen. Tente litt lys og brukte den tidlige mårrastunda til å kose meg med strikkinga, lese litt og følge med dagen som sakte, sakte kom og trengte seg frem gjennom nattemørket.
Det regner fremdeles, men noe sier meg at det kanskje – bare kanskje kan gå over til sludd og muligens litt snø etter hvert. Det er nemlig blitt antydning til hvitt oppe i de nærmeste åsene her nå mens jeg sitter og skriver, så vinteren er definitivt å lusker rundt dørene.
I går nevnte jeg så vidt at jeg hadde vært på en koselig tur som jeg nå vil fortelle litt om. Det hadde seg nemlig sånn at Sør-Troms museum inviterte til åpen dag på Skjærstad Sildoljefabrikk, og siden jeg bestandig har lurt på hvordan det der gamle bygget jeg har kjørt forbi utallige ganger ser ut innvendig, høvde det veldig bra at brorsan også kunne tenkt seg å finne ut av det. Bestandig hyggelig å ha noen å dele opplevelsene sammen med.
Det skulle være åpent mellom 11 og 13, og siden det tar en halvtimes tid å kjøre dit heiv vi oss likegodt i bilen og surra avsted etter frokost. Heldigvis var det lov til å kjøre helt ned til den gamle fabrikken, for det letta ting betraktelig for brorsan som sliter med kols. Da vi hadde parkert tusla vi oss inn døra som sto på gløtt, og stilte oss opp sammen med ei håndfull andre mennesker som også var kommet for å se og høre. Det sto nemlig ei dame og prata litt om historia til fabrikken, og som også viste oss litt rundt der. Nå er ikke jeg ei som klarer å feste meg med så alt for mye informasjon på én gang – spesielt ikke når at det er masse ukjente mennesker rundt meg, men litt fikk jeg da med meg. Fabrikken var bygd i 1922-23 og stengt ned igjen allerede i 1928. Det var litt opp og ned med tilgangen til råstoff og sesongene varte kun fra september til jul. I løpet av de få årene den var i drift, var det kun to sesonger – 1926 og 1928 at fabrikken gikk for fullt. Det var ikke strøm, så alt av utstyr ble drevet av en dampmaskin. Etter sesongen i 1928 lukket de da altså dørene for godt, og i 1996 ble Skjærstad Sildoljefabrikk fredet som et nasjonalt teknisk-industrielt kulturminne, og er Norges eneste komplett bevarte sildoljefabrikk fra denne tidsperioden, med intakt interiør og maskineri som stod uberørt i over 60 år. Tenk det da.. så kult.
Så over til noen bilder (okey..mange) Jeg knipsa i vei, og sjøl om det er så-som-så med kvaliteten på en del av bildene trur jeg at jeg har fått med meg det meste av det som var å se inne. Det var mulighet for en liten kaffetår med nogo attåt også, og når vi var ferdige med å lytte og se, knipsa jeg noen bilder ute også før vi forlot stedet.
Ja, det var litt om den koselige turen min i går. Legger ved en liten oversikt over hvordan produksjonen foregikk, samt en link der dere kan lese mer om den unike sildoljefabrikken på Skjærstad – den eneste i sitt slag i Norge.
I dag har vært en flott og lærerik dag, og jeg har både hatt ei flott hyggelig stund og prøvd å gjøre noe fornuftig. Jeg tenker at jeg starter med det siste først, fordi den hyggelige stunda tidlig på dagen trenger litt mer jobbing for å bli et bra innlegg.
Så altså – det siste først: Han Anti..bilen min, har hatt noen særdeles irriterende nykker det siste året. Instrumentpanelet har nemlig hatt en tendens til å slutte å fungere når jeg kjører. Noen ganger fungerer det fint, mens andre ganger tar det seg opp igjen etter en solid runde med “juling”. Noe flere meiner kan komme av ukontakt. Nå har jeg ikke brydd meg SÅ mye da, for det viktigste er drivstoff og farta tenker jeg. Så for å holde kontroll på drivstoffet prøver jeg å fylle ofte sånn at jeg bestandig kan fylle tanken full – og så noterer jeg hvor mye jeg kjører etter hver fylling. Og når det kommer til farta, har jeg både Google Maps og en egen speedometer-app på telefonen som hjelper meg å følge fartsgrensene.
Men de siste dagene har kar’n blitt bare værre og værre, og i går var hele instrumentpanelet dødt, uansett hvor mye juling det fikk. Så i dag hjalp brorsan meg med å sjekke om det var mulig å finne feilen. Jeg skrudde av og tok ut hele greia (han måtte koble det fra fordi fingrene mine ikke vil spille helt på lag) og så starta jobben med å finne ut om det var brudd eller lignende noen steder.
Jeg fikk i oppgave å saumfare heile greia med forstørrelsesglass, men klarte ikke å se noe som helst som kunne være feil. Så da tok brorsan å gikk over alle loddepunktene og lodda de opp (eller ka farsken det no heite).
Deretter var det å få ting på plass igjen. Måtte få hjelp til å klipse på plass de derre ledningene bak, men ellers gikk det høvelig greit resten. Skal innrømme at jeg jårra litt mainnskjit og bytta om på noen skruer fordi én dusteskrue hadde gjemt seg og dermed blei det feil med hvem som passa hvor. Men etter en del spytting og fresing fra Yours Truly gikk det seg til, og jeg fikk alt skrudd sammen igjen.
Såååå var det å teste ut resultatet av det som var gjort. Det var ikke noe umiddelbar endring..og etter å ha kjørt til Borkenes på butikken og nesten hjem igjen..sånn ca 1,5 mil.. DA fungerte plutselig alt unntatt triptelleren. Jeg var innom brorsan en lynkjapp tur for å levere noe fra butikken mens bilen gikk på tomgang – og tenke seg til, da jeg kom ut og skulle rygge meg ned til meg selv – ja da var det faen mæ liv i tripteller’n også. På de 6 årene jeg og han Anti har hunget ihop, har det faktisk ikke skjedd at alt har fungert samtidig, hehe. Det var nesten med sorg i hjertet at jeg parkerte og stengte av kar’n, for jeg er ganske sikker på at det der var bare enda et irriterende nykke, og i mårra er alt tilbake til å fungere akkurat når det vil sjøl.
I mårres mens jeg satt ute med den første koppen mårrakaffe, hørte jeg plutselig et svartens rabalder fra de to ørnene som holder hus rett i nærheta her. Antagelig “krangla” de med noen av nabofuglene, noe som slettes ikke er uvanlig. Men plutselig kom den eine seilende forbi bare noen få meter unna. Jeg blei helt satt ut av det fantastiske synet og kom med et langtrukket WOOOW for meg sjøl. Tanken på å dra frem telefonen slo meg absolutt ikke.. Og plutselig kom nummer to seilende forbi like nært. Hva gjorde jeg da trur dere? Hehe. enda jeg veit at de som oftes kommer sammen, var et nytt WOOOW alt jeg klarte å prestere. Så noen seriøs naturfotograf kan det umulig bo i meg, for de innebygde refleksene om å hive opp kameraet og forevige synet var totalt fraværende. Først etterpå fikk jeg fiska frem mobilen og knipsa et par bilder mens de svevde rundt..selv om begge ørnene da var laaangt unna og kvaliteten på bildene ble deretter. Men legger de nå ved uansett.. Akk ja! Bedre lykke neste gang tenker jeg.
I dag regner det (igjen), og jeg skal innrømme at det frista ikke så alt for mye å gå ut. Klær har jeg for å “stå han av”, men kroppen & hauet er det værre med. De er skjønt enige i at de har lyst til å være i kosebukse-modus inne, med rolig musikk, noe godt til kaffen og en ny bunning. Jeg har nemlig vært på salg og kjøpt garn til nye sitteunderlag, så da tenker jeg at jeg gjør det da. Holder meg inne og koser meg på en regnværsdag.
Veit ikke jeg..kanskje jeg har “sær” musikksmak, men legger nå med en link til en YouTube-video med rolige kveldstoner som står og surrer i bakgrunnen på laptop’en her i kveld.
Og med det ønsker jeg dere alle ei riktig god natt der ute i den store, vide verden.
I dag kom det litt mildvær og jaga vekk årets første runde med frost. Litt deilig det da – sjøl om det vil begynne regnet igjen. Jeg personlig syns frosten er vakker. Kald – oh jah! Men du verden så utrulig mange flotte og fascinerende motiver det kan bli av det.
Så her er noen få bilder med frost i forskjellige varianter. Litt gammelt og litt nytt – men like vakkert uansett i mine øyne.
Det er tirsdag og det er tidlig mårra. Faktisk er ikke klokka mer enn 6 når jeg starter på detta innlegget. Jeg våkna sånn rundt 5.45 og måtte ut på do – og ble møtt av et vakkert nordlys. Nå hadde jeg selvfølgelig ikke telefonen med meg, så etter at jeg var ferdig med mitt gikk jeg inn igjen og satte på kaffevann før jeg tusla meg ut med mobilen på slep. Prøvde å få et par bra bilder, men jeg var nok ikke helt stødig på handa. I alle fall er det første tatt mot sør og viser Orion, mens det andre er litt mer østover og viser bl.a Jupiter og Mars, samt Castor og Pollux i stjernebildet Tvillingene helt øverst til høyre.
Det var en smule kjølig for å stå der og knipse bilder. Kunna henta kamerastativet men gadd ikke, så jeg tusla meg heller inn igjen og laga meg en rykende varm kopp kaffe før jeg faktisk kravla meg opp i senga igjen for å se på at natta gikk over i dag. Og måtte jo prøve meg på å knipse et bilde gjennom soveromsvinduet også.
Og nå er klokka rukket å bli 6.40. Den første koppen med kaffe er forlengst borte, og jeg trur jeg skal knø meg ut av senga og ta neste runde med mårrakaffe ute i frisk luft. Er jo bare å kle seg godt og røske med seg et pledd, så blir det helt perfekt tenker jeg.
I går var det enda en nydelig dag i nord, så jeg og bålmannen min bestemte oss for å ta oss en aldri så liten fjelltur. Og etter litt om og men bestemte vi oss for Nontinden, en fantastisk topp på 645 moh i Harstad kommune. Jeg skal ikke “skravle” så mye om hva og hvordan, annet enn å si at vi tok livet med ro og kosa oss max med mat og drikkepauser både oppover og nedover…og så lar jeg heller bildene tale for seg selv.
Det var rett og slett en herlig tur sjøl om det var steike tungt i støytan, og vi traska i fjellheimen så lenge at det var begynt å bli skjømt før vi kom oss ned til bilen igjen. Fantastiske Nontind si bærre æ – den toppen blir æ nok aldri lei.
