Som mange av dere nok fikk med dere, gjorde jeg i går et lite testforsøk for meg sjøl her på bloggen. Målet var å prøve meg på å kartlegge litt av hva jeg bruker dagene mine til.. prøve å finne ut av om det virkelig skjer så innmari lite i livet mitt som jeg innbiller meg.
Regner med at veldig mange av dere tenker at den dagen min i går var jo både innholdsrik og variert, så nå har jeg tatt et lite tilbakeblikk på gårdagens testforsøk, og veit dere hva jeg har konkludert med? Vi har rett, alle sammen!!
Greia er nemlig at det var en innholdsrik dag i går, for jeg fikk både en lang biltur (sånn som jeg elsker å gjøre) OGj eg fikk muligheta til å se og knipse motiver jeg ikke ser hver dag. Så joda, gårdagen var absolutt innafor.
Men naturlig nok er jo ikke alle dager like, og det er vel kanskje noen av de andre dagene som plager meg.. de som kun består av de rutinene jeg skreiv om i går, uten verken bilturer eller gåturer. Det er de dagene som faktisk og dessverre noen ganger gjør meg meir sliten enn om jeg skulle hatt en fulldagsjobb, fordi jeg bruker så enormt mye energi på å akseptere at livet akkurat NÅ skal dreie seg om kun å stå opp, få unna rutinene mine og så legge meg igjen. For ja, i ærlighetas navn – sånn føles det til tider.
Nå håper jeg at dere ikke tenker: “Fy faen, hvor kravstor og utakknemlig er det mulig å være?”, for jeg ER takknemlig over livet mitt og den tida jeg er så heldig å få sammen med bålmannen min, og jeg føler absolutt ikke at jeg er kravstor når jeg likevel ønsker meg noe mer. Jeg har full aksept og respekt for de av dere som av ulike årsaker verken kan eller ønsker å ha en hverdag med mye “futt og fart” og fly hit og dit hele tida, men både dere og ikke minst jeg sjøl ser ut til å glømme én viktig ting oppi alt detta. Nemlig den personen jeg har vært i så mange år. Den personen dere, inkludert bålmannen lærte å kjenne via bloggen. Hun som var på farta hele tiden, traska og trødde i solskinn og regn, og som var tøffere enn toget på de fleste områder fordi hun både kunne og ville leve livet fritt. Og som elska den ganske rotløse fra-hånd-til-munn livsstilen, sjøl om den kunne være så slitsom at tårene til tider lurte rett rundt hjørnet.
Husker dere henne??

Vel, det gjør i alle fall jeg – og derfor føler jeg absolutt ikke at jeg er kravstor når det klør og kribler i kroppen fordi utfartstrangen av og til river og sliter i meg. Jeg har gradvis plukka bort lag for lag av den sida av meg – ikke fordi jeg MÅ, men fordi jeg ØNSKER  det. Jeg har det så himla bra sammen med bålmannen min, at det å velge bort det frie livet jeg hadde før jeg traff han har falt helt naturlig for meg. Så greia med at jeg av og til “surker” litt fordi jeg føler at livet mitt står i stampe og hovedsakelig består av kun plikter og rutiner tenker jeg kommer av nettopp det at jeg har smakt på hvordan min versjon av frihet smaker, at jeg i år etter år har levd et liv som de færreste kan verken tenke seg eller forestille seg – og at jeg av og til savner det. Og DET tenker jeg videre må være lov.