..hmm..beklageligvis ble det jammen et hopp i blogginga nå igjen. Heldigvis ikke et så veldig stort fallskjermhopp, der det virker som om jeg aldri lander med et nytt innlegg..men heller et lite trampolinehopp, der jeg bare spretter litt opp og ned før jeg lander med beina igjen.

Og hva i hekken er det denne gangen da, som gjør at jeg har lekt sprettball og innleggene har uteblitt? Tja, si det. For jeg har hatt sabla gode dager, og har vært ute nesten konstant siden jeg kom hjem..men..samtidig skal jeg innrømme at jeg har befunnet meg i den berømte “kjelleren” ei tid nå. Heldigvis fikk jeg et lite “heads-up” allerede på turen nordover, da jeg skravla litt med bestevenninna mi på telefonen – og hun sier: “Har du det bra, Helene? – du høres så lei dæ ut”

Jeg ble litt satt ut, for jo – som jeg sa til henne, så HAR jeg det bra..faktisk veldig bra..så det hørtes rart ut at jeg skulle være deppa samtidig.
Men hun er utrulig flink til å lese meg – og som (nesten) alltid traff tøtta hodet på spiker´n.
For joda..selv om jeg ikke har noe å klage over, og har utrulig gode daga med godt vær, kjøring og turer, så kjenner jeg på det at jeg er mentalt sliten, lei og sår… Kanskje en rar kombinasjon, men jeg kjenner utrulig mye på det å være aleina, og det å være ensom.. For etter å ha levd det livet jeg har gjort i så mange år nå, og sett og opplevd alt det fantastiske jeg har gjort, kjenner jeg at jeg på en måte begynner å bli metta av inntrykk.. Det høres kanskje teit ut, for jeg er jo stadig på jakt etter nye, vakre minner…men det jeg mener et at når den eneste jeg har å sette meg ned å mimre over gode minner med, er meg selv, så blir liksom inntrykkene “kapslet inne” i stedet for å bli levendegjort igjen – fordi uansett hvor mye jeg forteller om alle disse magiske øyeblikkene..som da jeg lå under åpen himmel bak i kassa på bilen min, og så nordlyset ta over hele himmelhvelvingen..som da jeg var vitne til den store, frostdekte myra som i ene øyeblikket glitret med farger av perlemor, for så i neste øyeblikk ble omgjort til flammende gull i det ei knallrød kveldssol kom over åskammen og sendte strålene sine ut over den..eller om fotturen tilbake fra Alta Canyon i duskeregn, da jeg hadde lyn og torden som drønnet og flasha på ene siden av meg, og en regnbue nesten rett over hodet mitt, som endte i sol og blå himmel på andre siden av meg..eller om hvor gøy jeg hadde det, da jeg sprang barbeint rundt i regnet på Hardangervidda og jublet av glede for meg selv over uværet, som i løpet av natta prøvde å “filleriste” bilen jeg sov i…og så videre, og så videre…men uansett hvor god jeg måtte være til å fortelle, kan ingen se det samme som jeg så – og det ikke sammenlignes med å dele minner med noen som faktisk var der og opplevde de magiske øyeblikkene sammen med meg.
Så ja – jeg er “oppfylt” av minner som aldri kan bli brakt til live igjen, og er faktisk seriøst drittlei av å være aleina og føle meg ensom..men – i ærlighetas navn, så innser jeg at jeg nok må leite lenge før jeg finner et menneske (jada, les gjerne mann) som er i nærheta av å være som meg. For jeg veit at jeg er temmelig ekstrem med å bare la meg rive med av en tanke & en fiks idé..for jeg eier ikke frykt for det ukjente, og er over hodet ikke bundet opp mot det å eie ting. Selvfølgelig er det kjekt å ha annet tak over hodet enn bilen (en ekte bobil hadde vært tingen, hehe) og litt inventar der jeg bor er ikke å forakte..men det er jo bare daue ting – og de spiller ingen rolle fra eller til i spørsmålet om hvor vidt jeg har det bra eller ikke…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

..huff…Surk, surketi-surk..og atter surk..men sånn er det nå bare..og dette er vel grovt sett grunnen for at det noen ganger går lang tid mellom innleggene mine. For selv om jeg da har det utrulig bra, og koser meg både ute og inne – er det ekstremt vanskelig å klare å skrive noe som helst når en stor del av hjernen har krølla seg sammen i sjølmedlidenhet nede i en mørk og fuktig kjeller..

Meeeeen..er man på bunnen, finnes det bare en vei – og det er oppover (så fremst man ikkje har med dynamitt og spiss-spade og kan sprenge sæ et stort hull der man kan grave sæ enda lenger ned i gørra..)
Jeg er sta som et uvær – og nekter totalt å la den del av hjernen ta alt for mye kontroll over meg. Så akkurat nå er jeg temmelig langt oppe i stigen, på vei opp igjen – og tenker at det er en grunn for alt, og hver sånn her runde gjør meg sterkere…for å gi opp??…nope – æ ane ikkje korsn man gjør det….

Vel – over til noe annet – for at det ikke skal bli bare et sånt negativt, depressivt tullinnlegg, så tenkte jeg å dele noen få bilder fra turer jeg har hatt siden jeg kom nordover for ei ukes tid sida. Jeg har vært “on the road” nesten hver dag, og har spist stort sett alle måltidene min ute i frisk luft – hjemme i mitt fantastiske nord-Norge.

De siste dagan i mai..

..og de to første dagan av juni…med et fantastisk vær 😍

Håper bildan er et lite “plaster på såret” for surkeinnlegget mitt – men jeg veit jo at en del av dere faktisk setter pris på at jeg deler litt av den sida mi også, fordi det dessverre er så alt for mange som sliter så utrulig mye mer enn meg – men som ikke verken tør eller vil dele av seg selv..og kan finne litt trøst i å se at de ikke er alene om depresjoner..for yeppz – sjøl kor perfekt ting kan virke på utsida, er det langt i fra bestandig det stemmer med virkeligheta.