Nå lurer du kanskje på hva i jøsse navn det er jeg driver på med nå? Klatre inn gjennom vinduet hos folk på den måten? Har jeg kanskje begynt å livnære meg som innbruddstyv nå da?

Vel,  hehe.. sjøl om økonomien er under lavmål, er det ikke riktig så ille stilt med meg altså. Nei greia er at i begynnelsen av oktober i fjor, klarte jeg det “kunststykket” å miste nøkkelknippet mitt, med både hus- og bilnøkler. Vi skulle kjøre ut en tur, men like før jeg skulle sette meg inn i bilen til bålmannen fant jeg ut at det var noe jeg skulle gjøre – og hadde tydeligvis, surrete som jeg er slengt de fra meg på panseret på bilen. Vi var kommet temmelig langt før det gikk opp for meg at nøklene ikke var med oss.. for de lokalkjente så var vi faktisk langt nedi Klåpheia på Straum-sida. Vi snudde tvert og kjørte i snilefart tilbake – delvis i  feil kjørefelt for å se om vi kunne se de i veikanten..og i et håp om at de hadde falt av med det samme bilen begynte å bevege på seg, kjørte vi heilt tilbake til Årbostad. Men nei. Vi leita og leita i nærområdet, gikk langs veien mot Klåpen og niglodde, kjørte til og med opp på Klåpheia og parkerte og gikk helt ned til der vi hadde snudd – men nei, nøklene mine var borte.

Så da var det liksom ikke noen anna løsning enn å bryte seg inn i eget hjem – for reservenøkkel hadde jeg jo selvfølgelig ikke.  (men det har æ no, hehe) Heldigvis hadde vi glemt å stenge baderomsvinduet skikkelig, så da gikk det faktisk greit å komme seg inn. Det største problemet var når vi skulle dra tilbake til fjorden. Hvordan fikk vi låst ytterdøra etter oss? Veeel.. det fiksa vi med at bålmannen min lukket og låste innenfra når jeg og tingene var ute – og så krabba han ut et lite vindu i kjelleren og kilte det fast etter seg på utsida så det ikke vistes at det var åpent. Djiiiisezzz for et styr si bærre æ!!

Bilen min hadde jeg heldigvis reservenøkler til, men måtte låne brorsan sin Årbostad-nøkkel for å få kopiert opp ny til meg selv – pluss reservenøkler.

Detta var som sagt i begynnelsen av oktober. Vi var her borte på øya en tur i midten av desember også, men på grunn av vinteren så hadde jeg akseptert av de nøklene var tapt for alltid. Vi hadde tross alt null peiling på hvor på den flere kilometer lange strekninga de hadde falt av.

Så skjønner dere..en dag tett før jul mens vi satt og spiste frokost, skulle bålmannen sjekke fjæsboka.. og plutselig begynte han å småhumre og sa han hadde noe å vise meg som jeg ville bli glad for. Og tenke seg til, der på ei Andørja-side lå jammen et bilde av nøkkelknippet mitt. Wooow & wohoooo!! Det var ei tøtta som hadde vært ute på tur oppi “heia” og funnet de. Tenk at det er mulig. Jeg sliter som dere kanskje har skjønt med det jeg kaller “menneske-frykt”, og tanken på å ta kontakt med et vilt, fremmed menneske virka jævlig skummelt. Men bålmannen min forbarma seg over meg, og tok kontakt med henne. Vi hadde jo ikke mulighet til å bare hive oss i bilen og hente dem, så de ble enige om at hun skulle legge nøklene hos mora si og så kunne vi hente de når det passa.

I går passa det, og nå er nøkkelknippet jeg trudde var tapt for evig og alltid tilbake der det hører hjemme.

Tusen, hjertelig takk til deg som fant nøklene og tok vare på de, og til deg som hadde de i oppbevaring så lenge.

Snakk om en lykkelig slutt altså.