ALLE DE SOM DØDE

For meg betyr det å blogge, å dele av meg sjøl på godt og vondt – sjøl om jeg noen ganger må tenke meg veeeldig godt om hvordan jeg skal fremlegge det jeg tenker..og noen ganger – som i dag – kommer ordene bare ryende ut fordi tankene og følelsene holder på å renne over..
Kanskje noen – særlig de som kjenner meg fra gammelt av – meiner at enkelte ting bør være usagt – men da tenker jeg at akkurat DU slutte å lese bloggen min, dersom du syns jeg blir for drøy..

Som sagt, jeg syns det er greit at dere lærer meg å kjenne ikke bare på “solsida”, men også den litt mer mørke sida av meg. Og av og til er det innlegg fra andre som inspirerer meg til å skrive egne. Denne gangen var det Bunny som trigga noe, med innlegget 3650 dager rusfri, feires. Anbefaler dere på det sterkeste å lese innlegget hans, for han har faen mæ hatt nån kampa ❤

I alle fall..mange veit om at jeg har hatt en “karriere” i rusmiljøet, sjøl om jeg aldri var i nærheta av å være så tungt belasta som Bunny.. som faktisk er en gammel venn av meg, da vi har opphav fra både samme øy og samme by..
Nå skal ikke dette innlegget handle om meg og mitt forhenværende rusmisbruk.. det får bli til et eventuelt annet innlegg. Men det jeg vil fortelle om her – det som ble trigga av innlegget til Bunny, er nettopp alle de som døde.

Av de han nevner, var det nok ikke alle jeg kjent like godt. Og det er mange – mange utenom de som jeg “kjente igjen”  i hans innlegg, som jeg har kjent på kompis og venninne-nivå opp gjennom livet, der rusen i en eller annen form har vært medvirkende til at de har gått bort..og det vil bli et alt for omfattende innlegg dersom jeg skulle ta for meg hver og én av  de.

Men de jeg vil trekke frem her, er de som jeg har hatt et veldig nært forhold til, menn jeg har vært ekstra glad i og vært sammen med. De kommer ikke helt kronologisk, for jeg “rangerer” de ut i fra hvor mye hver enkelt faktisk betydde for meg, og håper dere skjønner hva jeg mener når dere leser videre.

Here I go:

Den første var en alkoholiker jeg møtte før jeg var fylt 18. Han var en del år eldre enn meg, så utrulig snill som det var mulig å bli, og jeg ble svært glad i han. Det var aldri snakk om noe sex i det forholdet – han var bare tvers igjennom god mot meg på alle områder, og han tok vare på meg – “litjepia”. Han døde av et såkalt fylleslag under et år etter at jeg møtte han.

Neste mann..da hopper jeg over én, til en som var både alkoholiker og som dytta innpå det han kunne finne av dop. Nøyaktig hvor jeg møtte han først gang, husker jeg ikke..men meiner det var “på kaia”..det vil si bokstavelig talt nede på et kaiområde, der spesielt byens alkoholikere har vandra i alle år – og hvor jeg i lange perioder om gangen var fast “inventar”. Jeg var i alle fall i begynnelsen av 20-årene når jeg møtte han, og vi var sammen i tja – et par måneder. Han døde et lite år etter at det var slutt mellom oss – også han av et fylleslag – men sjøl om vi ikke var sammen lenger, hadde han betydd enormt mye for meg den tida vi var sammen.

Og nå tilbake til han som jeg hoppa over. Så fremst jeg ikke har gått glipp av et dødsfall her i byen, er denna fyren den samme som Bunny nevner i sitt innlegg – han som ble tatt av dage på grunn av penger, og dumpa i et rør der det rant ei lita elv. Han – i lag med meg – dreiv med dop da vi møttes.. Vi bodde (faktisk temmelig rusfrie) sammen i 1,5 år – men han tykje skal vite at det var ikke bare en dans på roser, akkurat. Men sjøl om jeg var kommet følelsesmessig over han, og han ble drept mange år etter bruddet mellom oss, så tok jeg det ganske tungt.

Så til han siste.. Det er den vanskeligst historia jeg drar med meg, fordi jeg fikk aldri mulighet til å få han ut av systemet. Han er den første mannen jeg med hånda på hjerte kan si at jeg har elsket.. og beklager, men ho som aldri gråter, kjenner at tårene faktisk triller nå når jeg forteller om han.
Han var noen få år eldre enn meg, og jeg var ikke så jæklig gammel når vi møttes, knapt nok fylt 18 – selvfølgelig under en heidundrende dop- og fyllefest. Jeg forelska meg tvert.. og vi hang sammen til og fra i mange, mange år. Aldri som offentlige “kjærester”, men når tid og stunder passa for oss begge – faktisk i alle periodene mellom mine andre forhold, tilbrakte vi mye tid sammen. De første årene var han nok langt fra der som jeg var følelsesmessig – tvert imot, vil jeg tro. Men et eller annet sted under veis, hadde nok jeg gått litt i blodet hans også, og ordene hans den siste gangen vi hadde vært sammen hjemme hos han, er for evig brent inn i hukommelsen min. Jeg lå på armen hans og jeg husker vi lå å glodde opp i taket og filosoferte om livet, da han bare ut av det blå utbrøt “Faen Helene, at æ ikkje skulle ha sett..virkelig SETT dæ før..allerede første gang vi møttes.. Æ er faen mæ sykt glad i dæ, men æ kan ikkje gjøre detta..æ er for ødelagt til å klare å takle et forhold”

Og ja, det var han.. et langt liv med rus kan virkelig ødelegge et menneske på så mange måta. Og han hadde aldri nåkka ønske om å engang prøve å komme helt ut av det. Ikke egentlig..
Så jeg tok et jævlig tungt valg, nemlig å vende ryggen til han og forsøke å gå videre i livet mitt. Det var ikke det enkleste å gjøre, og jeg ble absolutt ikke rusfri sjøl heller med det første. Men tida gikk, og etter hvert ble jeg sammen med faren til guttungen. Men sjøl hvor utrulig glad jeg ble i han som jeg faktisk gifta meg med etter hvert, levde minnet om han andre i hjertet mitt. Og når jeg da mange år etterpå fikk høre at han var drept – faktisk natta til 29-årsdagen min – skamslått, sparka i halsen og til slutt kvelt og dumpa bak ei kirka her i byen.. vel – da brast nån bånd hos denna tøtta. Jeg stengte helt av..
Jeg gråt ikke – faktisk tok det mange, MANGE år før jeg klarte å kjenne på sorgen og savnet etter han, og da kom også tårene. Jeg savner han som sagt den dag i dag.. fordi jeg fikk aldri muligheta til å gjøre meg ferdig med han mens han var i livet. Men jeg har nå akseptert at han kommer til å bo i hjertet mitt for bestandig, og at jeg kommer til å fortsette å felle en tåre eller tre, hver gang jeg henter frem minnet om han ❤

Så ja – det har dødd nån menn i livet mitt. Og dette er da kun de som har betydd noe for meg følelsesmessig ut over det å være bare venner.
Jeg har ikke vært i en eneste begravelse for noen av de – og heller ikke felt en eneste tåre for noen andre enn han siste her.

Om det er lurt? Han tykje veit.. men sånn er det nå bare, og jeg sitter aldri å tenker tilbake på noen av dem og føler meg deprimert. Nope! sånn fungerer ikke jeg.. fortid er fortid når det kommer til det aller, aller meste i livet mitt.

NUH!!! treng æ en kopp kaffe, hehe 😜

 

6 kommentarer
    1. Levd liv. Og du har levd sterkt. For utenom rus, gleder og sorger…for tror det har vært mye av det siste…så virker det som du ikke har funnet middelveiene. At det både har vært ærlig og tøft livet ditt. Og du lever. En kopp kaffe må nok til etter det du fortalte om her. <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg