Jeg hadde litt problemer med å starte på detta innlegget..fordi jeg føler at med all dritten som foregår i verden..fra det faktum at vi er på tur til å miste vår identitet som nasjon, til pandemi og nå krig – så vil kanskje dette innlegget bli veldig latterlig å lese for mange. Men så er det nå en gang sånn, at i dag trur jeg at jeg nådde bunnen for det å hele tiden legge lokk på alt jeg sjøl er – og føler innvendig. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke syns det som skjer er jævlig..men jeg kjenner at jeg klarer ikke å forholde meg til det mer. Beklager.. Men hvordan skal jeg klare å fortsette å ta kamper for alt som er riv, ruskende galt i verden – når jeg befinner jeg meg i ei hengemyr som jeg bare synker dypere ned i hver gang jeg tar en kamp for andre enn meg selv?
Akkurat nå er jeg…jeg veit ikke helt – i en komalignende tilstand..??
For i går “rakna” det på en “sær” måte. Hele greia ble utløst av brorsan – og før jeg forteller videre, så må jeg bare opplyse om at jeg er SÅ TAKKNEMLIG for de ordan han sa, for sjøl om jeg fikk en syk reaksjon av det, så betyr det at det er i alle fall ETT menneske som har SETT mæ..
Det hele starta med at han lurte på om jeg hadde gått over alt av smørenipler under bilen (orker ikke forklare nå hva det er), hvorpå jeg selvfølgelig sa nei.. For som jeg forklarte han, så er jeg faktisk ikke så intelligent at jeg klarer å finne de aleine..og når jeg ikke har noen sammen med meg til å hjelpe meg, får det heller bare være. Vel..vi hadde litt skravvel att og frem angående akkurat det – hvorpå brorsan fortalte meg (ikke ordrett dette, men det er betydninga som er viktig) at det er faktisk ingen ting i veien med forståelsen min..kunnskapen eller evnene..men at jeg kom temmelig ødelagt ut av de 9 månedene med den forrige samboeren min..
Jeg kjente at jeg ble totalt nummen i heile kroppen…og faktisk en smule småkvalm, fordi innerst inne visste jeg at han hadde rett..men jeg skudde sannheta vekk der og da, for å fokusere på å klargjøre bilen som jeg skreiv om i det siste innlegg mitt i går..
Men så, da jeg kom meg hjem – gikk jeg totalt i staver…Jeg fikk ei helsikes haupina, og med unntak av noen våkne øyeblikk her og der, for bl.a å skrive det før nevnte innlegget, så sov jeg i hele går…og natt..og sleit meg ut av senga rundt 8 i mårres.. Haupina har letta…men vissheta står nå klinkende klart for meg.. Jeg er i en vanvittig depresjon – og har egentlig vært det i flere år. Og det jeg også ser nå, er at det er ingen ting igjen av den Helene jeg var for litt over 3 år siden.. Ho, med en attitude fra Helvette, som ikke så problemer i egentlig noe som helst..er nå dessverre redusert til ei som føler at ho ikke klarer noen ting.. Jeg veit at det ikke virker sånn, fordi jeg er jevnt over en happy person, med mye hopp & sprett og wohoooo.. og jeg er supertakknemlig for å ha tak over hodet og snille folk rundt meg.. Men sannheta er at jo mer lykkelig og glad jeg er – utad – jo mer gråter jeg innvendig. Og det er sååå jævlig tungt! Å stå sprudlende og glad og snakke om positive ting og ikke minst fremtidsplaner – når det innvendig er ei svart, ekkel kvern som bare knuser ordene etter hvert som jeg uttaler de.. Fordi jeg trur ikke på det jeg sjøl sier…trur ikke at det er sant..at det lar seg realisere..og det er nesten ikke en eneste ting i livet mitt pr i dag, som er slik jeg egentlig ønsker det…jeg tar bare til takke med…..
Og midt oppi alt dette, prøver jeg å høre på alle forståsegpåere som vil meg vél..og blir dobbelt trist og lei meg, fordi ordene deres ikke hjelper. Har DU noen gang vært deprimert? …skikkelig deprimert, der du ikke ser et eneste av de poengene alle andre ser ut til å forstå? Har du det, da veit du hva jeg snakker om, og da veit du også at det er like mange løsninger som det er “problem”.. altså det som fungerer for én, kan være riv, ruskende galt for en annen..
Jeg er sikker på at om jeg leser noen av de gamle blogginnleggene mine, fra 4 – 5 år tilbake, vil jeg bli sjokkert. Visst sleit jeg med ting da også, men da var jeg aldri i tvil om at jeg kom til å lande på begge beina – uansett hva jeg gjorde… Jeg har mista meg…og hvordan i alle dager finner jeg meg igjen?
Det eneste jeg veit nå, er at jeg skal dra på denne roadtrip’en med kompisen min etter helga. Jeg skal være ærlig med han om det som skjer med meg nå, så om vi blir borte to dager eller 2 uker, gjenstår å se.
Og hva med når jeg kommer hjem? Aner ikke…men noen grep må tas.. Dette ble veldig kjapt og “sammentrykt” i forklaringene, men jeg følte at jeg bare MÅTTE starte en plass. Og det er nok definitivt ikke det siste du leser om dette på bloggen… For jeg kjenner litt på det at dersom jeg tvinger meg selv til å være ærlig om ting her..få det ut i det åpne – blir det straks vanskelige for meg selv å skyve problemene i bakgrunnen igjen, og glemme de enda en gang.. Så velger du heilt om du vil være med på ferden eller ikke..