Å skynde seg sakte ja.. hva betyr nå egentlig det? Det finnes nok mange tolkninger av den setninga vil jeg tru, og for meg betyr det å få gjort mye og ha progresjon uten å slite seg ut eller bli lei. Første gangen jeg hørte den setninga var da guttungen gikk i barneskolen. Han var veldig lettlært og i enkelte fag fresa han igjennom pensumet mye raskere enn de fleste, noe som resulterte i at han fikk ekstraoppgaver for å ha noe å gjøre. Noen av de oppgavene var henta fra klassetrinnet over, og i den sammenhengen var det at en lærer sa de ordene om å skynde seg sakte. Selvfølgelig kunne han fortsette å gi kar’n oppgaver fra stadig høyere klassetrinn, men han var redd for at han da skulle ende opp med å gå fri for utfordringer og miste interessen for både fagene og skolen. Derfor ble det til at han måtte roe ned tempoet litt fagmessig, og sånn som jeg kjenner guttungen nå når han er voksen er jeg ikke i tvil om at det var den rette veien å gå for han.. han skynda seg sakte gjennom skoletida.
Enn du og jeg da? Er vi flinke til å skynde oss sakte? Jeg PRØVER å leve etter den “regelen” både på lang sikt og i hverdagen.
Det er absolutt ikke enkelt for ei som i utgangspunktet er så utålmodig at alt hun gjør egentlig skulle vært ferdig i går – men med årene har jeg skjønt at dersom jeg klarer å roe meg ned og ta mange pauser underveis, så får jeg gjort veldig mye uten å være dønn sliten etterpå. Og om jeg ikke rekker å komme gjennom lista med oppgaver jeg har satt meg fore, så har jeg en annen regel som er min definitivt største ledestjerne, nemlig: Alt skjer av en grunn, sjøl om man ikke ser meininga med det der og da.
Så i går blei en sånn dag da jeg virkelig skynda meg sakte. Jeg starta som så ofte før dagen med kaffe ute i kozekroken som nå begynner å bli skikkelig koselig altså.
Deretter fikk jeg måka vekk nattas snøfall, festa trådene på et skjerf jeg har strikka og hatt fremme alle juleeskene for å leite frem alt av duker og gardiner – OG skylt opp nesten alt så det bare gjenstår å stryke de.
I tillegg fikk jeg også laga meg kveldskos, da jeg etter min evige leiting etter noe å stappe i truten plutselig kom over en pakke gelé som hadde gjemt seg unna (ufine faen altså, hehe)
Jeg brukte store deler av dagen til detta, for så snart jeg kjente antydning til ubehag i enten hånda eller andre steder i kroppen tok jeg meg en pause i stedet for å bare peise på som jeg ville gjort tidligere. Og resultatet ble at jeg kom igjennom heile lista med gjøremål som jeg hadde i hauet – pluss litt til (geléen) uten å føle meg som ei brukt vasketua etterpå.
Hva med deg da? Er du flink til å skynde deg sakte?
Jeg prøver å skynde meg sakte… selv om jeg kjenner tornadoen innvendig prøver jage fremover – vil rekke over mye på en gang – men…. av og til er det lurest å sette seg ned noen minutt – det hjelper faktisk. Jeg skydte meg sakte i går – og kom igjennom det jeg hadde satt som mål – som jeg trodde jeg måtte droppe etter snømåking. Men alt kom i boks 🙂 En pust i bakken – og som du skriver – det skjer av en grunn… det tror jeg på også 🙂