Siden jeg nå er “fengsla” i heimen på ubestemt tid, blir det selvfølgelig til at tankene surrer litt ekstra mye. Som i dag.. Ikke noe negativt – åh neeeei, laaaangt i fra.. Men jeg har sittet å mimra over mange av de fantastiske turene jeg har hatt.. og alle de jeg gleder meg til å få.
så begynte jeg å leite på den gamle bloggen etter et nytt innlegg å flytte over hit.. og kom over et som passa perfekt til dagens sinnsstemning..
Det var posta første gang i slutten av april 2015..og tenk – i motsetning til de to forrige innleggene som ble flytta over til GAMMELT NYTT, som hadde en zillion bilder, er det kun ETT nå – som på toppen av alt er rævva kvalitet.. men DET overlever dere nok..sant?

LYKKEBOBLER

Heisann folkens… bare noen få ord fra meg – ei heilt vanlig onsdag natt… Jeg tenker – mye – og noe jeg har tenkt på akkuret nu, er hva som virkelig betyr noe her i verden…ja for meg, altså..
Og det er jo ikke tvil om at de fleste gangene jeg kan si at jeg er i 100% lykke-modus, er når jeg opplever ting relatert til det å være ute og føle meg ett med naturen.

Selv om jeg ikke er så flink som jeg burde til å få turene mine ut på bloggen – betyr det ikke at jeg IKKE er på tur…tvert imot…det går vel ikke en eneste dag uten at jeg er ute å “lufter” meg…om så bare borte ved den vakre kirka vår – Trondenes Kirke – hvor jeg elsker å sitte oppå kirkegårdsmuren og dingle med beina, mens jeg drikker mårrakaffen.
Det er fantastisk hvor mye liv det er rundt meg på disse turene – av fugler, dyr og insekter…og jeg er både ydmyk og takknemlig for det de vil vise meg…

To eksempler fra nyere dato:
For et par-tre dager siden gikk jeg meg en tidlig mårratur på en lokal topp – Gangsåstoppen (Ramnfløya) – for å koke litt kaffe og lage frokost..nydelig tur – og på tur ned, mens jeg gikk der i min egen verden (som vanlig), hørte jeg plutselig energisk flaksing rett foran meg…jeg bråstoppa…og der…ca.8-10 meter unna – var ei nyyyydelig, hvit rype.
Den baksa seg noen få meter vekk, men da jeg hadde stoppa, stoppa den også..og strakte hals og kikka nysgjerrig på meg. Jeg lista meg videre – brennsikker på at NÅ flyr den…men neida…den holdt en avstand på 12-15 meter, og fulgte med meg nesten helt ned, mens den nå og da stoppa, strakte hals og lagde lyd…da det var kanskje 50 meter igjen til parkeringsplassen, “kakla” den ekstra mye og løp så vekk fra meg og inn i skogen….jeg var i ekstase, hehe

Så – i dag – var jeg nede i ei fjære og satt på noen berg, og bare nøt stillheta..plutselig hørte jeg svake plaskelyder – som skilte seg tydelig ut fra de vanlige bølge-lydene…og der…bare et lite steinkast unna – satt en oter-unge.. Hælledussan så fiiin den var 🙂 Og så nysgjerrig som bare det….fikk fiska opp mobilen og knipsa et bilde – ikke særlig bra – men man kan tydelig se den lille rakkeren – eller frøkena – ca.midt på bildet..