BLOGGING mot MOBBING

Heisann godt folk..mobbing er et sårt og alvorlig tema, som det aldri kan bli nok fokus på. Ei av de som virkelig går i bresjen for å rette søkelyset mot det som dessverre så alt for mange opplever og sliter med, er blogger-venninna mi, Eiheks..og hun har bl.a ei utfordring til de som vil ta den, om å være med å sette litt mer fokus på dette viktige temaet..Den utfordringa finner du HER

Bildet her har ikke noe med mobbing å gjøre – men tenkte det kunne symbolisere litt det faktum at mange dessverre ser ting kun i sort/hvitt..

Først av alt vil jeg advare om at dette blir et laaangt innlegg – og temmelig fritt for bilder – så du kan godt stoppe å lese nå, om du føler at du ikke har tid..

Jeg syns som sagt dette med mobbing er et veldig alvorlig tema – og tar derfor imot utfordringa..har tenkt mye på hvilken innfallsvinkel jeg skulle angripe tema fra – men fant ut at jeg skal være ærlig og dele litt av mine personlige erfaring rundt mobbing – og ikke minst skadevirkningene av dem. For å være helt ærlig, kjenner jeg at det velter seg litt i magen min akkurat nå – for nettopp dette med mobbinga har satt utrulig dype spor i meg – og det er ikke et tema jeg prater så alt for mye om ellers..men altså….

Jeg er dessverre en av de som har blitt vanvittig mye mobba..både i barne- og ungdomstida, og helt opp i voksen alder. 
Hvorfor?..tja – si det!! Jeg ble mobba for vekta..for å ha en alkoholisert far..for å være skilsmissebarn og barnehjemsunge..enda mer for vekta..for at jeg hadde interesser som ikke var “vanlig” å ha..for å være “fattiglus”..for å tilhøre “gal” side av samfunnet..
Ord som: “smultblubba” og “blåkvalen” var i lange perioder dagligdags ord som ble slynga etter meg – når de ikke hadde det riktig så morsomt med å gjøre meg oppmerksom på hvor lite ønska jeg var i samfunnet, fordi jeg så ut som en boms, og garantert kom til å ende om som den forfylla, kriminelle faren min..så de syns mora mi like godt kunne sende meg tilbake til barnehjemmet, først som sist..før jeg rakk å bederve folkene jeg omga meg med..(og ja – for de som kjenner meg – men likevel ikke kjenner meg – æ ER barnehjemsunge..så der lærte dåkker nåkka nytt..)
Men for all del – det var lange perioder om gangen, der det var stilt og rolig rundt ørene på meg – akkurat lenge nok til at jeg fikk følelsen av at: “YEZZ..æ  e likanes, likevel”…og så brøt helvete ut igjen..yepp..unger og ungdommer kan være så inn i grønnsvarte jævlige mot hverandre, at blah!!..mon tro hvor de har det ifra..????

Jeg kommer jo opprinnelig fra et lite øysamfunn, der alle kjenner alle..og man skulle jo tru at der var man flinkere til å ta vare på hverandre.
Jau dævelten!!
Og jeg må bare være ærlig å innrømme at som voksen, skjønner jeg nå at man kan ikke BARE bebreide ungene når de mobber hverandre. For unger ser, hører og lærer av de voksne – og mye og mangt som jeg ble mobbet for, er ting som ungene i utgangspunktet ikke hverken visste noe om, eller hadde forutsetninger for å forstå rekkevidden av. De bare slengte det ut som ei verbal rundjuling, som slo meg ut mang en gang..og de voksne kan da jaggu være livsfarlige mobbere de også..selv om de kanskje gjør det på en litt mer subtil måte.. 

At man skal ha et ansvar i form av at man faktisk skal kunne velge hvordan man skal reagere som offer når man blir mobbet, er – på godt nord-norsk..noe jævla bullshit!!
Kordan i hællspretten kan noen innbille seg at man kan velge om man vil bli såret av ord og gjerninger som bevisst blir gjort mot en, i hensikt av å skade en på en eller annen måte?? De som kom med den glupe idéen første gang, har fortjent sæ en……eeeh jah!!
For jeg mener – hadde man ikke reagert i det hele tatt og ikke blitt det minste såret – ja da tenker jeg at da kan det vel heller ikke kalles mobbing..hvis dere skjønner hvor jeg vil hen..??

Men det man KAN velge, (til en viss grad) er hva man gjør ut av de vonde erfaringene man får som mobbeoffer.
Selvfølgelig er det dessverre mange, ekstreme tilfeller der psyken til folk er blitt så ødelagt, at de aldri klarer å se noen verdi i seg selv..og dermed gir opp kampen for å tørre å leve det livet de egentlig fortjener. Det kan jaggu ikke være enkelt å klare å holde et positivt fokus når man opplever at hele livet ens er blitt formet og ødelagt av mennesker som umulig kan forstå hvor stor skade de faktisk har gjort/gjør.
Med det sagt, mener jeg at man kan – selv om det er forferdelig vanskelig – ta valg som leder en i en retning vekk fra det vonde – og lar en slippe et liv der man sliter med negative følelser inni seg..som aggresjon, bitterhet og hat..ja – det er nok for mange nesten umenneskelig vanskelig – men det ER mulig..

Selv gikk jeg gjennom en lang periode i livet mitt, der jeg veksla mellom sinne og likegyldighet, og havna på totalt feil side av samfunnet – men det kom jeg heldigvis over – og jeg sluttet å bære nag til de som hadde mobbet meg. For jeg bestemte meg for, at livet mitt er for kort til at jeg vil bruke det på å formørke sinnet mitt med negative energier, og fokus på ting som det ikke er mulig å gjøre om. Det har tatt meg mange år å komme dit jeg er i dag – men tro meg – det er en deilig følelese å være totalt fri for bitterhet og hat =D
Men dessverre – selv om jeg pr i dag føler godt for menneskeheta – har alle årene med dritt klart å ødelegge mer i meg enn det som godt er.
Mobbinga starta før jeg begynte på barneskolen – og siste tilfellet jeg kan erindre, forekom langt oppi 20-årene..så det er klart at sånt setter sine spor..og hos meg har det gitt seg utslag i vedens verste, dårlige selvtillit..der jeg i mange, mange år – med hånda på hjerte ikke så en eneste, positiv egenskap med meg selv…jeg var en udugelig klump – en NOBODY som bare var i veien for alt og alle, og hadde følelsen av at jeg ikke hadde noen rett til å være i denna verden.
Akkurat DET sliter jeg dessverre med den dag i dag – men det som ble redninga mi, var at jeg ble mor i en alder av 30 år..og da bestemte jeg meg for at sønnen min fortjente bedre enn å ha et psykotisk vrak av ei mor som vralta rundt i ring og syntes synd på seg sjøl. 
Så jeg bretta billedlig opp ermene og gjøv løs på prosjekt: “ta ballegrep på dæ sjøl og kom dæ t helvete ut av den negative pølen du svømme i”..og jeg er blitt sååå mye bedre..men jeg er i konstant jobbing med meg selv for å se hvilke positive kvaliteter og egenskaper jeg har…og ikke minst at jeg faktisk kan være en positiv ressurs for andre som måtte trenge noen..men at den dårlige selvtilliten kommer til å henge ved meg resten av livet, er jeg ikke i tvil om..

Så – det jeg vel egentlig vil frem til med dette vanvittig lange blogginnlegget her..er at å mobbe kan ha uhellsvangre følger, for man vet aldri hva et menneske tåler eller ikke før man har tråkket over grensene deres – og ikke minst er det ikke mulig å se hva som faktisk skjer med et menneske som blir mobbet over lengre tid.
I en samtale med en bekjent for flere år siden, nevnte jeg bare vagt dette med at jeg var blitt mobba (ja, han var en av de mange..) – og da sa vedkommende at han kunne ikke huske at han hadde sagt så veldig mye negativt til meg..men det er ikke det som er poenget. For når man blir mobba, og det kommer konstante, giftige drypp fra “alle kanter”, slutter man etter hvert å legge så mye merke til hvem som har sagt hva – og hvor ofte..man bare konstanter at begeret blir fullere og fullere – og til slutt er det den berømte dråpen som får det til å renne over..og da har det heller ingen betydning for HVEM som ga det siste støtet – man har bare fått nok…og det er i det øyeblikket mange velger å gi opp….

I en perfekt verden, ville det være slutt på mobbing..men – realistisk som jeg er, skjønner jeg at mennesker er rovdyr, som faktisk gjør det de føler de må gjøre for å sikre sin egen overlevelse..selv om det betyr å psyke ut andre for å fremheve seg selv og lindre sine egne problemer og trauma..for jeg skjønner også at selv mobberne sliter garantert med sine egne demoner..
MEN..jeg ønsker så inderlig at de som leser dette skal tenke seg om to ganger, neste gang de føler behovet for å si noe negativt til et annet menneske..og heller tenker: “OJ..kanskje jeg ikke burde si akkurat det – fordi ordene mine kan faktisk få det mennesket til å bli mer lei seg innvendig – enn det jeg kan se utvendig..

Ha en flott og positiv dag, da..og takk for at du tok deg tid til å lese alt <3

 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #mobbeoffe #minhistorie 

12 kommentarer
    1. Jeg leste alt uten stopp <3 Fordi du skriver godt, fordi jeg synes du er flott og fordi dette er et superviktig tema <3 Grusomt at du har hatt det sånn i oppveksten :-(God klem

    2. Jeg lester alt. Du er flink til å få ord på papiret. Dette er sterkt å lese. Og så trist. Barn og ungdom og voksne også…er stygge. Det er så trist. Og i små samfunn er enda verre. Her burde skolen fulgt med, men de skal redde seg selv …ser ikke noe og hører ikke noe. Fryktelig trist. Jeg er så glad du er sterkere og prøver å legge det litt bak deg. Ta vare på deg selv nå og de rundt deg. Du er et vakkert nydelig menneske. Likte deg fra første stund her inne. Klemmer fra meg…selv har jeg aldri blitt mobba som barn eller ungdom. Men som voksen i arbeidslivet har det vært mange jævlige stunder. Hatt for mange slemme sjefer som rett og slett ødela meg i en periode….

    3. frodith: Takk så mye for det <3 Ja det skulle ikke vært sånn..meeeen..det ble dessverre sånn, og da er jeg bare glad for at "æ sto han av" =) <3

    4. solliv: Tusen takk for gode ord <3 Ja det er trist at mennesker kan behandle hverandre sånn..og tro meg, jeg er evig takknemlig for at jeg har klart å komme meg såpass ut av den hengemya jeg dessverre havna i. Er glad på dine vegne for at du aldri måtte oppleve mobbing i oppveksten - men trist at du har hatt så mye negativt rundt deg i voksen alder. Krysser fingrene for at du slipper noe mer av sånne sjefer videre i livet. Klemmerz fra mæ <3

    5. her kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver ,for jeg opplevde mye av dette jeg også .Men vi må aldrig la mobberne få komme skikkelig under huden på oss,for da vil dei være der for evig og det vil vi ikke :=)

    6. fruensvilje.blogg .no: Så leit at du også har måttet oppleve sånn dritt..men du har helt rett..vi vil IKKE ha de helt under huden, så de blir hengende ved oss som parasitter 🙂 <3

    7. Kjære Helene❤️ Innlegget fikk meg tilbake til lange, gode samtaler, biltur til øyriket! Ei sterk Helene som var klar til å ta grep, nye, sterke grep for en god og bedre hverdag❤️ #stoltoverdeg

    8. Så flott innlegg, vakre!
      Tusen takk for at du deler. Det må jo ha vært ekstra ille å oppleve mobbingen i et lite gjennomsiktig samfunn. Der er det jo ingen steder å gjemme seg/ slippe unna.
      Tror dessuten du må høre mer på det positive folk sier om deg. For det er de som har rett!
      <3 -klemmmmmm på vei

    9. Ei_heks: Tusen takk for det, du =) Ja det var ikke mye moro å vokse opp i et bygdesamfunn i så måte..meeeen..det er heldigvis over nå, og du har nok rett..må bli flinkere til å høre på de positive tingene =D Klemmerz <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg