I mårres var det faktisk hverken tåke eller regn som møtte meg til mårrakaffen, men en ganske klar og stjernefylt himmel

Og mens jeg satt der og så hvordan sola gradvis malte verden i en rødoransje farge..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

..ble jeg obs på en gammel, værslitt stakkar som satt på mønet på fjøset rett bortfør meg.

“Uffda..så ensom du virker der borte” tenkte jeg for meg selv..og syntes reint synd på’n..ingen burde vel være aleina på det viset..

Og jeg hadde ikke før tenkt tanken, før det dukket opp ei skvaldresjuk tøtta – som tydelig gjorde sitt beste for å flørte og fange oppmerksomheta til kar’n.

Men skulle du sett.. uansett hvor mye ho prøvde, blei ho totalt oversett og ignorert.. Og til slutt snudde ho bare ryggen til..

..og forsvant ut av verden hans, like kjapt som hun var kommet.

..jaha, ja..va’kje det fanden så typisk, ressonerte jeg meg frem til..der jeg fremdeles satt med mårrakaffen og filosoferte over livet sånn generelt..

Snipp, snapp, snute – der var det prosjektet ute.. Va’kke så synd i deg likevel, tenker jeg

(jada..sånn fungere hauet mitt på mårran )