Egentlig har jeg flere ting jeg kunne skrevet om akkurat nå, men tenker at jeg tar det siste først – nemlig litt om en fantastisk fjelltur jeg hadde i går. Jeg var fast bestemt på å ta meg en ny runde med tungt lasta sekk for å fortsette å trene opp ryggen til høsten – men hadde null ide om hvor ferden skulle gå. Det tegna til å bli en god dag værmessig, og etter å ha studert kartet litt att og frem, endte jeg opp med å velge meg Salfjellet i Kvæfjord kommune.

Etter forrige testtur da jeg fant ut at den minste sekken min var et elendig valg til å bære tungt med, henta jeg frem den “mellomste bukken bruse” og lasta den til sammen tett på 15 kilo og strauk på dør.
Jeg har vært på Salfjellet en gang før, og starta turen fra samme sted denna gangen også – bare noen steinkast unna brua over til Kveøya.
Det er i utgangspunktet ikke et høyt fjell, bare 569 moh., men det er såpass bratt i fronten at ruta går forbi fjellet og innover en dal, forbi Salvatnet, opp ei anna fjellside og så tilbake mot toppen. Jeg skal innrømme at det var en smuuule tungt til å begynne med å labbe gjennom tjukk skau og blaut myr, men etter hvert fikk jeg kontroll over både balansen og sekken, og da gikk det krute godt.

Jeg hadde meg en bitteliten pustepause ved det før nevnte Salvatnet og en mer solid pause der jeg kokte meg kaffe og nøt litt av nistepakka mi ved et lite vann – som i følge kartet heter(eller ligger på) Snøkofta..

Deretter var det å traske seg forbi Salfjellvatnet og så bar det straka vegen opp på selve Salfjellet, som har en fantastisk utsikt mot Kveøya og Borkenes. Der ble det en god times pause og mer nyting av både mat, drikke og utsikt før jeg starta på tilbaketuren.

På returen la jeg plutselig merke til at det gikk en ganske godt opptråkka sti ned mot Straumsbotn-sida, og i min iver etter å slippe å gå samme ruta tilbake tenkte jeg at: “Hmmmm… der blir det nok spennende å gå” Joda.. jøsses-og-bevares, spennende nok i massevis. Den godt opptråkka stien forsvant jo etter hvert, og da var det å begynne å studere kartet som lovde bedre tilstander bare jeg kom meg litt lenger ned. Så jeg traska og trødde i et strålende humør med en gjeng innpåslitne svartfluer på slep, gjennom alt fra tett, makkbefengt skog til åpne myrområder og kom til slutt inn på en god sti som etter hvert gikk over i en skikkelig traktorvei.

Jeg endte da til slutt opp innerst inni Straumsbotn, og kunne valgt å fulgt den noen kilometer lange turstien/veien langs fjorden bortover mot dit brorsan bor og deretter de resterende kilometerne bort til bilen min.. men i ærlighetas navn hadde jeg da – etter ca 7 timers trasking i fjellheimen klart å gått musklene skikkelig sure – så jeg ringa brorsan og lurte på om han kunne komme bortover å hente meg og kjøre meg til bilen..noe han da gjorde.

Så ja, i går var jeg virkelig i farta og skikkelig storkosa meg. Sliten som bare pokker da jeg kom hjem – men SÅ utrulig fornøyd fordi både ryggen og føttene hadde takla de 15 kiloene med oppakning. Så neste gang satser vi på..tjaa..kanskje 18 kilo. Veit jeg nok må opp i noe over 20, men detta går jo bærre lækkert.

Her følger da en god del bilder fra turen. Starter med å legge ved en liten oversikt over ruta mi.. jeg starta ved det grønne punktet og fulgte den røde linja opp.. og den blå linja ned.

Yeppz, det var litt (okey, masse) fra turen i går. I dag er jeg i skrivende stund hos han bålmannen og skal litt sankthansfeiring..så ha en riktig god midtsommerdag og kveld videre alle sammen.