Akkurat nå sitter jeg å prøver å manne meg opp til å kjøre de få, siste milene til go’venninna mi. Jeg kunne ha vært hos henne for lenge sida, men jo nærmere jeg kom byen, jo treigere ble kjøringa. Jeg gleder meg jo masse-masse til å få treffe spesielt guttungen – men også både brorsan og de få vennene mine her. Men som jeg har sagt før, jeg har et sånt elsk-hat forhold til nord. Både byen og øya jeg kommer fra. Litt sånn todelt som det bildet her. Vakkert og rolig på eine sida, men illevarslende rødt faresignal på andre sida. Og det er det illevarslende røde jeg frykter…og kanskje flykter fra..
Så hauet begynte å spinne tanker når jeg nærma meg fergeleiet på andre sida av fjorden – Lødingen. Og sia har det spunnet. Så jeg endte opp med å daffe i 60 km/t i snitt og ta den laaange veien frem, rundt nabokommunen.
Men nå begynner faktisk det sabla hauet å roe seg, og jeg veit at alt kommer til å bli ok, sjøl om jeg er totalt kjørt i hauet for øyeblikket.
Yeppz..da er det go’venninna neste 
Er det ikke rart det der….at bare tanken på å komme dit man har opplevd tøffe ting, kan gi slike følelser. Eller egentlig ikke rart, mer trist. Håper du får fine dager på tross av <3
trist du har det slik ,men satser på att du får fine dager ilag med dei du bryr deg om
Håper det ordne seg etterhvert
Håper du har det fint hos venninna di
Alt blir bra, det er jeg så sikker på. Håper du får en super kveld