Psykisk helse er et utrulig viktig tema, og jeg har spesielt det siste året valgt å være så åpen som overhodet mulig om meg selv og min psykiske helse i håp om at andre kanskje skal se at de ikke er alene.

Jeg har slitt med psyken stort sett hele mitt liv og var vel rundt 20 første gang jeg var hos psykolog. Det har gått veldig opp og ned, og først nå – over 30 år etter den første runden har jeg turt å innrømme overfor folk at jeg har vært hos “hjernekrympere” og at jeg fremdeles sliter.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Dessverre har det vært og er fremdeles enormt mye skam forbundet med psykisk helse, og veldig mange velger å aldri vise noen hva de sliter med. Atter andre prøver å være åpen, men blir ofte møtt med “det er bare å ta seg sammen”. Akkurat de der jævla ordene “det er BARE å..” er sinnsykt giftige. Lurer på om alle de som sier det skjønner hva det kan gjøre med et menneske som allerede sliter med livet. Bare å ta seg sammen? Nei, det er faktisk ikke det. Hadde det vært BARE å ta seg sammen, hadde det jo ikke vært snakk om å slite noe særlig psykisk..noe dessverre tusenvis, ja millioner av mennesker gjør – gammel som ung.

Jeg tenker at alle må få lov til å gjøre ting på sin måte, og det må ta den tida det tar. Noen klarer kanskje det å “ta seg sammen” og leve lykkelig alle sine dager, men veldig mange trenger lang tid..gjerne år fra de begynner å ta tak i og jobbe med ting. Noen klarer dessverre aldri å få reparert det som er blitt ødelagt – som er gått i stykker. Hos noen setter dessverre traumer seg så fast at de aldri klarer å leve et liv uten angst og depresjon. Og veldig mange avslutter dessverre sitt eget liv nettopp fordi de ikke lenger klarer å se løsninger..den mørke tunnelen blir bare rett og slett for lang og trang, og mørket i den absorberer alt lys..alt håp. Tror dere det hjalp mye på selvfølelsen for de menneskene å indirekte få høre at de var udugelige fordi de ikke klarte å ta seg sammen? ..trur ikke det, nei! For er du langt nok nede kan sånne kommentarer – hvor velmenende andre trur de er, være med på å bryte ned noe veldig skjørt som er bygd opp over lang tid..og som det kan være for vondt å prøve å bygge opp på nytt.

Be om profesjonell hjelp sier du? Det er heller ikke BARE å gjøre, nettopp fordi det den dag i dag er skam forbundet med å ha en psykisk lidelse. Ekstremt mange prøver i det lengste å “ta seg sammen” – helt til de møter veggen. Og de som klarer å be om hjelp, gjør det når DE er modne for det. Kanskje ei teit sammenligning, men jeg har røyka i yngre dager og klarte å slutte på dagen. Men det kunne ikke falle meg inn å si til røykere at “det er bare å slutte.” Det er nemlig ikke det. Du må være mentalt klar for å slutte, og etter det er det stor forskjell på hvordan folk takler å gjøre det. Noen gjør som meg og klarer å kutte tvert, andre må ha nedtrapping..mens mange må faktisk ha profesjonell hjelp. Og veldig mange får tilbakefall.. så vi er forskjellige – men det betyr ikke at noen av oss gjør noe galt eller noe feil, ikke sant?

Når det gjelder min psykiske helse føler jeg at jeg er på rett vei FOR MEG! For er det en ting jeg har lært underveis, er det at vi kan være en haug med mennesker som har opplevd akkurat samme type situasjon, men ingen av oss opplever den likt eller takler den på samme måte. En annen ting jeg har lært FOR MEG er at det nytter ikke å stresse. De som kjenner meg godt eller har fulgt meg leeenge veit at for noen år siden var jeg positiviteten selv. Hver dag var det bare positive innspill spesielt på Facebook, og jeg smilte og var blid og oppfordra alle til å leve og nyte livet fullt ut. Jeg fikk til og med spørsmål om det var nødvendig å være så “kvalmende” positiv hele tida, hehe. Men det ga et feil bilde av meg. Jeg stressa nemlig meg sjøl i den forstand at jeg var fullt bestemt på at alt SKULLE være positivt. Om jeg våkna en dag og følte meg tom innvendig eller var lei meg for noe som hadde skjedd, ignorerte jeg det, tok på gliset og posta noe superpositivt på fjæsboka før jeg hyra på meg og gikk på trening..eller.. fjellet.. eller sykla meg en lang tur. Noen dager alt sammen – og så avslutta jeg dagen med enda noe positivt. Alt for å klare å holde fokus unna det vonde. Jeg fortalte aldri noen hvordan jeg EGENTLIG hadde det, for da ville jeg jo bare fremstå som svak og negativ..og det vil vi ikke ha noe av..sant?

Men jeg gikk på en smell, for ting ble ikke bedre av å gå rundt og holde inne de negative følelsene som dukka opp. Hadde jeg turt å si noe om livet mitt i den tida, ville jeg garantert ha vært mye friskere nå. Men jeg turte aldri innrømme at jeg var sliten, lei, trist, skuffa.. jeg turte aldri innrømme at jeg hadde problemer eller trengte hjelp. Jeg turte aldri innrømme at jeg hadde flere følelser enn de positive, og standardsvar var: “Jeg har det helt bra” eller “nei det tenker jeg ikke på, man må jo bare se det positive i det”. Og ved aldri å få satt ord på hvordan jeg hadde det, aldri si høyt de tingene som hadde tatt fra meg trua på meg sjøl og totalt rasert sjøltillien min, gjorde at jeg gradvis forsvant lenger og lenger ned i et mørkt sluk, og mi “sannhet” ble at jeg er så lite verdt at jeg har ikke lov til å klage. Jeg har ikke lov til å gråte. Jeg er i livet og det får holde..

Har dere hørt på faen, da? Selvfølgelig er jeg også verdifull og har rett til å være i livet og ta opp plass – men på dårlige dager har jeg en tendens til å glemme det, og derfor er det blitt nødvendig for meg å “surke” og til tider gjenta meg sjøl for å bli ferdig med det negative en gang for alle. Bare sånn kan JEG fortsette inn i fremtida på den “ekte” positive måten der jeg ikke trenger å føle at jeg er tvunget til å fremstå som om jeg lever et liv på rosenrøde sukkerspinn-skyer. For absolutt ALLE har dårlige dager til tider, og det syns jeg burde være lov å innrømme. Det er bare så synd at det virker som om det er helt ok å slite psykisk, bare man skynder seg å bli frisk så “det er bare å”-folkene slipper å vite at vi eksisterer.. Det er utrulig trist at det skal være sånn, for INGEN har rett til å si at DU bruker for lang tid på deg selv eller healer deg selv på feil måte.

Ta vare på dæ sjøl ❤️ akkurat DU er god nok