zoeticworld A wise woman once said "Fuck This Shit" and she lived happily ever after.

Her for en del måneder siden begynte jeg å blogge litt om livet til bestevenninna mi og gubben hennes som har fått den grusomme sykdommen ALS. Dere som har fått med dere de forrige innleggene veit at det ikke er snakk om å følge dem dag for dag eller uke for uke, men heller ei oppdatering med jevne mellomrom når det har skjedd betydelige endringer i livene deres. Og nå er det både lenge siden forrige innlegg – faktisk langt over 4 måneder, OG det har skjedd veldig mye, så her kommer da ei oppdatering fra livene til disse to flotte personene.
Etter at jeg hadde vært der den 16.oktober fikk jeg en telefon fra Åshild om å holde igjen innlegget ei tid, fordi de med hjelp av en tredje person prøvde å få Harstad kommune på gli når det kommer til diverse hjelp som Ivar absolutt trenger. Derfor ble det to turer innom sykehuset med et par ukers mellomrom for å få med alt som han ønsker å formidle denna gangen.

Jeg skal innrømme at jeg var utrulig spent når jeg i runde én tok med meg penn og papir for å starte samtalen med Åshild og Ivar, for Ivar ligger i dag på Harstad sykehus etter at han for ca 8 uker siden opplevde en ekstremt skremmende episode hjemme hos seg selv. Åshild hadde dratt på jobb og hjemmesykepleien hadde enda ikke kommet. Plutselig begynte det å danne seg ekstremt mye slim i halsen som han ikke fikk opp, og nær døden-opplevelsen gjorde seg virkelig til kjenne. Han hadde alarmen montert på hodestøtta på stolen, og heldigvis klarte han etter noen forsøk å få dunket borti den med hodet for å varsle helsepersonellet at noe var galt. Da de kom bare noen minutter etterpå bar det straka vegen på sykehuset, og at han fremdeles er der skyldes blant annet frykten for å være aleine hjemme. Siden han ble plaget med å få slått alarm har han forståelig nok fått stor mistro til den trygghetsalarmen han hadde.

Når jeg kom inn på rommet til Ivar her for et par-tre uker siden var han koblet til et forstøverapparat (eller pari-apparat som jeg i sin tid lærte at det het)

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Kjapt forklart er det et apparat med ei blanding av astmamedisin og saltvann som han skal inhalere for å kunne puste bedre og slippe så mye slimproduksjon siden han nå er ute av stand til å hoste det opp. Mens han gjorde seg ferdig med medisineringa ble jeg sittende å studere han litt der han lå i senga. Ivar har aldri vært en tung mann, tvert imot.. men nå var den 1,80 m høye karen redusert til bare en skygge av seg selv. Da jeg var der hadde han blitt veid noen dager i forkant og var da 57,7 kilo – og nå da jeg var der for del 2 av intervjuet, knapt 2 uker etterpå var vekta 54,8 kg. Nå er det ikke mine personlige følelser og meininger det skal skrives om her, men æ meine.. faens drittsykdom!!

Etter hvert ble det klart for litt seriøs skravling med de begge, og jeg var litt nysgjerrig på hvordan ting har vært ellers disse siste månedene, mens han enda var hjemme.

Vel, han har fått innvilget en del hjelpeapparater som bl.a en rullestolrampe, samt en pasientheis for å lette arbeidet med å få han i og ut av stolen, senga og dusjen. I tillegg har han fått innvilget både ny seng og installasjon av dørautomatikk, men disse tingene vil de vente med å få installert til de ser om Ivar faktisk kan komme hjem igjen eller om han må flytte på et eller annet hjem. Det igjen avhenger jo av om han får innvilget BPA – noe som absolutt ikke er noen garanti at han får.
Han har også ikke mindre enn 3 rullestoler nå. En liten lett og sammenleggbar sak, en såkalt komfortrullestol med mange manuelle innstillinger og en elektrisk rullestol med øyekontroll. Da jeg var der hadde de enda ikke fått koblet den stolen og dataskjermen som følger med opp mot telefonen, men jeg tenker at når det er i boks og Ivar har lært seg teknikken med å bruke kun øynene (uten å bevege hodet for det takler ikke skjermen) vil han få det mye bedre. Det å kunne få ta litt kontroll over tingene selv og komme seg fra A til B uten skyvehjelp – og ikke minst kunne være på sosiale medier og lese meldingene og mailene sine selv uten andre til stede må jo bli sykt befriende.

I tillegg har han fått et såkalt sengebord, noe som de mener er totalt unødvendig da det er ubrukelig fordi mannen kan jo faktisk ikke løfte armene.

Mens jeg var der kom det inn et par samtaler på telefonen fra bl.a ergoterapeuten som ønsket å avtale nytt møte, samt en forespørsel om de ville si opp trygghetsalarmen nå når Ivar er på sykehuset. Vel, de trenger den jo ikke akkurat nå.. men da Åshild spurte om hva det koster dem å ha den tilkoblet var svaret at den er gratis, men at de faktisk må betale et gebyr på 12-1300 kroner om de vil ha den tilbake OM han kommer hjem igjen. Det svaret ga dem noe å stusse på, fordi de hadde en fast utgift de nå plutselig ikke visste hva var – så da sier det seg selv at de ba om å få betenkningstid angående alarmen og mulighet til å sjekke opp hva de egentlig sitter og betaler på til kommunen.
I tillegg til de telefonsamtalene kom det også inn en trivelig kar som skulle sette opp en ny BiPAP. Det er rett og slett en maskin som hjelper Ivar å puste om natta, ved at den presser luft lengre ned i lungene hans så han får en dypere innpust. Med andre ord en form for mini-respirator. Den må brukes over flere timer i strekk – minimum 4 hos de fleste som har kronisk pustesvikt, men i følge han som var innom for å bytte ut apparatet må Ivar helst ha minimum 5 timer.

Det var som dere skjønner temmelig mye aktivitet rund han akkurat den dagen, og i tillegg fikk han besøk av en gammel arbeidskollega. Da ble det tid for en liten røykepause ute, så han tilkalte hjelp for å komme seg over i stolen og få på seg uteklær før vi i samla flokk trillet han ned og ut i det lille røykeskuret.

På den tida jeg var sammen med dem fikk jeg mye informasjon om den daglige kampen de føler de har mot systemet. Og nettopp den kampen var det som gjorde at de ville holde igjen innlegget mitt etter at jeg var der i midten av oktober – for tenk, KANSKJE kommunen var kommet litt på gli.
Derfor var jeg veldig spent på hva greia var da de ringte meg i slutten av forrige uke for å høre om jeg kunne komme bortover en av de nærmeste dagene for et nytt intervju, der det skulle være vitner med for å overhøre samtalen. Så den 28. oktober, altså mandag denne uka tok jeg turen til sykehuset sammen med Åshild (og vitnene) enda en gang – og var veeeldig spent.
Og ble så utrulig skuffet på Åshild og Ivar sine vegne, for det viser seg at ingenting har endret seg i kampen mot de som sitter med makta.

Greia er at Ivar har faktisk vært utskrivningsklar fra sykehuset i 6 uker alt, men han tør som nevnt tidligere ikke være aleine hjemme etter at han nesten ble kvalt i sitt eget slim. De har søkt om korttidsplass på Helsehuset, men – ting tar tydeligvis jævlig langt tid. I tillegg har de søkt om BPA så han kan få komme hjem, men hun som de har som saksbehandler/kontaktperson på koordinerende enhet nekter å behandle søknaden så lenge Ivar ligger på sykehuset. Men igjen – han er tør jo ikke være hjemme aleine – så hvordan i all verden ser hun for seg at løsninga på det skal bli?
Grunnen for at han ville ha vitner når jeg var der på mandag er fordi hun ene var tilstede på rommet til Ivar da han hadde en samtale med før nevnte kontaktpersonen. Hun kunne nemlig fortelle at han MÅ inn på et sykehjem for evaluering om hvor syk han egentlig er og hva han trenger og ikke trenger hjelp til. Eeeeh.. hallo? Som Ivar poengterte til henne må da virkelig sykehuset han ligger på – og har vært på i 7 uker nå, være fullstendig kompetente til å gi henne den evalueringa. Men nytta det å si det? Nope!
Så frustrasjonen var høy, og jeg tenker at det var utrulig kjekt at han hadde noen tilstede på rommet som overhørte den samtalen og kan bevitne at han faktisk møter ei motstand som jeg syns er helt vanvittig urimelig.

Både Ivar som er syk og venninna mi Åshild er fremdeles ved godt mot, men det er ingen tvil om at sykdommen nå har begynt å tære på de begge. Og noe av det som nok sliter mest på de i fellesskap er nettopp den evige kampen de føler de har mot Harstad kommune. Pr i dag står han på vent for å få en korttidsplass på Helsehuset – men som alt annet tar ting tid. Og bare det i seg selv syns han er utrulig rart at de drøyer det ut på det viset. Det må jo koste en halv formue å ha han liggende uke etter uke på sykehuset. I hans – og alle oss andre sitt hode er tanken at det må jo bli billigere for kommunen å få han inn på Helsehuset der han faktisk må betale for å være. Der er det snakk om et fast standardbeløp for de første 60 dagene på noe over 300,- kroner døgnet, men etter det blir beløpet regnet ut prosentmessig ut i fra inntekten hans. Så igjen – vil det ikke lønne seg for kommunen å tildele han en plass? Eller er det sånn at det går på et annet budsjett eller noe sånt dumt noe..
Han HADDE fått tildelt en avlastningsplass som han egentlig skulle til for en del uker tilbake, men den mistet han nettopp fordi han lå på sykehuset. Det er jo skrekkelig synd, fordi både han og Åshild kunne trengt ei avveksling fra det daglige – men systemet har talt.

Selv om jeg kan se med det blotte øyet at Åshild er ekstremt sliten, måtte jeg jo selvfølgelig spørre den fine venninna mi om hvordan hun har det oppi alt detta. Og joda – at hun er sliten er det ingen tvil om. Hennes dager nå går ut på å komme seg opp tykjetidlig om mårran for å dra på jobb, deretter er det rett opp på sykehuset for å besøke Ivar og ta seg en røyk eller to sammen med han. Så er det hjem for å spise og sove litt, deretter bærer det oppover på sykehuset igjen hvor hun tilbringer ettermiddager og kveld sammen med kar´n. Alt mulig anna må vike, og det går evigheter mellom hver gang hun kan ta seg tid til å besøke annen familie eller venner. Så hun føler seg sliten og fastlåst, og ønsker så inderlig at Ivar enten skal få en BPA eller tildelt en plass han kan være trygg og også kunne være sosial sånn at hun kan få ha et liv utenom jobb og sykehus.
I tillegg er det sabla dyrt å parkere ved sykehuset i timevis hver eneste dag uke etter uke, for hun kan ikke bruke Ivar sitt handicapkort.

Så de er ekstremt frustrert over Harstad kommune, og da spesielt koordinerende enhet. Både Ivar og Åshild poengterer at dette har ingen ting å gjøre med det helsepersonellet som befinner seg på “bakkenivå”, for de er rett og slett fantastiske. Problemet er de som har stillinger lenger opp i systemet, og han føler seg som et ubetydelig nummer i rekka. De har for lenge siden søkt om både IP-koordinator og BPA, men har faktisk ikke engang fått et standardisert svar om at de søknadene er mottatt.
Han ønsker nå i bloggen å komme med ei anbefaling til andre som opplever å bli syk:
Søk på ALT dere kan søke på og litt til – og søk VELDIG TIDLIG!! for som sagt, ting tar tid i systemet. Om dere ikke vet om hva som er av hjelp og bistand å kunne søke på – få hjelp av noen som har peiling. Skaff dere en kontaktperson gjennom koordinerende enhet og kryss fingre & tær for at dere får en omsorgsfull person med både sympati og empati for sine medmennesker. Og opplever dere treghet hos den eller de som skal hjelpe dere – bytt behandler!

Det er rett og slett tragisk at et menneskeliv skal bli sett på som så lite verdt. Han føler seg uverdig behandlet og mener at resten av livet hans blir ødelagt fordi han er tvunget til å ligge på sykehuset i stedet for å være hjemme. Det går rasende fort nedover med helsa hans, og han kan nå bare ta noen få skritt på egne bein om han har noen å støtte seg til. Alt, absolutt alt annet må han ha hjelp til. Heldigvis klarer han enda å tygge og svelge for egen maskin, men til og med det vil det på et visst punkt bli slutt på og han må da få operert inn en sonde i magen for å sikre at han får næring. Det er for jævlig med tanke på at han – et menneske som faktisk er dødsdømt må bruke så mye tid og energi på å kjempe for å få det han trenger for å få et verdig liv.

Det var to gode men også veldig vonde samtaler vi hadde på sykehuset i disse rundene, og han avslutter med å si at han setter faktisk ikke helsa si i første rekke nå og ønsker absolutt ikke å være lenka til ei seng og koblet opp mot en masse apparater.. han ønsker bare å få lov til å OPPLEVE & LEVE den tida han har igjen..

OPPDATERING: Dagen etter at jeg var på sykehuset og hadde den siste samtalen med Ivar og Åshild, ble det endelig ei endring i situasjonen. Siden koordinerende enhet ikke har tro på at sykehuset kan gjøre ei fullverdig evaluering, fikk Ivar tildelt en korttidsplass på Helsehuset for utredning. Hva og hvordan ting utvikler seg fra nå av skal bli både spennende og interessant å se, og det vil selvfølgelig komme ei oppdatering her på bloggen etter hvert.

Link til de forrige innleggene finner der under her:

ALS – i dødens grep. Del 1, det hele begynner.
ALS – i dødens grep. Del 2, det går skremmende fort.

Ønsker du å hjelpe til for å raskest mulig finne en kur for denna møkkasykdommen, kan du støtte opp om forskningen ved å vipse noen kroner til ALS Norge på vipsnummer 10282

Heisann-hoppsann og riktig god torsdag alle sammen. Her er tingene stort sett som vanlig, og dagene går i sitt rolige, harmoniske tempo. Det har jo vært en god del ruskevær i det siste, men i dag er det faktisk både sol og masse blå himmel på utsida.
Jeg har som dere veit slitt med bloggen lenge nå, og skrivesperra blir bare større og større for hver dag som går. Og etter den siste omlegginga (eller hva jeg skal kalle det for) til blogg.no kjenner jeg at inspirasjonen til å uttrykke meg her blir bare mindre og mindre. Jeg har aldri vært ute etter å rage høyt oppe på “blåsbort-toppen” her inne, men når jeg ser at det til tider er færre mennesker enn det er plass til i en maxi-taxi som har vært innom og lest innleggene mine – ja da klarer jeg rett og slett ikke se poenget med hele blogginga lenger. Jeg har fra dag 1 ønska å blogge for å kunne inspirere andre og dele både tanker, ideer, bilder og historier på godt & vondt med folk rundt om kring i det ganske land, men nå føles det som om jeg blogger kun for meg sjøl – og daaaa tenker jeg at jeg kan like godt skrive dagbok.

I utgangspunktet vurderte jeg nå å bare rett og slett bli borte.. men etter rådføring med bålmannen min og av respekt for dere har jeg nå valgt å skrive et siste innlegg for å oppdatere litt.
For det første så kommer jeg til å gå tilbake til å bruke Facebook i stedet og dele litt bilder & historier der sånn som jeg gjorde før.. så har du lyst til å følge meg der er det bare å trykke på fjæsbok-ikonet som ligger øverst her. Er du i tvil, ser det i alle fall sånn her ut – rett og slett en F.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

For det andre tenker jeg at siden jeg i utgangspunktet hadde tenkt å blogge jevnlig om go´venninna mi og gubben hennes, han Ivar som har ALS, er det en sjanse for at akkurat de innleggene vil komme. Mye av det avhenger selvfølgelig av hvor mye de ønsker å stå frem når bloggen kommer til å omhandle kun innlegg om dem. Men akkurat det får jeg ta som det kommer.

Utover det må jeg bare si at jeg har tross alt kosa meg her de 7,5 årene jeg har drifta denna bloggen, og føler at jeg tidligere har klart å nå ut til mange med det jeg har prøvd å formidle her både på godt og vondt. Jeg setter også enormt pris på alt det flotte jeg har både sett og lest av alle de fantastiske folkene jeg har blitt kjent med via bloggene deres – og ikke minst de nydelige sjelen jeg har vært så heldig å få møte.
Men nok er nok tenker jeg, og sier farvel med det første bildet som ble posta her inne når jeg starta å blogge (teltet) og det første bildet som var posta av meg..

..og med det lukker herved døra etter meg når jeg nå forlater bloggverden for godt.

Ha en riktig flottersfin dag da, alle sammen – og lykke til på reisen videre til alle dere bloggere der ute som fremdeles gidder å henger med ❤

Som jeg har nevnt tidligere – og seinest i det innlegget mitt i går om TIDLIGE HØSTTANKER er det late dager på gang her, og det er veldig godt å kjenne på at jeg TRENGER ikke stresse med noe om jeg ikke vil.. ikke engang sommerlista mi. Husker dere den? Jeg er jo nesten i mål da, for nå har jeg fått 9 av 10 punkter på plass, nemlig å lese ei bok. Jeg var å lånte boka dere ser her hos eine venninna mi for ei tid tilbake, og hadde den faktisk med meg på turen over Hinnøya. Fikk du ikke med deg den, kan du ta en titt på de to innleggene jeg la ut i etterkant, En drøm blir virkelighet, del1 og En drøm blir virkelighet, del2.

Vel, nok om det – jeg ble ikke helt ferdig med boka før jeg kom meg tilbake til sivilisasjonen, men NÅ er jeg kommet i mål og dermed ett skritt nærmere målet på sommerlista.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Som dere ser har jeg ett punkt igjen, nemlig å gå minimum 5 Ti-på-topp-turer.. men veit dere hva? Jeg trur faktisk ikke jeg kommer til å stresse med å få fullført det punktet. Jeg har vel et par av de turene inne, men med tanke på hvor mange andre topper jeg har vært på ellers og ikke minst hvor mye ute i naturen jeg har vært i sommer, kjenner jeg at jeg på mange måter er i mål med lista uansett. Men – man skal aldri si aldri, og den som lever får se.. eller no´sånt.

Juppsiyeppzi pepsi, da får dere ha en riktig flottersfin dag videre alle sammen ❤ Vi ses når vi ses.

Da nærmer vi oss sannelig slutten av august måned, men selv om vi har litt ruskevær akkurat nå er det helt greie temperaturer ute. Med fare for å høres lettere gal ut må jeg bare si at jeg er sååå glad for at vi snart skriver september. Joda, det betyr at høsten har gjort sitt inntog og det går rasende fort mot kaldere dager og ikke minst vinteren som jeg (som dere veit) ikke er så innmari glad i, men likevel er september min min absolutte favorittmåned, med sitt magiske lys og alle sine fantastiske farger.

Meeeen.. vi er ikke kommet dit riktig enda, så fremdeles tenker jeg seinsommer og koser meg med late dager og litt tidlige høsttanker. Da jeg tusla ut med dagens første kopp med kaffe i mårres, valgte jeg å sette meg inne i det koselige, lille drivhuset som bålmannen min satte opp her tidligere i sommer. Vi har hatt litt ting & tang der, blant anna en ganske svær tomatplante som nå har fått lov til å flytte inn i stua for at tomatene skal klare å bli røde, og et par poteter som jeg regner med har formert seg bra nå.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Dessverre var vi nok litt seine med såinga, men likevel har det vært skitgøy å ha muligheta til å pusle der inne – og selv om drivhussesongen nå definitivt er over her, gleder jeg meg skikkelig mye til å kunne teste ut og dyrke litt der inne neste vår og sommer.

Ellers gikk tankene mine til hvordan høsten skal bli i år. Jeg har hatt en fantastisk sommer som det nok kan være litt vanskelig å gi slipp på, men nettopp fordi jeg elsker høsten har jeg stor tro på at jeg vil få haugevis med gode dager fremover. Jeg har jo vært temmelig sløv med diverse ting som bl.a malinga mi, men den kommer jeg definitivt til å ta opp igjen nå utover når dagene blir mørkere og det blir mer innetid. I tillegg har vi en liten plan for høsten, men det får dere heller vite mer om når den planene blir satt ut i livet.

Juppsiyeppz, det var bare noen tidlige høsttanker fra meg. Ha en riktig flottersfin tirsdag da alle sammen ❤ så ses vi når vi ses.

Yeppz, da var man godt i gang med enda ei ny uke – så riktig god mandag alle sammen.
I skrivende stund sitter jeg i leiligheta igjen, men er på tur tilbake til fjorden antagelig i løpet av kvelden igjen. Bålmannen har sine ting å styre med i dag på denna sia av Kvæfjord, og jeg har en middagsdate med guttungen når han er ferdig på jobb – så dermed tok vi oss en tur over fjorden i går kveld etter at vi hadde hatt en utrulig koselig søndag med mange flotte opplevelser.

Det har seg nemlig sånn at sjøl om jeg har farta att & frem og opp & ned i distriktet, og vært på Andøya “ørten” ganger, har jeg faktisk aldri vært fra Hognfjorden og innover Godfjorden. Det er en veibit av ymse standard på ca 2,5 mil en vei, der den første, gode mila frem til Myrland er helt fin, mens resten av strekninga inn mot Kinn bærer preg av at det er minimalt med biltrafikk innover der. Men vakkert? Oh ja, og jeg er så utrulig glad for at vi tok den turen. Bålmannen min er godt kjent i området, og det ga en helt anna opplevelse at han pekte og forklarte mens han kjørte innover. Hvis ikke hadde det blitt som vanlig for min del, å kjøre forbi alt av hus, biler og kaier fordi de ikke har hatt betydning, og så heller holdt meg til å glo på fjelltoppene. Akkurat det å glo på fjellene gjorde jeg nå i går også da, men jeg fikk med meg så utrulig mye mer og dermed ble turen så utrulig mer minnerik.

Vi hadde et lengre stopp inne på Kinn og på returen stoppa vi og laga oss litt varmt å spise før vi surra oss innom en bensinstasjon og fikk og en softis med det beste strøet jeg veit for min del, nemlig salt lakris & sitron.. og deretter bar det rett til ferga. Og til dere som kjenner meg og mitt forhold til nettopp detta med å ta ferge, så går det faktisk sykt bra med akkurat den ferga mellom Flesnes & Refsnes, både fordi det er ei åpen ferge så jeg kan sitte i bilen, men også fordi jeg har noen sammen med meg.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

I alle fall.. det var kjapt om gårdagen, og her kommer et bittelite knippe av bilder som jeg knipsa til ære for dere..og starter med “gubben & gamla” på Myrland. Sååå kult.

Som dere ser er det ikke en tungt trafikkert vei innover mot Kinn akkurat. Og det ble et ganske kult motiv med den regnbuen syns nå jeg i alle fall.

Bittelitt utsikt.. Fjellet Elgen til venstre, Aunfjellet (Keipen nord & sør) i midten og Nupen/Nupfjellet første mot høyre.

Det gjorde seg med litt varmt i skrotten..

..og nydelig softis som dessert.

Ha en riktig flottersfin dag videre da, alle sammen ❤ Vi ses når vi ses.

Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at jeg har vært ekstremt lite aktiv her inne på bloggen i det siste, men prøver nå å henge litt med her og der. Skriver litt, leser litt og kommenterer nesten ikke i det hele tatt. Joda, det gikk jo bort ei heil uka i forbindelse med langturen jeg har hatt.. men seriøst så er jeg ikke så innmari gira på hele blogginga for tida.
Men på min runde nå for å prøve å lese meg litt opp hos de bloggerne jeg følger så jeg at medblogger Utifriluft hadde enda ei ny, spennende helgeutfordring på gang – og den måtte jeg selvfølgelig hive meg på nå som jeg har litt fritid, hehe.

Temaet er DET ER DE SMÅ TING SOM TELLER.. og her er min løsning på akkurat det i bilder uten ord.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Ha en riktig flottersfin kveld videre alle sammen ❤️

Riktig god søndag alle sammen. Her i huset har vi hatt en lang og god frokost som gradvis gikk over i lunsj, og nå sitter vi bare å sløver og koser oss. Hva dagen videre bringer gjenstår å se.
I går var vi litt mer i farta, for da dro vi faktisk til Lødingen og fikk med oss litt av End of Summer, et Cars & Bikes (biler & sykler) arrangement i regi av Kingbolten Motorklubb.

Dessverre var det et seriøst drittvær i går, med regn og vind – og en storm på vei, men likevel var det en del sjeler som hadde drista seg ut – både for å se på det som skjedde og for å stille ut bilene sine. Og ikke minst “BØRNE”, noe jeg da virkelig liker å se på. Regnet ødela dessverre en god del, for det er jaggu ikke lett å burne og få svartrøyk på våt asfalt, men kult var det likevel. Jeg prøvde å knipse litt bilder, men igjen – regnet ødela for telefonen min liker ikke å bli våt, og i tillegg var det litt for mye folk i veien for å få klar sikt. Men jeg fikk i alle fall ETT bra bilde syns jeg sjøl, og det var av det jeg syns var den kuleste bilen på hele området, nemlig han Bill. Yeppz, fiska opp og oppkalt etter han Bill fra barnefilmene Cars/ Biler.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Tok noen få bilder ellers også, men det var ikke særlig inspirerende å risikere å få telefonen ødelagt i uværet, så her er alt jeg knipsa..med ho “Magica” eller “heksa” som vi kjørte midt i bildet rett under her.

Vi blei ikke så innmari lenge der før vi temmelig våte surra oss derifra igjen, men jeg kosa meg masse-masse.. og så var jeg jo så sabla heldig at jeg fikk meg smultringer fra Duttas hos kar´n, hehe.

Juppsiyeppz, that´s all for now folks ❤ CU L8R

I går fortalte jeg om første del av den 6 dagers lange fotturen jeg nettopp har hatt for å realisere en årelang drøm – og gikk du glipp av det kan du lese om det i innlegget EN DRØM BLIR VIRKELIGHET, del 1. 

Dag 4-6:

Det passa så bra å avslutte gårdagens innlegg halvveis i turen, for da hadde jeg akkurat hatt meg en dag i ganske godt vær og hadde fått tørka opp både meg og ting & tang før det var på tide å traske videre.

Jeg hadde jo overnatta like ved Langvatnet, og når jeg så tok fatt på dag 4 gikk ferden videre mot Finnslettheia og ned mot Bjørnhaugen på Storjorda der jeg måtte krysse hovedveien. Det var faktisk opphold mesteparten av veien, og jeg ble temmelig varm i trøya. Så på tur nedover bakkene der kom jeg plutselig på at hmmm… brorsan bor jo tross alt ikke SÅÅÅ langt unna – kanskje jeg kunne lure han til å komme til parkeringa med et glass kald saft til søstera si? Noe han også gjorde.. og ikke bare ett glass, men faktisk to flasker med ferdigblanda solbærsaft uten sukker – wohooo. Gjett om det var godt, hehe. Den eine gikk ned på høykant, mens den andre ble stappa i sekken og ble med på ferden videre. Rett og slett gull verdt.

Da jeg etter litt skravvel forlot han, bar det da over veien og ned mot Storvatnet (Storvann Syd) der det var satt ut noen benker og – av alle rare ting faktisk står et veiskilt..eeeeh..okey?.. og så videre innover mot og gjennom Kongsvikdalen. Det vil si jeg avslutta dagens etappe sånn ca halvveis innover dalen fordi – atter en gang – hadde regn og vind innhenta meg, og jeg begynte å bli temmelig våt i tøyet – igjen! Men det var en grei etappe å gå, fordi DNT har lagt det veldig godt til rette over de fleste myrene på starten av dalen, ved å legge ut klopper – i dette tilfellet planker så man kan gå tørrskodd over de våte områdene. Men før jeg kom så langt at regnet virkelig gjorde sitt inntog fikk jeg sett den vakre dalen folde seg ut foran meg og jeg hadde faktisk opptil flere øyenstikkere som fulgte meg en god bit av veien. Til slutt, før jeg ble alt for blaut fant jeg en koselig plass å campe og var snar med å få skifta til tørre klær og få i meg litt varm mat. Jeg hadde dessverre litt problemer med å få sove den kvelden, men sovne gjorde jeg da til slutt til lyden av regnet som tromma mot taket og vinden som røska i teltet.

Dagen etter – altså dag fem starta på samme viset som jeg nå hadde begynt å bli vant til.. med regn og en del vind. Jeg fant ut at jeg skulle vente an så lenge som overhodet mulig, og til slutt letna det såpass at jeg både fikk traska litt rundt i nærområdet og strekka på beina uten sekken på ryggen OG pakka ned alt av utstyr og traska kanskje en liten kilometer før det begynte å regne igjen. Resten av dagen gikk litt sånn opp og ned værmessig, og det var til tider ekstremt tungt å ta seg frem. For det først var jo skoa mine fremdeles svært våte, og helt tørre sokker var det slutt på nå sjøl om jeg hadde tatt et par med meg i soveposen når jeg la meg i et forsøk på å tørke de litt. I tillegg var det slutt på kloppene så jeg måtte traske i søkkvåt myr, og også her hadde regnet forvandlet det meste av stier til små, gjørmete bekker.
I alle fall, skoa kom på føttene og sekken på ryggen og ruta nå ble å gjøre seg ferdig med Kongsvikdalen for så å kurse meg opp i høyden igjen mot fjellet i Jonsheimen der Haakonsbu ligger. Jeg akta jo ikke å ligge på noen hytte da, men det var målet mitt for dagen å komme meg dit – noe jeg også gjorde. Det er null dekning for internett der oppe i fjellheimen, så det endte med at jeg gikk en god bit forbi “bua” før jeg campa, fordi jeg ville finne et område med såpass nett at jeg fikk sendt ut ei melding for å si ifra til bålmannen min hvor jeg befant meg i verden. Akkurat der det var dekning var det ikke mulig å slå opp teltet, så jeg gikk da videre en bit – og akkurat i det jeg skulle slå opp teltet var det som om det ble slått på en bryte og det som før hadde vært småregn inni støytene gikk over til å bli reine flommen som kom styrtende fra oven. I tillegg begynte det å blåse noe så inni granskauen jævlig at jeg hadde litt problemer med å få satt opp teltet. Når det endelig var oppe var jeg så innmari søkke blaut at det rant av meg, og jeg hadde faktisk problemer med å dra av meg de våte klærne inni teltet fordi de satt klistra til kroppen. Men skifta fikk jeg gjort, og deretter var det å få laga meg noe varmt fordi jeg kjente at jeg hadde fått skikkelig kjyll i skrotten. Det var blitt temmelig seint før jeg fikk campa denna dagen, men da jeg endelig hadde fått skifta, laga mat og krøpet i posen ble jeg liggende ei god stund utover å bare lese og høre på uværet som raste på utsida. For ja, den natta var det skikkelig ille. Jeg fikk ikke sjekka været siden jeg ikke hadde internett, men jeg er brennsikker på at det var liten storm ute og at temperaturen var ned mot nullpunktet. Det hagla nemlig en periode, og på toppen av alt klarte vinden å røske opp den ene teltbardunen mens jeg sov, noe som aldri har skjedd før – og jeg har jaggu brukt det telt i seriøst uvær før. Og nettopp fordi den bardunen ble røska opp kom høljeregnet inn i forteltdelen og gjorde absolutt alt av klær, og ting – pluss sekken min søkke blaut. Akk ja! Men sov godt – ja det gjorde jeg.. noe som var veldig kjekt med tanke på at jeg hadde store planer om å komme meg ned til sivilisasjonen dagen etter.

Juppsiyeppz – da var det klart for dag 6.. og som jeg sa så var jeg veldig bevisst på at nå måtte jeg pelle meg ned i sivilisasjonen igjen. Ikke fordi jeg MÅTTE måtte, da jeg i utgangspunktet som sagt hadde beregna minst ei uke – men med tanke på vær og vind og hvor søkke blaut både jeg og alt av klær, anså jeg det som strengt tatt nødvendig. Jeg nevnte jo at regnet hadde kommet inn i løpet av natt og gjort alt bløtt – så mens jeg venta på at vinden skulle løye litt ut over formiddagen lot jeg primusen stå på og prøvde så godt jeg kunne å tørke i alle fall sokkene og sålene litt. Om det hjalp noe særlig? Næh, egentlig ikke. Så her var det bare å hyre på seg våte sokker og søkkblaute sko og la det stå til.

Heldigvis roa både vinden og regnet seg etter hvert, og jeg fikk en fantastisk dag i fjellheimen. Ruta nå gikk da først mot Toralfsbu og deretter videre over fjellet og ned i Kanstadbotn der bålmannen skulle komme og hente meg. Jeg hadde mange stopp underveis, både for å knipse bilder og prøve å få i meg næring. Og i tillegg ble jeg tatt igjen av fire flotte, friske fruer som var på tur fra Haakonsbu mot nettopp Toralfsbu. Jeg skravla litt med de, og fikk tillatelse til å ta bilde av de og legge ut her på bloggen, noe jeg syns er kjempetrivelig.
Turen til Toralfsbu gikk veldig greit i nydelig terreng, men på slutten begynte jeg å merke at jeg sleit litt vel mye med eine hofta. Og når jeg hadde kommet meg forbi den “bua” og begynte på oppoverbakker igjen, begynte jeg dessverre å slite med å belaste høyrefoten. Men svarten heller, jeg er ikke ei som surker for mye, så jeg tenkte bare “haltepinken lenge leve” og så brukte jeg primært venstre fot oppover og dro den andre mer eller mindre etter meg. Litt av et syn vil jeg tru, hehe. Men opp kom jeg, og da jeg kom så langt at jeg skulle begynne på nedstigninga mot Kanstadbotn ble det en sist matpause før jeg kom meg ned til sivilisasjonen og bålmannen min.

Så yeppz, det var min 6 dagers lange tur på Hinnøya i grove trekk. Nå har jeg fått hvilt ut og hofta er nesten gulle god igjen, og jeg er så sinnsykt glad for at jeg klarte å fullføre turen – en årelang drøm er blitt virkelighet. Ikke ofte jeg skryter av meg sjøl, men akkurat detta er jeg faktisk faen så stolt over å ha klart.

Ha en riktig flottersfin lørdag da alle sammmen ❤ Vi ses når vi ses.

Heisann og riktig god fredag alle sammen. Det var helt stilt på meg her i går, men det er rett og slett fordi jeg valgte å ha en dag fri fra SoMe – bare sånn atte dæfførr.
Men nå kommer endelig innlegget fra langturen jeg hadde – og jeg veit at noen av dere faktisk har sittet å gledet seg til at det skal komme litt mer bilder.

Til dere som roter dere innom her uten å vite hva det dreier seg om, så kan jeg fortelle at jeg i mange, mange år har hatt en drøm om å gå på tur over Hinnøya, nærmere bestemt ruta fra Folkeparken i Harstad til Kanstadbotn. Grunnen for at akkurat den ruta har festa seg i hodet mitt er at jeg har sett på den som den ultimate testen for meg sjøl med tanke på hvordan livet mitt har vært. Fra å ha vært ei smellfeit dundre på 165 kilo som sleit tungt bare jeg skulle gå 20 meter til postkassa, har jeg hatt et behov for å bevise for meg sjøl at jeg har klart å jobbe meg frem til å være i såpass god form at jeg ville klare å realisere drømmen min.
Jeg veit seriøst ikke hvor mange år jeg har fantasert om nettopp denna turen, men det har liksom bestandig kommet noe i veien.. da spesielt økonomisk med tanke på å kunne skaffe seg skikkelige klær og fottøy – og andre ting som jeg har sett på som nødvendig for å kunne ta turen. Men i begynnelsen av året i år bestemte jeg meg for at i år SKAL det skje!! Det eneste som var viktig for meg var å ta meg råd til å kjøpe meg nye tursko fordi de jeg hadde var noen gamle sko jeg hadde arva her for et par-tre år sida. Det og litt småtteri som bl.a en vannpose/sekk for å slippe å dra med meg tomflasker å fylle på og et nytt kompass. Sjøl om jeg visste at ruta jeg skulle gå er merka av DNT, og kartet var lasta ned på telefonen, følte jeg på at det ei viss trygghet i å ha det kompasset. Og så måtte jeg ha meg minimum to powerbanks så jeg kunne få lada telefonen jeg skulle bruke som kamera. Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne dratt frem her om forberedelsene, men tenker at det er neppe av særlig interesse.

Det ble en lang tur på hele 6 dager, men målet har hele tiden vært å ta meg god tid å FULLFØRE.. noe jeg da har klart. En drøm er gått i oppfyllelse. Og her kommer historia – veldig forkortet, og med en haug med bilder. Derfor blir det 2 deler for at det ikke skal bli alt for mye av det gode når det gjelder nettopp bilder.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

DAG 1 – 3:

Jeg starta da turen i Folkeparken i Harstad grytidlig på mårran, etter at go´venninna mi hadde satt meg og sekken av der før hun dro på jobb. Det var opphold akkurat med det samme, men det tok ikke mange minuttene før det første regnet kom.. og dessverre bare fortsatte og fortsatte det å regne.
Ruta den første dagen var i grove trekk opp fra Folkeparken via Musvatnet hvor jeg hadde min første pause i håp om at regnet skulle gi seg. Når jeg innså at det våte ikke kom til å stoppe, fortsatte jeg opp og over bl.a Grønnkolltuva og ned til Korsdalsvatnet hvor jeg tok dagens første, seriøse mat og kaffepause. Så bar det inn mot og under Blåfjellet før jeg campa for natta. Jeg stoppa så tidlig som rundt 12.30, men da hadde jeg tross alt vært ute i regnvær i nærmere 7 timer og var bokstavelig talt søkke blaut. Jeg fikk satt opp teltet og korra meg inn i soveposen ei stund for å slappe av – og sovna jaggu av ei stund. Og når jeg våkna var det dritvarmt inni teltet – for halleluja og alle smånissene i mente – det hadde klarna opp litt, og da rakk jeg akkurat å få et par timer med sol så jeg fikk tørka de våte klærne litt og kunne spise middag ute i det fri før det hølja ned igjen og jeg tok kvelden.

Dag to starta med regn, men det ble opphold akkurat lenge nok til at jeg fikk pakka ned campen uten å bli blaut. Som jeg nevnte fikk jeg tørka litt av klærne fra gårdagen, og uthvilt som jeg var etter ei god natts søvn fikk jeg i meg en god frokost før jeg hyra på meg tørre sokker og fuktige sko, fikk på meg regnponchoen, heiv sekken på ryggen og labba i vei med godt mot. Og så kom høljeregnet. Åh fy fasan i hælvette som det bøtta ned.
Etappen på dag to ble ikke så lang som på dag en, men jeg surra meg nå forbi Tennevatnet og opp over Nattmålsfjellet, før jeg kursa meg videre over fjellheimen bak Sørvikfjellet. Der måtte jeg ta meg en seriøs pause, fordi jeg ble regelrett værfast. Det styrtregna og blåste så jævlig at jeg ved et par anledninger følte meg direkte utrygg ved å klatre over gjørmete og sleipe stokker og steiner i høyden. Men etter hvert roa det seg såpass at jeg kunne fortsetter, og etter å ha traska og trødd ei stund på stier som helt seriøst var gjort om til små, gjørmete bekker, endte jeg opp med å sette neste camp på ei lita høyde med utsikt ned mot vakre Langvatnet. Da var både jeg og sekken søkke blaut, og jeg helte sikkert 1/2 dl. væske ut av hver sko.

Det klarna litt opp på kvelden, men ut over natt var det tilbake til akkurat samme været. Da bestemte jeg meg for at jeg var pent nødt til å ta meg en dags pause for å prøve å få tørka både meg og tingene litt – og heldige meg, etter en litt fuktig mårra på dag 3, ble det faktisk godt vær nesten hele den dagen. Dermed fikk jeg faktisk tørka absolutt alt – unntatt skoene, hehe. Ellers gikk den dagen med til å tusle litt rundt i nærområdet, plukke (og spise) blåbær, lese og bare kose meg.

Juppsiyeppz, det var grovt fortalt fra første del av turen. Neste og siste del kommer etter hvert, bare jeg får surra meg til å få ordene ut gjennom fingertuppene.

Ha en riktig flottersfin dag videre da, alle sammen ❤ CU ætter kvært.

Juppsiyeppz folkens – da er jeg kommet meg ned til sivilisasjonen igjen etter 6 dager på tur over Hinnøya. Og gjett om jeg er strålende fornøyd.

Detta blir bare et lite innlegg for å fortelle at jeg har det utrulig bra akkurat nå. Bålmannen min var å henta meg i går da jeg kom ned til sivilisasjonen, og jeg har nå hatt ei god natts søvn i ei god og varm (og tørr) seng. Jeg skal selvfølgelig fortelle mer utfyllende om turen enn de få øyeblikksbildene dere har fått denna uka, men jeg må ha en dag eller to til å gå igjennom både turen og bildene før jeg legger ut noe.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Ellers vil jeg si tusen hjertelig takk for alle koselige kommentarer jeg har fått under veis. Som jeg nevnte allerede i starten på turen så måtte jeg av hensyn til strøm på telefonen jenke meg totalt ned på sosiale medier, og at jeg av den grunn ikke har svart på kommentarer eller lest innlegg.

Da vil jeg bare ønske alle sammen en riktig flottersfin dag videre ❤️ og så kommer jeg nå innom etter hvert.