Heysann folkens…da kommer det et lite livstegn fra meg igjen. For i dag har det vært en helt fantastisk dag. Joda, jeg har hatt mange flotte dager sia forrige innlegg, og har nå stått på en super plass i Rondane siden fredag. Avsidesliggende nok til at jeg fikk kjenne på stillheta..

..men likevel nært nok til “sivilisasjonen” så jeg kunne være usosialt sosial Hadde til og med naboer eine natta.

Har ikke vært det helt store med bevegelse på meg disse siste dagene, da det for det første har regna en del og jeg har ikke mulighet til å kjøpe regnklær nå, og for det andre har det faktisk vært helt nydelig å bare være hjemme og slappe av og senke skuldrene.

Men så i dag, fant jeg ut at jeg skulle ta meg en tur på Muen, en veldig fin og lett gjenkjennelig topp i Rondane, som rager 1424 meter over havet.

For å komme dit man starter å gå, måtte jeg kjøre ei lita mil tilbake mot Folldalsida fra der jeg sto, så jeg pakka ned bilen og dura avsted. Vel fremme på parkeringa var jeg skitheldig og var faktisk første bil – og DET liker jeg, for jeg får bokstavelig talt angst mellom øran når jeg må parkere og starte turer med søttogførtitusen andre biler og folk.

Men altså, lykkelig som bare det over å være så heldig, heiv jeg meg rundt og fikk skifta klær og stappe litt vått og tørt i sekken. Meeen… Hvor lenge var EGENTLIG Adam i Paradis? For jada, selvfølgelig kom det flere biler…bobiler for å være eksakt, mens jeg gjorde meg klar. Blaaaargh!! tenkte jeg mens jeg gjorde meg ferdig i ei fadelig fart, fikk knytt på meg skoa og slengt sekken på ryggen.. Og stort lenger kom jeg ikke, før det sa “ding-ding-ding” i hue, og jeg bråstoppa. For tenk – i den ene bobilen var jammen Connie aka fruensvilje.

Herrefredogfader, da…snakk om en fantastisk overraskelse. Såååå morsomt Gjett om det ble fotografert, ja…hihi.

Jeg har ikke truffet henne før, men man er jo blitt litt kjent via bloggen, og Connie var akkurat en sånn nydelig person som jeg har fått inntrykk av, varm, åpen og hjertegod. Og så var jeg så heldig å få hilse på både mannen hennes og søstera, som begge to virka veldig trivelige.

Etter å ha skravla litt og vist dem the vagabond wagon “live”, starta jeg på turen opp på Muen. De hadde tenkt seg oppover dit de også, så da ble det nesten et sånn “sees seinere” når jeg vinka hadet og traska avsted.

Det var en nydelig dag, og en utrulig godt opptråkka vei store deler av turen.

Men sååå var det ikke mye til sti å følge, akkurat. Det vil si, det gikk nå en form for vei markert med små varder opp..straka vegen opp, faktisk..som Yours Truly selvfølgelig klarte å overse (heeeilt normalt), så jeg havna langt borti hutiheita i stedet, og måtte dermed gå i en bue for å komme rett på toppen.

Men opp kom jeg…først til én varde…

…deretter til en hel haug av dem.

Jeg glemte selvfølgelig å ta bilde av den største varden med postkassa på…men.. Æ tok en selfie, hehe

Og så foreviga jeg litt av utsikta.

Deretter tok jeg for meg av det medbrakte i sekken…og så bygde jeg en minivarde.

Akkurat da jeg var på tur ned igjen, kom Connie og mannen opp..og da ble det mer koselig skravling – og så fortsatte hun å bygge på varden jeg hadde starta på – og seee så flinke vi har vært.

Jeg er ikke SÅÅÅ glad i å gå i steinur aleina med den ankelen min (har tryna før – lite kos!!) så jeg tusla likegodt i hælene på dem ned. Og det ble selvfølgelig mer koselig skravling om alt mulig, før vi vél nede igjen sa farvel og gikk hver til vårt.

Juppziyeppz…fiiiiine dagen