God mårra og god lørdag godtfolk..i dag måtte jeg nesten bokstavelig talt sparke meg sjøl i gang her. Om det hjalp? Vel, jeg hadde det i alle fall hysterisk morsomt under fotoshoten, så joda, jeg fikk kickstarta både dagen, kroppen og hauet.
Nå skal det sies at jeg fikk ekstremt god hjelp til vekkinga av min trofaste følgesvenn Mr.Caffeine også, da vi hadde mårradate ute i det fri – og i ærlighetas navn, hadde jeg ikke fått kickstarta hauet først hadde jeg nok endt opp i en svær haug på gulvet i stedet for å sprette rundt med beina slengene både hit og dit.
Så nå er jeg skikkelig småhyper her, og gleder meg til det er gått noen timer. Jeg har nemlig planer i dag..wohoo! I går avtalte jeg med hun go´venninna mi at vi skulle dra ut på tur og kose oss i dag, på et sted der gubben hennes også kan være med. Jeg skreiv jo litt om han og ALS-diagnosen hans i det innlegget HER om du ikke har fått det med deg.
I alle fall, hun måtte noen timer på jobb nå på mårran, men vi har planlagt sånn ca hvor og når vi skal møtes og nå flyr jeg rundt i ring og prøver å bestemme meg for hva jeg skal ha med i sekken. Jeg har jo lyst på alt mulig, men har liksom veldig begrensa med spiselige ting hjemme. Skal plukke opp brorsan og noen kubber ved når jeg flyr ut, og så blir det et stopp på butikken før vi suser av sted for å møte resten av gjengen. Svigerbroren til venninna mi og kjærringa hans er også invitert til å hive seg med, så jeg håper virkelig de også dukker opp.
Halloisen i ettermiddagskveldinga folkens. Jeg har ikke gjort så særlig mye fornuftig i dag altså.. skravla med søstersen et par ganger på til sammen nærmere 2 timer, halvveis planlagt en liten utflukt i mårra sammen med flotte folk, krangla med et nytt maleri som ikke vil bli den grunnfargen jeg vil det skal være, laga meg middag i form av kyllingfilet i airfyer´n, stekte potetbåter med en overdose grillkrydder på og litt gulrotstuing fra i går, teksta litt på vanlige meldinger og snap, svart på kommentarer både her og der på SoMe.. yeppz, jeg SA jo det var ekstremt lite fornuftig, så tida har bare flydd sin vei uten at jeg vet hvor den ble av.
Bildet er lånt på nettet. Kreditt: Shutterstock
Og i ufornuftens navn har jeg sittet å googla etter ufornuftige ting på nettet, og det einaste jeg endte opp med var ei lang liste med totalt unyttig informasjon.. men jeg deler den nå likevel. Kan jo hende noen finner den litt morsom sjøl hvor unyttig den er.
1. Kvinner bruker i gjennomsnitt en time på å stelle seg hver dag
(..ikkje æ!..æ er så kjapp at æ er faen mæ skyldig tid i stedet)
2. Du kan ikke ta livet av deg selv ved å holde pusten
(hmmmm..testing-testing.. det stemmer, haha)
3. Flere tror på spøkelser enn på Gud
(det trur æ på)
4. Det spises 1000 ganger mer sjokolade i England enn i Kina
(er æ opprinnelig engelsk tru?)
5. Verdens mest solgt bok er Bibelen, som også er verdens mest stjålne
(æ har verken kjøp eller stjælt en bibel, bærre så det er sagt)
6. Coca Cola ville ha vært grønn om den ikke ble tilsatt kunstige fargestoffer
(kor kult..æ vil ha grønn cola..eller forresten, æ drikk jo ikkje cola)
7. Det er ingen kasinoer i Las Vegas som har klokker på veggen.
(..what a waste of TIME.. LOL)
8. Testiklene til en blåhval er like store som en VW Boble.
(ingen kommentar..)
9. Det første produktet Sony lanserte var en riskoker.
(…jaha…so??)
10. Thomas Edison som fant opp lyspæren, var mørkeredd.
(Da var det jæklig smart at han fikk en lys idé da..)
11. Fly er den sikreste transportformen.
(..til og med inn i svartaste Finnskogen? Æ trur æ satse på bilen min i stedet )
12. Gule hus selges raskere enn hus med andre farger.
(Fordi gult er kuuuult)
13. Barbies fulle navn er Barbara Millicent Roberts.
(…særdeles interessant.. not!)
14. Kvinner smiler mer enn menn.
( ROFLMAO)
15. Det er over 2700 forskjellige språk i verden, og det språket som er vanskeligst å lære er Baskisk, for det har ingen likheter med andre språk.
(Pøh..2701.. nemlig Helensk – og tru mæ, de fleste skjønner ikkje bæra av det språket 😜)
16. Hjerterkongen er den eneste kongen i en kortstokk som ikke har bart.
(Femidott??)
17. 9 av 10mennesker som blir angrepet av hai overlever.
(Faen..ka var poenget med å skremme vettet av søstera mi med Haisommer da?)
18. Myggen er det dyret som dreper flest mennesker.
(tru om den statistikken er høgst for Finnmarksvidda? For satan den mygga er gal!)
19. I 26 stater i USA kan kvinner få skilsmisse hvis mannen er impotent.
(trur æ skal holde mæ for god til å kommenter på denna også… )
20. Den gjennomsnittlige BH-størrelsen er 80D.
( er det nån som lure på om æ er en gjennomsnittsperson?? 😜🤣)
Yepp..nå er det vår i nord. Heldigvis, for nå begynner jeg virkelig å glede meg til snøen smelter så mye i høyden at jeg kan begynne å gå på fjellturer igjen. Jeg har SÅ mange planer om topper og tinder jeg har lyst til å bestige i år, både “gamle kjente” og nye, spennende.
I tillegg har jeg planlagt en langtur nærmere høsten, men den får dere vite mer om etter hvert.
I alle fall, jeg gleder meg som bare det til jeg kan begynne å gå på skikkelige fjellturer igjen, men siden jeg har holdt meg i ro gjennom en lang vinter er det lurt å begynne i det små og ta litt kortere turer først. I så måte er jo Keipen og Litlehornet på Aunfjellet geniale. Og ikke minst ser jeg nødvendigheta av at ryggen må begynne å bli vant til å bære tung sekk igjen, pluss at beina, da spesielt anklene må bli litt vant til ulendt terreng før jeg beveger meg skikkelig i høyden. Det er ikke sikkert at alle er klar over det, men når man begynner å komme opp i rundt 700 høydemeter og høyere er det veldig ofte at man støter på store områder med stein i forskjellige størrelser. Som her.. første bildet er et veldig dårlig bilde nesten på toppen av Årbostadtinden på 1179 moh, som ligger på Andørja i Ibestad kommune (fant ikkje et bedre bilde i farta). Neste er fra Muen på 1424 moh, som ligger på Venabygdsfjellet i Ringebu kommune, og siste er på tur ned fra Taraldsviktinden på 774 moh, som ligger i Fiskfjorden i Tjeldsund kommune.
Som dere ser er det mye steinur, og jeg liker å sammenligne det med å gå i ei fjæra… i oppover- og nedoverbakke. Derfor har jeg for vane å trene til turer nettopp i fjæra.
Nå er det jo så som så med bakker i fjæra da..naturlig nok. Men noen steder er det faktisk en del høydeforskjeller, og når området er stort nok er det bare å sikk-sakke seg i vei bortover.
Akkurat disse bildene er fra litt tidligere i uka, men nå når det er fritt for snø i lavlandet kan jeg i teorien trene så ofte jeg vil. Foreløpig har jeg sikksakka meg rundt om kring uten sekken, men jeg trur den skal få komme på ryggen allerede neste gang. Pluss at jeg tok meg jo endelig råd til å kjøpe meg nye tursko litt tidligere i vår, og de må gås litt inn før jeg begynner å labbe i vei på de lengre turene. Mine føtter er dessverre sånn at jeg får gnagsår de første gangene uansett faen, og derfor er det bare å peise på med litt sportstape bak på hælene de første turene for å redusere friksjonen litt.
Fiiiine skoan mine ❤ Gjett om de gleder seg til å komme i bruk, hihi.
God mårra og god fredag alle sammen. I dag har jeg absolutt ikke samme tempoet som jeg starta gårdagen med. Tvert imot har jeg sittet sammenkrølla i sofaen ei god stund, bare avbrutt av en og annen runde inn på kjøkkenet for å hente meg påfyll med kaffe. Jeg har har nemlig fått det fore meg de siste ukene at jeg trakter meg kaffe som får stå på kanna på benken, og så er jeg nødt til å reise meg og være i bevegelse om jeg skal ha mer koffein. Genial måte å snike inn litt ekstra fysisk aktivitet på tenker jeg.
Så med en sløv start på fredagen og helga, tenker jeg rett og slett at jeg bruker mårrainnlegget mitt til å fortelle bittelitt om dagen min i går. Som jeg skreiv i det innlegget HER fauk jeg jo rundt og styra bare verre grytidlig på morran. Utpå formiddagen fant jeg ut at jeg skulle få litt mer farge i håret fordi etterveksten virkelig begynte å vises (igjen). Så fant jeg ut at jeg bare rett og slett måtte surre meg ut en liten tur for å lufte det nyfarga tullhauet, og heiv meg på telefonen til brorsan og lurte på om han hadde lyst til å ta seg en tur på cafe. Joda..sjøl om han egentlig hadde tenkt seg ut i garasjen for å fortsette med et prosjekt han holder på med der, fant han ut at han skulle hive seg med.
Så da var det bare for meg å rase innom dusjen en tur og deretter røske med meg noe fra klesskapet – og voila! så var jeg på full fart ut døra.
Og i tilfelle noen er interessert i å se antrekket… dobbelt voila!
(okey..et temmelig uklart bilde som absolutt ikkje viser rette fargen verken på blusa eller jakka, men sånn er det når man har det travelt med å komme sæ på café, hehe)
Vi satte kursen mot Evenskjer og det kule bruktsalget med cafe de har der borte – Folkitiden, og etter å ha titta litt på alt det spennende de hadde der, ble det kaffe og helt nystekte vafler.
Og jeg kan love dere at de er nystekte, fordi de steiker nemlig etter hvert som man bestiller. Som vanlig ble det Ole Brum-mentalitet på meg.. jatakk, begge deler..både brunost og syltetøy+rømme. Nyyyyydelig.
De har utrulig mye bra på den sjappa og det var mye der jeg kunne tenkt meg, men jeg klarte å beherske meg. Nesten..det er vel meir korrekt å si begrense meg. Jeg klarte nemlig ikke å motstå et par vegglysestaker til 25,-/stykk.
Men etter hvert var vaflene spist opp og kaffekanna så godt som tom, så da var det bare å surre seg tilbake til heimkommunen igjen for først å avlevere brorsan og deretter kurse meg tilbake til mitt eget hjem. Skjedde egentlig ikke så mye mer etter det da, men det gjorde ikke så mye fordi jeg hadde fått metta den sosiale trangen min og lufta tullhauet i godt selskap.
Ellers vil jeg nevne et innlegg som jeg posta i går. Det er det første av flere deler der jeg får lov til å følge livet til et vennepar av meg etter at han har fått diagnosen ALS. Jeg mener det er ekstremt viktig å sette mest mulig fokus på denna grusomme sykdommen, sånn at flest mulig kan få både bedre forståelse og kanskje aksept. Derfor håper jeg at flest mulig vil lese hele innlegget, og dele det videre.
Hei & hoppsann alle sammen. For et par dager siden kjørte jeg i gang en giveaway fordi jeg posta mitt innlegg nummer 3000 her på bloggen. Alt folk hadde å gjøre for å være med i trekninga av pakken du ser under her, var å legge igjen en kommentar på det innlegget.
Akkurat nå sitter du og leser starten på en serie i mange deler.. hvor mange vet jeg ikke, men jeg håper på veldig mange. Saken er at kjæresten til bestevenninna mi har fått den grusomme diagnosen ALS, og jeg har fått tillatelse til å følge dem og skrive om livene deres på godt og vondt i årene som kommer.
Veldig kort forklart er ALS en sjelden nervesykdom der nerveceller i hjernen og ryggmargen svinner hen og blir borte. Dette medfører gradvis økende lammelser og muskelsvinn, og hos noen kognitive vansker. Det er selvfølgelig mye fakta å kunne lese seg til der ute på nettet, men ikke fullt så mange historier fra det virkelige livet. Og jeg har et genuint ønske om at jeg ved å skrive om livet til vennene mine og hvordan denne sykdommen utarter seg hos han, kanskje kan gi noen litt bedre forståelse – og kanskje til og med aksept for de som trenger det. Jeg er utrulig fascinert og samtidig sinnsykt skremt av denna sykdommen etter at jeg har lest bloggen til “Mammapåhjul” og sett litt av hennes kamp de årene jeg har fulgt henne her inne.
Jeg har tenkt mye på hvordan jeg vil legge opp løpet med denne “føljetongen” i x antall deler, og tenker at det vil komme oppdateringer når det skjer noe viktig som er relatert til diagnosen hans og hvilke ringvirkninger det har for både han og venninna mi. Derfor kommer det ikke til å bli verken daglige, ukentlige eller kanskje ikke engang månedlige innlegg. Men oppdateringer kommer.
Han Ivar som kar´n heter har sagt at han vil være fullstendig åpen om sykdommen, så her er det opp til meg å klare å finne noe fornuftig å spørre om. Jeg kunne jo litt om ALS fra tidligere, men det er stor forskjell på å lese om et menneske man aldri har møtt, kontra å være vitne til hva som skjer med et menneske jeg har kjent i snart en mannsalder. Jeg møtte han nemlig ikke så veldig lenge etter at han og go´venninna mi ble sammen for 28 år siden, og har bestandig likt denna smilende og blide fyren som aldri sa nei når det var spørsmål om hjelp til hva det enn måtte være. I ei bisetning kan jeg jo si at det var han som i den tida jeg hadde camper´n både hjalp meg å få den under tak så den kunne tørke opp og å få den demontert når jeg måtte ta den av bilen. .
I alle fall, jeg har kjent han i årevis og har i perioder flydd ut og inn av hjemmet deres som en gal, derfor merka til og med jeg at han på sensommeren i fjor begynte å virke litt redusert, og at han bare ble verre etter som månedene gikk. Ivar sjøl mistenkte egentlig ikke at noe var galt. Han hadde en prolaps i ryggen i fjor sommer, og når han litt seinere utpå merka at han ikke hadde full styrke i armene når han skulle håndtere ei motorsag da han skulle hjelpe en kompis, kobla han det bare til at det var på grunn av prolapsen han hadde hatt. Det ville nok gå seg til etter hvert. Men det gjorde det da ikke. Han ble absolutt ikke bedre, snarere tvert imot, og etter hvert merka samtlige rundt han at noe var galt. Den spretne fyren vi alle var vant til, var plutselig ikke fullt så spretten lenger og etter som tida gikk klarte han heller ikke de tunge løftene som før var bare “piece og cake” for han. Han har jobba et langt liv som mekaniker og hatt mange tunge løft i jobbsammenheng, men nå måtte han stadig få andre til å overta. Likevel var han i jobb frem til jul i fjor før han så seg nødt til å sykemelde seg. Men han er fremdeles innom der som rådgiver og konsulent, fordi han var utrulig dyktig i jobben sin, og enkelte ting var det bare han som kunne gjøre. Men når kroppen nekta var det ikke mye å gjøre med det.
Når nyåret kom var det blitt veldig merkbart hvor redusert han var blitt, og selvfølgelig var venninna mi utrulig bekymra. Men Ivar har aldri vært en person som har løpt ned døra på legekontoret, og når han i tillegg ikke mistenkte at noe var seriøst galt, endte det opp med at venninna mi til slutt ga han “kniven på strupen” med beskjed om at enten måtte HAN gå til legen – ellers gikk HUN ut av forholdet. Og det hjalp, for i begynnelsen av februar i år kom han seg endelig til en lege som konstaterte at det var en muskelsykdom, og ikke lange stunda etter fikk han time på sykehuset i Tromsø hvor han da fikk det han med rette kaller dødsdommen, nærmere bestemt 20. februar.
Jeg og venninna mi prata mye i forkant om hvor bekymret hun var før hun fikk han til å gå til legen, og det hun fryktet aller mest var at han skulle ha kreft. Ønsker hun i dag at det hadde vært “bare” det? Nei.. der er hun veldig klar på at i hennes hode virker kreft så mye, mye verre med tanke på både strålinger og cellegift, og hun tenker at de har sjansen til å få mange flere år sammen nå med denne diagnosen i stedet.
Vi prata også en del i perioden fra han var hos legen første gangen og fikk vite at han hadde en muskelsykdom og frem til han kom til Tromsø og fikk bekreftet hva det dreide seg om. Og da prata vi faktisk om muligheten for at det kunne være ALS, men sjokket var likevel stort da jeg fikk bekreftelsen fra henne. Jeg skal ikke gjøre dette til et tåredryppende innlegg altså, men da kjente jeg at hele kroppen min verka av medfølelse for dem begge.
Februar ja. Da kom dommen. Som Ivar selv sier så har han fått dødsdommen – men heldigvis ikke datoen. Selvfølgelig var det tøft for han å høre. For de begge. Han selv hadde ingen umiddelbare reaksjoner i form at angst, sorg, sinne, fornektelse eller andre varianter, men på spørsmål fra meg fortalte de at de begge to har fått gråte litt i etterkant og det er jeg utrulig glad for på deres vegne. Jeg personlig tror nemlig det er nødvendig å få det ut av systemet for å kunne gå videre – men vi er jo alle forskjellig, så noen trenger bare å felle noen få tårer mens andre trenger kanskje månedsvis med gråt før de får aksept.
Jeg måtte jo selvfølgelig spørre og grave litt om hvordan ting er akkurat i dag, og litt om umiddelbare planer fremover både med tanke deres rolle og helsevesenets rolle i alt. Han var tross alt så svekka i armene allerede første gang han var på sykehuset i Tromsø at han måtte ha hjelp til å få båret maten sin inn på rommet.
For å starte med hvordan ting er per i dag, så trenger han hjelp til en god del ting nå. Som å dusje. Joda, han klarer enda å vaske deler av kroppen sjøl, men venninna mi er der hele veien. Han klarer å kle på seg sokker, undertøy, bukse og jakke selv – men ikke t-skjorte.
Og apropos å kle på seg jakka. Sjekk detta. Han starter med å få hengt den over en kjøkkenstol, deretter bøyer han seg ned og stikker en og en arm inn, før han hopper og rister den på plass. Genialt.
Han klarer også å reise seg fra sittende stilling selv om det er tungt, og han klarer fremdeles å komme seg ut av senga ved egen hjelp om han ruller seg ned på gulvet først og haler seg opp i stående stilling derfra. Han klarer også å hente en del ting fra nederste hylle kjøleskapet, men siden han ikke klarer å løfte armene begrenser det seg veldig. Han klarer også å hente f.eks en kopp ut av skapet om han står på en stol – men til og med han innser at det er jo jævlig lite lurt i og med at balansen hans også er redusert. Ikke helt bra om han deiser i gulvet uten mulighet til å ta seg fore.
Ellers klarer han å løfte kopper og kar for å drikke – men som dere ser her så er det kjekt med sugerør. Og artigkar´n Ivar fornekter seg ikke med å lage spillopper og grimaser foran kamra altså.
Hva ellers? Vel matlysta er stort sett fraværende og han har mista mye vekt, derfor har de fått beskjed om at han skal feites opp og har bl.a fått næringsdrikker på blåresept. Nå skal det sies at han har aldri vært en stor person, men nå er han så tynn at de fleiper om å koke margesuppe på han. For det skal de ha, de har beholdt den herlige, nordnorske humoren begge to.
ALS er jo en sykdom som ikke er mulig å reversere, og musklene svinner hen uansett hva han gjør og ikke gjør. Men har han fått noen øvelser som han skal gjøre for at musklene ikke skal “kortes inn” og stivne totalt. Rett og slett prøve å opprettholde bevegelsesfriheta så lenge som mulig..sjøl om de begge to innrømmer at de er nok liiiitt sløve med de daglige rutinene på akkurat det.
I tillegg har han en fysioterapeut som kommer innom et par ganger i uka.
Når det kommer til medisiner har han et par stykker han bruker per i dag. Den ene er en medisin som de håper kan bremse utviklingen litt.
Og så har han fått noe som skal hjelpe mot såkalte nervesmerter – men som han sjøl kaller kneppsene – altså muskelkramper.
Nå har det seg sånn at denna sykdommen går jo ut over hele kroppen, inkludert pusten og evnen til å svelge. En positiv ting i følge venninna er at gubben ikke snorker like jævlig som før, hehe. Og som den skøyeren han er hadde han på spørsmål om det var noen ting som var verre å svelge enn andre, hadde han svart “Lutfisk”.. kanskje ikke en humor alle forstår, men jeg lo i alle fall godt da han fortalte det. Han har også problemer med å hoste normalt, og sjøl om han har noen slimløsende tabletter han kan bruke om han vil, sliter han spesielt om mårran. Men kar´n ser absolutt ikke mørkt på tingene, tvert imot har som sagt begge to beholdt den fantastiske humoren, og han Ivar ser stadig nye muligheter for å holde litt helvete. Før sykdommen kunne han hoste så det gjalla mellom hushjørnene, og han var godt hørbar opp til naboen. Noe han da ikke klarer nå. Og der kommer humoren inn i bildet. Han har nemlig krav på et engangsbeløp som han kan brukte til hva han vil – og som han kjapt foreslo han ville bruke til en ropert så han kunne hoste i den og fortsette å vekke naboen. Trenger jeg å si at kjærringa stemte nei?
Likeledes fleiper de godt seg imellom – på det nivået at venninna mi hadde ved ei anledning sagt: “ingen armer, ingen kake”. Æ flire mæ lørvat til de to altså.
Når det kommer til hjelpemidler venter de nå på at han skal få motorisert hjertebrett – altså en overmadrass som kan heves og senkes, noe som kommer til å lette ting betraktelig.
De har hatt besøk av en ergoterapeut som bl.a har målt dørstokker med tanke på å lage brett som skal brukes når det kommer så langt at han må begynne å bruke rullestol. Men kar´n er veldig klar på at han ønsker ikke å få noe som helst av dette i hus før det er absolutt nødvendig. Han vil ikke ha ting som står der og minner han om hvilken vei det ubønnhørlig går.. noe jeg har fullstendig forståelse for.
Hvordan veien videre blir, gjenstår jo å se. Og jeg blir som sagt å komme innom med oppdateringer etter hvert som ting skjer. Akkurat nå er venninna mi 50% sykemeldt fordi hun kjenner veldig godt på det faktum at hun nå er aleine om absolutt alt som skal gjøres hjemme. Jeg spurte om de har vurdert å få henta inn hjelp, og ja, de har snakket om det men ingen ting er bestemt enda.
De er også flinke til å prøve å komme seg ut og gjøre litt ting uavhengig av hverandre. Han har heldigvis et lite sosialt nettverk rundt seg, og både familie og venner har både vært flinke til å komme på besøk og ikke minst ta han med ut på alt fra cafe til roadtrip. Og som venninna mi sier trur hun det er veldig viktig at de prøver å få gjort mest mulig ting hver for seg frem til den dagen kommer der han vil bli helt avhengig av henne, og det da vil bli mye vanskeligere for hver av de å gjøre ting bare for seg selv.
Det var grovt sett historia så langt. Og avslutningsvis har jeg en beskjed til folk & fe der ute fra han Ivar.
Om noen kjenner han igjen her på bloggen eller ellers finner ut av hvem han er, så vil han ha seg frabedt at det kommer forståsegpåere i form av “heksedoktorer og lykkeamulett-selgere” på døra. De kan – nesten ordrett gjengitt – forvente seg et solid ballespark med klar retning om kor de kan reise..
Ivars tanker om hvordan han vil ha det resten av sitt liv:
HA DET ARTIG!! ❤
Wooooh…i dag har jeg jaggu gjort opp for at jeg hadde en totalt sløvedag i går.. og klokka er ikke bikka 8 på mårran enda. Ryggen er SÅ mye bedre, og deg som verker nå er bare ting baki der som bestandig verker, hehe.
Veit egentlig ikke nøyaktig når jeg kom meg ut av senga, men jeg tok første runde med mårrakaffe ute i kozekroken min mens jeg starta på dagens mårrabubbel på TikTok. Og når jeg hadde fått ferdig det, dura jeg inn på soverommet og reiv av alt av sengklær.
Deretter bar det inn på vaskerommet og fikk de på vask. Jeg har fremdeles bare ett laken, så når jeg likevel måtte sette på vaskemaskinen heiv jeg selvfølgelig inn resten også av det jeg tok av. Og så fikk jeg ENDELIG lagt sammen resten av de klærne jeg begynte å legge sammen her for et par-tre dager siden, hehe.
Tja – hva mer? Jo jeg har fått kokt meg en ny runde med egg. Har jo storforbruk av den sorten der.
Og nå har jeg akkurat satt meg ned med dagens frokost og koser meg med Bangles på YouTube i bakgrunnen…og klokka er som sagt ikke rukket å bli 8 enda.. Wooooh sier jeg bare enda en gang.
Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤ CU L8R
Heisann i kveldinga alle sammen, da er det jaggu på tampen av dagen alt. Okey, det er jo ikke SÅ seint da, men jeg trur det kommer til å bli temmelig tidlig kveld på Yours Truly i dag. Av en eller annen grunn så føler jeg meg dønn sliten akkurat nå. Men på den positive sia så har kroppen (bank i bordet – kom inn..) begynt å gå seg til nå. Har jeg fått knødd meg i dusjen?? Ææææh…la oss snakke om noe annet, haha.. Nei seriøst så tenker jeg som så at jeg overlever nok med meg sjøl ei natt til..for halloooo.. jeg stinker ikke SÅÅÅ mye altså.
Bildet er lånt fra nettet
Jeg har fremdeles ikke gjort stort annet enn å sløve på sofa og glo på serie i dag. Og nå er jeg midt i et musikk-maraton på YouTube. Jeg har sagt det før og sier det igjen, jeg hører på absolutt alt mulig, og legger ved noen linker av det jeg har sittet å hørt på nå den siste gode timen.
Og med det ønsker jeg dere alle sammen ei riktig god natt når den tid kommer.
Egentlig burde det stått gårdagens værsting, men like vel.. jeg var nemlig innom butikken en tur i går for å hånke med meg noen bananer, og fant samtidig ut at jeg skulle sjekke hva de hadde inne av tur-snacks. Veit egentlig ikke hvorfor jeg fikk den ideen, fordi det er noe jeg vanligvis ikke kjøper om jeg ikke kommer over noe veldig billig på f.eks Normal. Men uansett, jeg rota meg frem til stedet der disse hang for å sjekke prisen da jeg syns de er både skjitgode og har masse proteiner, faktisk over 40%. Men fy flate i mente altså, for en kilopris. De kommer i flere smaker og den med Sweet & Hot var definitivt værstingen altså.. bare sjekk under her.
Jeg meiner 2150 kr/kilo.. det blir 129,- for en liten pakke med 60g. Djiiiisezzz altså, jeg skal ha blitt bra gal før jeg bruker penger på å kjøpe de der. Nei jeg satser på at jeg finner de på Normal til en rimeligere penge når jeg først bestemmer meg for å kjøpe. Hvis ikke er jeg fri, rett og slett.
Og mens jeg er i farta med å klage over dritdyrt tur-snacks, så er pinadø tørrfisk også blitt så dyrt at jeg har ikke nubbsjans å kjøpe sånt. Nå er det ikke en stor krise for meg akkurat dette, fordi jeg er ikke SÅ glad i tørrfisk sjøl om proteininnholdet der er nærmere 80%, men det er prinsippet. 1575,- kroner kiloen.. ja dere ser jo sjøl.
Rett og slett galskap spør dere meg..
Ellers er det ikke mye å melde herifra. Ryggen som jeg fortalte om i det innlegget HER er fremdeles ekstremt vanskeligstilt, så jeg har kun sløva på sofa og sett på serie.
Skal snart karre meg opp og finne meg noe å spise. Har enda igjen den ene superbillige Fjordland-pakken som jeg fortalte om i det innlegget HER, og siden den bør spises i dag er jo saken biff..eeeeh..Asiatisk Kyllinggryte (Tortellonien forsvant på mandag)
God mårra – på en måte. Skal ikke påstå at dagen starta så veldig godt, for jeg våkna opp med en så kranglevoren kropp at jeg vurderte om den rett og slett var klar for skroting altså. Så det var nummeret før jeg ringa et bilopphuggeri og fikk de til å hente meg. Yepp, såpass må det være – for skal jeg først skrotes så blir det blant ting jeg virkelig liker og jaggu ikke på ei vanlig søppelfylling altså. Pluss at da kunne de bare tatt samegutten min med det samme, for ikke svarten at nån skal få overta han, hehe.
Men nå var ikke nærmeste bilopphuggeri åpna klokka dæven da jeg våkna, så da fikk jeg gi skrotten en sjanse likevel.. og nå klarer jeg i alle fall å reise meg uten å støtte meg på bordet. Så nå sitter jeg og funderer på hva jeg skal prøve å få gjort på denna flotte, men kalde onsdagen.
For ja, det er kaldt i dag. Det er kommet litt snø i løpet av natta, og jeg hold på å fryse fingrene av meg da jeg satt ute med dagens første kopp med kaffe. Den snøen forsvinner garantert som dugg for sola – om sola bare dukker opp, men jeg tenker at jeg skal kanskje bare holder meg hjemme likevel. Ta en innedag og se hva den bringer – og tenker også at hovedmålet for dagen får bli å få kroppen så myk at jeg kommer meg i dusjen, hehe.
Ikke mye fornuftig å knipse bilder av her akkurat nå, så jeg legger ved noen fra i går. Et par fra da jeg var ute på frokostturen min i går og fant et flott tre som jeg brukte som lenestol.
Og et fra i går kveld ei stund før jeg køya. Sjekk så vakkert.
Har du forresten fått med det at jeg har en GIVEAWAY på gang? Ikke? Bare å klikke på linken så ser du hva det dreier seg om.
Ha en riktig flottersfin dag da alle sammen ❤ Sees garantert seinere
