..da gårsdagen ga temmelig mye mersmak (etter å ha vært ufrivillig sofasliter i noen måneder), tenke jeg i mårres at jeg skulle knø min eminente bakdel ut på tur i dag også. Best å smi mens jernet er varmt…eller (for en anti-snø person som meg) i alle fall å komme meg litt i høyden, før det begynner å lave ned hvitt fra oven..
Så nå tar jeg dere med på en liten svipptur opp på Litjehornet/Lillehornet på Aunfjellet, rett utenfor Harstad. For de som ikke er lokalkjent, eller er herifra, så er det nesten samme startpunkt som der jeg gikk i går (det innlegget ser du HER) ..bare litt lenger frem og på andre siden av veien.
Til å begynne med, måtte jeg gjennom litt skog..men det er ikke lange biten, før jeg begynte å få en flott utsikt.
Selv om toppen er ca 498 moh, er det en ganske kort og enkel tur på ca 1,5 km hver vei..fordi man starter ganske høyt oppe i terrenget. Og snart begynte jeg å nærme meg toppen 😊
Det var bare rett og slett hærlig å være ute å trø..(i dag med liiiitt bedre fottøy – og underlag..) Det var litt grått i været, så mårramørket hang over meg hele turen..og den kjølige brisen i ansiktet og friske lufta i lungan, gjorde dagen perfekt.
Så jeg storkosa meg, der jeg traska i vei oppover bakkene..og så bare måtte jeg snike meg til en liten selfie også 😉
En nydelig utsikt er belønninga, når man når toppen 😊
I dag var en sånn dag da jeg hadde det så flott ute, at jeg ikke hadde særlig lyst til å gå ned igjen..så jeg surra att og frem i en god halvtime der oppe, før det dessverre ble så kaldt at jeg måtte gi meg. Men duuuuuh så fin en tur jeg hadde 😍
I dag har jeg altså hatt en fantastisk dag..som starta med at jeg etter en sein frokost, fant ut at jeg ville ut og få lufta hauet litt. Jeg kjørte til Aunfjellet, en liten bit utenfor selve Harstad, og satte kursen opp mot Keipen. Det var et magisk lys som fulgte meg, da jeg starta turen.
Det er normalt sett ikke en krevende tur – tvert imot..men jeg hadde SELVFØLGELIG ikke brodder på skoene, så hver gang jeg prøvde å gå på den opptråkka veien, sklei jeg både baklengs og sidelengs..trur faktisk at til og med Bambi ville ledd av meg, så dårlig takla jeg glattisen.
Derfor ble det til at jeg kursa meg godt utenfor stien, i lyng og mose, og dermed ble det litt tyngre å gå.
Etter hvert begynte det å lysne av dag rundt meg, og det er ikke noe å si på naturen, da ❤️
Sånn godt over halvveis opp, kom det ei ørn svevende, over meg. Den var nok veeeeldig skeptisk på meg og kavinga mi oppover det halvveise holkeføret – men jeg hadde vett nok til å stoppe opp og prøve å få tatt et bilde. Det gikk ikke heilt etter planen, da..
Men med fornyet pågangsmot etter det vakre synet, traska jeg videre oppover..og ble SÅ glad da jeg nærmet meg toppen, og så dette i snøen ❤️
Rett og slett koselig 😊
Til slutt var jeg oppe..
..og måtte ta meg en liten pustepause på toppen, for å nyte den vanvittige utsikten.
Og mens jeg sto der og vaklet utpå kanten i de før nevnte piggløse skoene, og kjente isvinden piske meg i ansiktet, fikk jeg seriøst tårer i øynene da jeg tok innover meg det mektige synet av nord-Norge. Med øyene, fjellene og havet..åpent og vilt.. Og jeg tenkte med meg selv : “Helene, ka farsken er det du har holdt på med, som seriøst trudde et øyeblikk at du kunne fungere optimalt nån andre plassa enn hjemme i nord?”
Det er vanskelig å forklare, men jeg fikk ei sånn ro og visshet i meg. Ei visshet og at jeg er hjemme, og det finnes ikke den ting jeg ikke kan takle, bare jeg følger hjertet mitt 😊
Og med den følelsen i meg, is-surfa jeg meg ned av fjellet igjen..og kjørte tilbake til byen..og ny tur. Denne gangen sammen med bestevenninna mi, som jeg ikke har sett siden før jeg dro til søstersen i september.
E vi ikkje fiiiiin 😁❤️
Hun plukka meg opp hjemme hos meg, og så dro til Folkeparken, et nydelig turområde som er rett i nærheten av der jeg bor.
Og gjett om vi kosa oss..og selv om vi har skravla på telefonen mens jeg har vært borte – kan det ikke måle seg med kvaliteten på skravling og latter når man møtes 😊
Ja folkens, da er det jammen ta blitt julaften. Håper dere alle har det bra..og ikke har stressea dere forderva, nå da..det viktigste (syns nå jeg) er tross alt å ta vare på seg selv og de man har rundt seg, senke skuldrene og nyte julefreden.. ❤️
I går lov lovde jeg dere en liten overraskelse i den siste luka i adventskalenderen..og gjett hva..jeg har skrevet en liten julefortelling – kun for dere.
Jeg har bestandig likt å skrive, men foruten de diktene jeg har dristet meg til å dele – er dette det første jeg noen sinne har turt å vise frem..og akkurat DET er ganske skummelt, må jeg bare få sagt..UÆÆÆH!!.. hehe 😂
Så værsågod..les om du har lyst..og del gjerne 😊
ET JULEEVENTYR
Det var seint lille julaftens kveld, og Maja på 8 år, satt å stirret ut gjennom soveromsvinduet sitt. Hun skulle være hos bestemoren sin å feire jul i år, fordi pappa bodde i et land langt borte – og mamma måtte være på den store båten hvor hun hadde jobben sin.
Maja trivdes egentlig veldig godt hos bestemor, for hun fikk gjøre så mye rart her, som mamma aldri hadde tid til å gjøre sammen med henne. Som å bake julekaker. Maja kunne ikke huske at hun hadde bakt julekaker sammen med mamma. De kjøpte dem – i små boder som var ute på torvet der de bodde.
Så Maja trivdes hos bestemor. Men i kveld fikk hun ikke sove..og følte seg bare trist. Bestemor var blitt syk tidligere i dag, mens hun var på loftet og lette etter julepynten til treet de skulle pynte nå i kveld. Hun hadde fått vondt i brystet sitt, og måtte dra på sykehuset. Nabokonen hadde kommet for å passe på Maja, og gjøre sånne ting som voksne syns er så veldig nødvendig..som å vaske over alt. Og Maja hadde hjulpet til så godt hun bare kunne, for hun syns ikke det var noe moro å være ute å leke i snøen, når bestemor ikke var der og ventet med varm kakao når hun kom inn. De hadde til og med pyntet treet..men det var i alle fall ikke særlig moro, når bestemor ikke var med.
Og nå var det det snart julaften. Maja kjente hun fikk en klump i halsen. Åååh, som hun ønsket at bestemor skulle bli frisk.
Mens hun satt der, fikk hun plutselig en idé. En ganske genial en, syns hun i allefall selv. Bergnissen kunne sikkert hjelpe, så bestemor fikk komme hjem. Bergnissen var en gammelnisse som bodde med nissefamilien sin i det store berget bak skogen, som lå ved den lille bygda der bestemor bodde. Og han var magisk og passet på folkene i bygda, det var noe ALLE var enige om. Så Maja bare VISSTE at fant hun bergnissen, ville alt ordne seg, og jula ble reddet. Hun åpnet soveromsdøren sin på gløtt og lyttet. Det var helt stille i huset, så nabokona som passet henne, hadde nok lagt seg. “Flott” – tenkte hun, mens hun snek seg på tå ned trappa, i bare pysjamasen.
Klær..hun måtte selvfølgelig ha varme klær på seg. Og stille som en mus, kledde Maja på seg ytterklærne sine som han i gangen, før hun lirket opp døra og smatt ut.
Heldigvis bodde bestemor like ved skogen. Det var kun en gammel fjøs mellom huset og der skogen begynte. Så Maja løp så stille hun kunne ned langs innkjørselen og fulgte deretter en smal, opptråkket sti forbi fjøset som hun visste ble brukt til å ha ved i..og så begynte hun med godt mot å tråkke seg vei innover skogen. Selv om det var nesten natt, var det ganske lyst ute fordi månen var oppe. Noe Maja syns var veldig bra, for når hun kjente riktig godt etter, var hun faktisk litt mørkeredd. Men månen virket så snill og trygg, der den var høyt på himmelen. Stor og rund og blid.. “Nesten som om den smiler til meg” – tenkte hun, og følte seg straks litt kjekkere med tanken på at mannen i månen holdt et øye med henne, og passet på henne.
Så hun trasket modig videre, mens skogen ble tettere og tettere. Av og til prøvde hun å rope på bergnissen, men hun ville ikke lage så mye bråk at de som bodde i bygda hørte henne..derfor ble det mer en hvisken.
Etter hvert begynte Maja å bli ganske sliten av å gå. Det var ikke SÅ mye snø i skogen, men hun var tross alt bare 8 år, og beina hennes var så korte at hun måtte løfte dem høyt når hun gikk for å komme fremover. Og for hvert skritt hun tok, var det kommet litt snø i skoene hennes, så nå var hun blitt både våt og kald..og kjente hun riktig godt etter, var hun jaggu begynt å bli litt sulten på toppen av alt. Maja sukket tungt. Hun hadde akkurat lært seg klokka, men hadde ikke en selv. Derfor ante hun ikke hvor lenge hun hadde vært ute, men hun var sikker på at det var mange, mange tiiiiimer..og enda hadde hun ikke sett snurten til verken det store berget eller gammelnissen.
Hun grynnet videre et stykke til, men til slutt var hun så sliten og kald, at hun satte seg rett ned i snøen og begynte å gråte.
“Bergnissen, hvor er du”? ropte hun snufsende. “Kan du ikke komme og hjelpe meg? Så bestemor blir frisk og jula blir reddet?”
Men det var helt stille i skogen. Ingen bergnisse kom, og til slutt var Maja så utmattet at hun sovnet sammenkrøpet under et tre.
Mens hun sov, drømte hun at hun hørte stemmer. Det hvisket og tisket i skogen, og av og til føltes det nesten ut som om noen nappet og dro i henne, og hun liksom svevde i luften. Og merkelig nok følte hun seg så god og varm, enda hun visste innerst inne at hun lå i den kalde snøen, og burde fryse. Hun glippet litt med øynene, og prøvde å våkne – men hun var så trøtt, så trøtt..og alt kjentes så deilig ut, så hun bare sukket av velvære, krøp bedre sammen og sovnet igjen.
Da hun våknet, forsto hun ingenting. Det var varmt og mykt både over og under henne. Hun rørte forsiktig på seg, og hørte at det knakte svakt da hun bevegde seg. Jøss..hun lå i ei stor seng.
“Næmmen..” sa hun halvhøyt for seg selv og satte seg brått opp og stirret rundt seg med store øyne. Det var SIN seng.. på SITT rom. Hun var hjemme hos bestemor igjen.
Mens hun satt der, helt fortumlet i sengen sin og grublet på om hun hadde gått i søvne (for hvordan i alle dager hadde hun ellers havnet her) hørte hun stemmer nedenfra. Flere stemmer.. damestemmer.. Maja kunne sverge på at det var…
Hun hoppet ut av senga, spurta over gulvet og rev opp soveromsdøra, før hun nesten fløy ned trappa.
Bestemor..det VAR bestemor som satt der på kjøkkenet og pratet med nabokona.
“JAAAAA” hylte Maja overlykkelig.. ”du er blitt frisk”
Bestemoren smilte varmt til henne. “Ja Maja, nå er jeg frisk igjen” sa hun, og strakte armene ut mot henne.
Maja løp lykkelig over gulvet og inn i den gode, trygge favnen som vente henne. Nå var alt bra. Bestemor var frisk, hun var hjemme og det var julaften. Og i sitt stille sinn takket Maja bergnissen – for nå visste hun at det var HAN som hadde hjulpet henne hjem fra skogen, og fått bestemor frisk til jul.
Ute var det så vidt begynt å gry av dag. Og bak et tre i skogkanten, sto en liten, krokrygget gammel kaill med rød lue og smilte for seg selv. “Alt er mulig for den som tror” hvisket han stille. Han tok et siste overblikk over bygda, for å forsikre seg om at alt var som det skulle være. Menneskene her var tross alt hans ansvar, slik de alltid hadde vært. Han nikket fornøyd, før han snudde seg og pilte innover i skogen og hjem til berget sitt, og de som ventet på han der.
Bare et bittelite “dagen-før-dagen” innlegg fra meg..fordi jeg har hatt en fantastisk lille julaften til nå.
Først var det jobb på dagsenteret, der jeg har brukt å være av og til når de trenger folk. Der var det bare kos, sang og glede i julepynta lokale, sammen med trivelige brukere og en super kollega 😊
Og da jeg var ferdig på jobb, fikk jeg først et trivelig besøk av kjæresten ❤️❤️❤️ (ok..er vel noen som ikke har fått med seg det, men jeg har da fått meg ny kjæreste..for noen uker siden.. Vi har kjent hverandre i 4 år, så jeg veit jo i utgangspunktet at han er en flott fyr 😊)
I alle fall – når guttungen var ferdig på jobb, kom han til den årlige juletradisjonen vår. Nissegrøt og påfølgende pepperkakebaking.
..og tradisjonen tro, ble det laget noen peppernøtter i tillegg..når vi ble lei av å kjevle ut deigen 😉😁
Blinke blinke stjerne klar
For et vakkert lys du har
Når vår sol har sagt godnatt
Viser du en magisk skatt
Blinker som en diamant
Om jeg lette om jeg fant
Skatten bak ditt stjerneskinn
Når jeg drømmer er den min
Like barn leker best, sies det…og selv om du kanskje føler deg ensom eller annerledes noen ganger – så lenge du kjenner deg selv, og tør å ha et åpent sinn..vil du alltid kunne finne noen der ute som forstår deg, og er mer lik deg enn du tror ❤️
