I går (trur jeg det var) så jeg noen på fjæsboka som hadde skrevet følgende ord i oppdateringa si: “Vit hva du vil – så får du det til”
Det fikk meg til å tenke mer enn normalt. For stemmer virkelig det? Joda, visst har jeg hørt i alle år at om man VIRKELIG vil noe og er villig til å sette all fokus inn mot akkurat det målet, ja da vil man lykkes til slutt.
Tja, det stemmer kanskje..eller kanskje ikke. Jeg har faktisk veldig delte følelser om akkurat det. For jeg vil så gjerne TRO på at om man jobber iherdig mot noe, så vil man komme i mål til slutt. Det er bare det at jeg føler at jeg har fått den teorien motbevist mer enn en gang. Gudane skal vite at jeg har jobba knallhardt for ting jeg virkelig har ønsket meg opp gjennom årene, men det har føltes som om ingen ting har nyttet. Jeg har kommet et stykke på vei, men hver eneste gang har jeg følt at jeg har møtt en mur og at drømmen er utenfor rekkevidde.

Og når jeg da leste disse ordene i går, begynte jeg å tenke over de situasjonene i livet mitt der jeg har følt at jeg har gitt ALT men likevel ikke kommet i mål. Kunne jeg gjort mer? Kunne jeg bitt tennene sammen og funnet andre og mer alternative løsninger enn de opplagte? Kunne jeg funnet måter å forsere den pokkers muren på?
Det er faktisk flaut å si det, men JA!! Når jeg ser tilbake på en del av situasjonene (ikke alle) opp gjennom livet mitt må jeg bare være ærlig å innrømme for meg selv at jeg kunne faktisk det. Selv om situasjonene der og da virket håpløse, og jeg var så dønn sliten i både kropp og sinn at jeg ikke så verken land eller lys noen steder, ser jeg nå at om jeg hadde klart å ta et par skritt tilbake for å få et bedre overblikk.. brukt litt tid på å senke skuldrene og puste.. rett og slett “skynde meg sakte” og heller laga meg små delmål under veis, så ville det faktisk dukket opp løsninger etter hvert. Og ikke minst ser jeg nå at om jeg da hadde gjort ting litt annerledes og vært villig til å ofre ting som jeg i dag ville hatt null problemer med å ofre, da ville jeg nådd målene. Yepp, jeg ser det nå at når jeg var for utslitt til å klare å kjempe mer for meg selv, ga jeg opp drømmene mine en etter en, i stedet for å ta tiden til hjelp og sette de på vent lenge nok til jeg hadde klart å få samla meg og fått mer energi og pågangsmot.. selv om det ville tatt år.
Og økonomi oppi alt dette? Selvfølgelig er det en utrulig vesentlig faktor, men selv der kan man få til det mest utrulige om man bare er villige til å ofre det som MÅ ofres for å oppnå et større gode. Men de færreste er villige til å snu ryggen til venner og familie eller si opp jobber og gjøre seg selv husløse for å oppnå drømmen sin. Jeg gjorde det.. gjorde meg sjøl husløs altså, for å prøve å komme i mål med en av mine største drømmer. Men jeg gikk i den jævla fella og ga opp meg sjøl og drømmen fordi jeg var blitt gjennomsyra sliten og følte at jeg stanga huet i den forbaska muren uansett hva jeg foretok meg. I dag, litt over et år etter at jeg rakte henda i været og ga meg, har jeg fått senka skuldrene og nå innser jeg at jeg hadde faktisk mye mer å gå på.. men jeg valgte en lettere utvei og det irriterer nesten gørra av meg.

Så ja, i dag er jeg faktisk til dels enig i at om man vet man hva man vil, får man det til. Det fordrer selvfølgelig at man er villige til å ofre det som må ofres og gjøre de justeringene og endringer som må til under veis. Men som jeg sa så er jeg bare til dels enig, for ting man ikke har kontroll over kan dessverre stikke kjepper i hjulene for oss, som medfødte begrensninger, sykdommer eller ulykker. Nytter liksom ikke å satse på å bli verdensberømt pianist om man mister fingrene i en ulykke, eller gå som supermodell på catwalken om du er kortvokst eller sitter i rullestol…ja dere skjønner tegninga.