Jeg veit at jeg en periode var frempå med brøstkassa først og posta en del innlegg henta fra denne boka her..minneboka mi som jeg laga meg en gang på midten/slutten av 1980-tallet. Og i dag kommer det et nytt minne.

I ærlighetas navn så veit jeg ikke hvorfor jeg leita frem boka denne gangen. Jeg husker at jeg satt og tenkte: “Hmmm…kanskje jeg skal koke meg litt mer kaffe”… og etter det ble det tåkete, haha. Den eine tanken tok den andre, og før jeg egentlig skjønte hva jeg holdt på med, satt jeg på gulvet foran reolen under tv´n og leita igjennom en bunke med rot der. Så plutselig fikk jeg øya på boka som sto i hylla bortenfor…og her sitter jeg da – uten kaffe, så det må jeg få gjort noe med.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Minnet jeg vil dele med dere i dag er fra helt på begynnelsen av 90-tallet da jeg bodde sammen med en fyr borte på øya. Vi hadde en hel haug med dyr, faktisk 7 katter og 2 hunder på det meste.

Her er en liten oversikt over kattene til å begynne med. Jeg husker at en del av de hadde personligheter som virkelig skilte seg ut. Nå har jo alle dyr egne personligheter da, men det er med de som med folk, noen skiller seg mer ut enn andre.

De to røde, Snoopy og Bolle skilte seg egentlig ikke så veldig ut. De var nå liksom bare der..

Natasha var spike, hakke gær´n og ødela glatt ting om hun hadde sjansen, og var temmelig nervøs i tillegg. Jeg husker vi hadde henne med oss når vi flytta fra leiligheta i kjeller´n borte hos mora mi og inn i eget hus. Hun klikka i vinkel stakkars, og vi måtte holde henne inne i flere uker før hun roa seg.

Princess var virkelig en prisesse og visste nøyaktig hva hun skulle ha servert til måltidene. Fisk måtte jeg absolutt ikke by henne, og favoritten utenom boksmat var av alle ting brødskive med leverpostei. I tillegg var hun så “fisefin” at hun nesten måtte bæres over vanndammer, og så totalt hjelpeløs at hun forventa å bli berget hver gang det var noe skummelt som skjedde.

Shira (nei, faktisk IKKE oppkalt etter en figur i Margit Sandemos bok) & Zelda (sistnevnte var selvfølgelig oppkalt etter Nintendospillet) var to “blondine”dumme tøtter som hang sammen i tykt og tyn. Så du den ene, var garantert den andre der også. De kom fra samme kull og var dermed søstre i tillegg. De fant på mye fanteri, men når de ble snakka til, satte de seg pladask ned og titta dumt på deg med uskyldige øyne. (hmm..med nærmare ettertanke ligna de litt på mæ og søstersen, hehe)
Personlig syns jeg de var ubeskrivelig vakre, med lang, fluffy pels sopa i bakken når de gikk. Et helvete å stelle, men likevel. De var temmelig like selv om fargene var litt forskjellig fordelt, og det eneste som skilte dem skikkelig fra hverandre var at den ene (husker dessverre ikke hvem) hadde et blått og et gult øye, mens den andre hadde grønne.

Egon var nok den mest selvstendige av de alle sammen. Og mest hardføre. Jeg husker han bokstavelig talt svidde av seg ørene, stakkars. Han brukte nemlig å ligge klistra under en gulvovn i stua, og plutselig en dag kjente jeg ei skikkelig svidd lukt fra der han lå. Jeg dro selvfølgelig kar´n frem, og joda, han hadde svidd ørene sine. Jeg trodde jo det skulle gå bra, men ikke mange dagene etterpå var de blitt så sprøe at de knakk helt nede ved hodet. Han så jo faen mæ ikkje klok ut!! Men han så heldigvis ikke ut til å ha vondt – men gjett om jeg hadde veldig vondt i meg på hans vegne.

Så var det hundene da. Dessverre fant jeg ikke bilder av begge to – hvorfor jeg har klipt ut og limt inn av kun den ene er ikke godt å si. Jeg veit jo at jeg har bilder av den siste, men de er i albumene mine som ligger på øya enda. Den siste het i alle fall Lady og var en blandingshund vi overtok da hun var et par år (meiner jeg det var) Vakker var hun i alle fall, med ei blanding av collie og langhåret shæfer. Viljesterk som fy, og nesten umulig å få til å gå i bånd uten at man hang på slep, men snill og “gosselig” som bare det.

Men derimot fant jeg flere utklipp av gullgutten min, Kane Hilton. Djiiiizess så glad jeg var i den hunden. Fikk han bare noen få måneder gammel hos en venn av familien fordi han kunne ikke ha han selv. Vi fleipa i mange år etter det om at vi hadde en sønn i lag, haha.

I alle fall, Kane var en skikkelig bastard, altså ei god blanding av gudane veit hvor mange raser. Han var snill som dagen var lang og ekstremt enkel å oppdra. Husker et par tilfeller der det selvfølgelig kunne gått galt, men neida..kar´n lystra han. Den ene gangen skulle han være flink og beskytte mor sin hage mot en frekk sau som valsa rundt og tråkka ned de fine blomstene, hvorpå han selvfølgelig la til flekkings etter den mens han gjødde som en gal. Tenk, alt jeg trengte å gjøre var å rope et skarpt “nei” og “på plass”, og der bråsnudde han og kom løpende tilbake så stolt som bare det. Selvfølgelig fikk han en godis da.

Det andre tilfellet var en gang jeg hadde han med meg på en skogstur og det plutselig flaksa opp ei rypa. Instinktet han tydeligvis må ha arva fra en av rasene han var blanda sammen av, gjorde at han byksa fremover og glefsa til. Jeg brølte selvfølgelig “nei”.. og undere over alle undere.. han bråstoppa med rypa i kjeften. Og når jeg da sa “slipp”, ja så gjord han det, og ei temmelig skremt men uskadd rypa slapp å bli middag..i alle fall den dagen.

Yeppz, det var minnet for denna gang. Er jo sabla koselig å plukke frem den boka nå og da, så dere har nok ikke fått det siste minne herifra. Og i mellomtida kan dere jo ta en titt på et minne jeg posta en gang tidligere, fra det herrens år 1992.

Ha en riktig flottersfin dag videre alle sammen. Nå skal jeg begynne å tenke litt på middag..eller var det kaffe? Hmmm..mon tro hvor har jeg rota bort lestene jeg hadde i mårres? Oj..æ trur æ må på do, haha