De fleste av dere veit vel nå at jeg til tider sliter veldig mentalt, og at jeg i motsetning til veldig mange andre ikke er redd for å si det høyt. Få det ut i det offentlige at det er ingen skam å innrømme at man har mentale problemer. Hva som hjelper for hver og en er veldig individuelt. Personlig har jeg gått i terapi flere ganger, men kan med hånda på hjertet si at det som har hjulpet meg mest er egenterapi i form av å få lov til å si høyt at jeg sliter til venner og familie, uten å føle skam.

I mårres skreiv jeg litt om at jeg i dag hadde en temmelig tung start fordi jeg våkna til et tomrom inni meg som raskt kan utvikle seg til en depresjon om jeg ikke tar grep. Noe jeg gjorde, og nå er jeg helt oppegående og full av futt & fart og optimisme igjen.

Men…men, men, men.. Det som har slått meg i dag mens jeg har sittet her og filosofert litt, er at alle (ja jeg velger å si ALLE) sliter til eller fra. Om det er noen av dere som mener at dere aldri har følt på depressive tanker og tungsinn, skulle jeg ønske dere kunne fortelle om hvordan det er å ha et sånt liv.. For ellers trur jeg som sagt hver og en sliter i større og mindre grad, og jeg tror det er like mange varianter av depressive tanker som det er folk.

Det som også har slått meg er hvor rask enkelte er med å dømme. Det er liksom ikke “godtatt” å si at du sliter mentalt om det ikke har med fortid, traumer eller sykdom å gjøre. Det jeg tror mange ikke tenker over er hvordan spesielt dette med økonomi kan virke inn på folk. Joda, det er vel blitt mer godtatt nå at du har “lov” til å si at du sliter mentalt om du er totalt raka fant og ikke eier nåla i veggen. Men jeg vil faktisk slå et slag for de som veldig mange mener bare surker og ikke har”lov” til å slite. Som pengesterke folk. For jeg trur ikke (les: jeg veit) at de slipper unna tunge tanker eller depresjon. Jeg skal være den første til å rekke opp hånda og innrømme at jeg har tenkt den tanken sjøl i tidligere år. H*N har da penger nok, så hva slags problemer kan den personen ha, lissom? Og det er nettopp der jeg har gått fem på og vært rett og slett dust. Deres problemer er selvfølgelig på et annet nivå enn hvordan de skal ha råd til smør på brødskiva.. men det betyr ikke at ikke de ikke har mørke tanker og problemer som er veldig reelle og viktige. Å ha flust med penger betyr ikke at man automatisk har et sundt selvbilde. En annen ting er utseendet. Å ha et “modellpent” utseende betyr heller ikke at man automatisk har egenkjærlighet eller selvsikkerhet. Uten å utlevere noen kan jeg nevne at i forbindelse med en av rundene mine i psykiatrien traff jeg ei fantastisk flott og hjertegod tøtta, som jeg hadde mye å gjøre med i tiden etterpå. Men første gangen jeg så henne og hun satt ute på venterommet, så hun så vakker og selvsikker ut at jeg kunne ikke fatte og begripe hva hun hadde der å gjøre. HAH!! Gjett om jeg fikk meg en lærepenge der altså, for hun hadde reelle problemer i massevis som hun sleit med.

Før jeg nå roter meg helt bort her, og for å komme tilbake til overskriften.. hvor var det egentlig at ting gikk galt for folk? Jeg synes som sagt at det virker som om absolutt alle sliter med et eller annet mentalt, og jeg lurer – har det bestandig vært sånn? Nå tenker jeg så langt tilbake som til de første menneskene, altså.. Eller er det et nyere fenomen som er kommet etter at vi som rase begynte å utvikle oss med tanker, følelser – og konkurranseinstinkt? Konkurransen er jo ekstem i dagens samfunn, ikke bare fysisk i form av idrett og sånne ting – men vel så mye når det kommer til status og kjøpepress. Selv hvor vanskelig det kan være å skjønne, trur jeg vi alle bør legge bredsida til for å prøve å forstå at uansett hvor bagatellmessig VI syns det er at noen får depressive tanker om å føle seg utilstrekkelig fordi de ikke har råd til å kjøpe ting vennegjengen har, så er det høyst virkelig, vanskelig og beint ut grusomt for de det gjelder.

Så atter en gang tenker jeg – hvor pokker var det at det begynte å gå galt den mentale helsa til hele verden? Har vi gradvis ødelagt oss sjøl med stress, kaos og presentasjonsangst? Eller er vi gradvis blitt formørket i sinnet og fått ødelagt evnen til å tenke klart og resonere fornuftig av alle de elektroniske duppedittene som flere og flere MÅ ha for å klare seg i hverdagen? Fra selvtenkende kjøkkenmaskiner til biler som gjør at man slipper å konsentrere seg. Stadig flere jager etter nettopp disse statussymbolene, fordi man blir fortalt at man trenger det for å ha et enkelt og problemfritt liv.. men seriøst, er det ikke sånn at jo mer lettvint man får det, jo mer unyttig blir man – og bare DET må da gjøre noe med psyken.. eller?

Just wondering..!