hits

OPPVÅKNINGEN..

Et lite "heads up" om detta innlegget..det er langt..og uten bilder (foruten det rett under her, da ;) ..men jeg har skrevet det, fordi jeg føler et behov for min egen del å få satt ord på noe av det som rører seg i hodet mitt for tiden. Og så er det opp til hver og én av dere, om dere gidder å lese alt.


 

Noen av dere som leser dette - og kjenner meg - vil nok føle seg truffet, og antagelig sende meg meldinger på privaten og spørre: "Var det meg det var myntet på?..men seriøst..jeg håper dere sparer dere selv for bryderiet - for kjenner dere først det stikket om at det KAN dreie seg om dere, er det garantert noe i det..men bare glem det, for det er rett og slett gått for langt for mitt vedkommende, og dermed er det ikke noe å gjøre med. Ting er som de er - og det har jeg endelig akseptert..og enhver form for forsøk på store endringer fra deres side, vil bare føles som en "plaster-på-såret" handling for meg..fordi jeg nå vet at det bare kommer i kjølvannet av dette innlegget.

Det er jo ikke tvil om at de fleste mennesker, i de aller fleste tilfeller ser det man VIL se..og ikke nødvendigvis det som er tilfellet..og man skal være veldig forsiktig med å legge lokk på det faktum at de fleste utfall er et resultat av hvordan man er som menneske - hvordan man ser, tenker og ikke minst føler..så det som "ikke var ment sånn" fra ei side - faktisk blir oppfattet nettopp slik av "mottaker"..enig?

Uansett..det har nå gått opp for meg, at jeg tydeligvis har sett meg selv og mitt forhold til andre, ut fra en helt feil innfallsvinkel. Jeg har vel i alle år "krampholdt" på forholdet til familie og gamle venner - i et desperat håp om å bli 100% akseptert. Og det er vel der det har skjært seg totalt..for jeg innser jo nå, etter så mange år med å holde fokus på ikke bestandig de rette stedene - at jeg ER faktisk akseptert. Helt og holdent!! Alle VET hvordan jeg er, med mine av og til sinnsyke sprell og ganske lite gjennomtenkte handlinger..de VET at jeg kommer aldri til å bli innenfor det A4-formatet som størsteparten av befolkningen velger å holde seg innenfor..de VET DET..og aksepterer at sånn er det. Frem til nå har jeg vært hellig overbevist om at det har vært noe riv, ruskende galt med meg, siden ingen ser ut til å kunne akseptere meg 100%..men nå innser jeg at det der er feil tankegang..for folk aksepterer meg virkelig..det er jeg ikke et sekund i tvil om nå. De aksepterer hvem jeg er og de aksepterer de valgene jeg tar - for i jøssenavn - de har da virkelig andre ting å henge seg opp i, enn hvordan jeg velger å leve livet mitt.

Men hånd i hånd med den oppdagelsen, kom oppvåkningen.
Jeg oppdaget nemlig en annen ting..for tenk!!..det er faktisk ikke det å bli akseptert jeg har jaget etter i alle disse årene.. Nå-nei du..det jeg så desperat har søkt, er å bli INKLUDERT..Tenk det!! Og det er jo noe heeeelt annet.
Men det å bli  naturlig inkludert i livet til de det dreier seg om, er like uoppnåelig som hvilket som helst utopia..det er bare rett og slett et fatamorgana jeg har higet etter, og jeg er drittlei av å bedra meg selv. Det gjelder venner - og det gjelder potensiell livsledsager. Jeg har jaktet på veien ut av skyggene hele livet, i håp om å finne den grønne, solfylte lysningen..men jeg innser jo nå at det er ikke der jeg hører hjemme..i alle fall ikke her jeg er nå.
For JA - jeg har hatt et desperat ønske om å bli inkludert av de folkene jeg har omgåts hele livet - men de har - tross alt - sine egne familier, med omgangskretser som er lagt opp til de livene de lever i hverdagen - og der kommer jeg til kort.

Misforstå ikke..det er ikke en oppdagelse jeg gidder å sette meg ned å sørge over. Tvert imot!! Jeg er bare glad for at jeg endelig har skjønt hvorfor jeg - som i alle år har mast på folk om "skal vi gjøre ditt, og skal vi gjøre datt?" Og "kontakt meg nå hvis du/dere har lyst til å..."  nå faktisk skjønner hvorfor folk IKKE har kontaktet meg..selv om svarene jeg har fått i alle år, har vært: "JADA..klart vi skal det" 

Skal innrømme at jeg mang en gang har sittet ganske uforstående og grublet på hvorfor jeg ikke ble inkludert, når jeg har sett at de har gjort akkurat de tingene jeg har prata om - men sammen med andre. 
Dette er ikke et nytt "fenomen" - for det har faktisk vært slik så lang tilbake som jeg kan huske..var ikke få gangene i barne- og ungdomstida jeg satt og håpa på at mine jevnaldrene ville ha meg med ute i vennegjengen..og ja, jeg skal ærlig innrømme nå, at det har vært felt mange tårer i årene som har vært, fordi jeg har følt meg ubrukelig og verdiløs som venn eller kjæreste. Heldigvis (eller kanskje ikke?) lærte jeg meg ganske tidlig å stenge av den "surke-kranen", og i dag sliter jeg forferdelig med å vise følelser i form av tårer..det være seg glede eller sorg.
En annen ringvirkning enn tårer, som resultat av det å føle seg utestengt og ubrukelig, er depresjon. Og alle som har slitt og sliter med det, vet at det er noe bedrita jævelskap å ha i bagasjen.
Jeg skal ikke nekte for at jeg fremdeles kjenner en del av symptomene på akkurat DET - men fra det sekundet jeg innså - og aksepterte hvordan tingene er - forsvant store deler av det mørket jeg har levd i så utrulig lenge. Og det er fantastisk deilig, og styrker meg i trua på at jeg faktisk er på rett vei.

Men jøss bevares - SELVFØLGELIG har jeg vært på mange fine turer og gjort mange flotte ting sammen med andre opp gjennom årene. Det er bare det at i de aller, aller fleste tilfellene, er det jeg som har vært initiativtakeren..og noen ganger har det føltes som om jeg har "mast vettet av dem" for å få folk med - og det har gitt en ganske bitter ettersmak i kjeften, når man sitter der og føler at folk ønsket de helst var et annet sted - det kan jeg love dere.
(..og igjen må jeg bare gjenta det jeg starta med - jeg VET at det ikke nødvendigvis er slik det har vært ment fra folk sin side - men det er slik det har blitt oppfattet av meg..)

Så det å bli AKSEPTERT er jo slettes ikke det samme som å bli INKLUDERT..og det er som sagt der "oppvåkningen" som jeg har kalt dette innlegget, kommer inn. Jeg har faktisk skjønt poenget om at like barn, leker best - og jeg er rett og slett ikke et naturlig innslag i hverdagen til hverken den ene eller den andre her. Og i min hysteriske kamp for å bli inkludert der jeg ikke har hørt hjemme, har jeg nok dessverre støtt fra meg noen nye bekjentskap som kanskje kunne blitt veldig positive for meg. Og der kan jeg bare bøye meg i støvet og si unnskyld.. Jeg skjønner jo nå at (kanskje) det sitter et par stykker å lurer på hvorfor JEG ikke vil ha noe med DEM å gjøre..men jeg har bare rett og slett ikke klart å knytte meg til nye mennesker - fordi - jeg pr.i dag ikke stoler et sekund på at det ikke blir samme runddansen enda en gang..klarer faktisk ikke stole på at de faktisk vil inkludere meg fordi det er MEG de ønsker å være sammen med som førstevalg - ikke bare bruke meg som et substitutt, når alle andre er opptatt.

Derfor - i en alder av 50 føler jeg at jeg endelig begynner å våkne..at jeg endelig er begynt å gi meg inn på den rette veien for å komme meg opp og ut av den hengemyra jeg har traska i hele livet. I stedet for å fortsette å kjempe så fortvilt om å få innpass i livene til "de gode, gamle", har jeg begynt å lure på om at det kanskje er mer fornuftig å snu ryggen til alt det som er og har vært, og heller se meg om etter det livet jeg innbiller meg faktisk er ment for meg..om jeg finner det, eller om jeg er for langt ute på en sidevei å roter til å finne det? ..tja..DET er ikke godt å vite..men jeg er bare EN vanskelig avgjørelse unna å kunne gjøre store endringer i livet mitt..og det er DEN avgjørelsen jeg nå prøver å være tøff nok til å ta..

Wow..ble mye, dette..og jeg kjenner at det er en smule skummelt å faktisk poste dette. Hvis noen tar anstøt av det, og føler seg uglesett eller uthengt, må jeg bare beklage - for innlegget er ikke ment for å få noen til å få dårlig samvittighet eller bli lei seg..Nei dette er bare noe jeg kjenner at jeg må gjøre for min egen del - få satt ord på ting - for å klare å gå videre. 
Hva fremtida bringer, vet jeg ikke..men at det blir endringer? Ja, så absolutt. Og jeg er ganske sikker på at jeg kommer IKKE til å bli boende her.
Hvor jeg blir å havne, gjenstår å se...men i dag er det absolutt ingen ting for meg her nord, annet enn at sønnen min bor her..og han er tross alt voksen, så jeg kan ikke fortsette å legge opp livet mitt etter hva han gjør og hvor han er..

Og til deg som har fått med deg hele innlegget - tusen takk for at du tok deg tid til å lese til slutten <3

 

#tanker #refleksjoner #livet #livetmitt #mittliv #sorg #glede #følelser #aksept #inkludere #venner #endringer 

14 kommentarer

HeidiElise

10.08.2018 kl.13:03

Takk for at du skrev dette innlegget, og at du turte å poste det.

Jeg har lest hele, men kjenner at jeg ønsker å lese det flere ganger.

Ble en oppvekker for meg også innlegget ditt, eller skal jeg si en bekreftelse på ting jeg har tenkt en del på selv. Glad for at du har fått denne oppvekkeren! :)

Igjen, tusen takk! <3

Helene

10.08.2018 kl.14:17

HeidiElise: Takk for gode ord - og for at du leste hele innlegget. Huff ja..det var litt skummelt å skulle tørre å poste det - men er veldig glad nå for at jeg turte. Og godt for meg å høre at det faktisk ble til en form for hjelp for andre..man kan trenge en oppvekker av og til -alle og enhver =) Stor klemz fra meg <3

annebe

10.08.2018 kl.14:11

Leste alt ..syns du setter bra ord på det du føler , og som du nevner dine følelser og din oppfatning er DIN samme hvordan folk mente det..

Får vondt av deg, men glad for at du nå kanskje ikke bruker for mye krefter på å bli inkludert .. Håper du heller kan kose deg "slik du er "... og med folk som trives med å være sammen med deg :) Klem <3<3

Helene

10.08.2018 kl.14:21

annebe: Takk for det..godt å se at ordene mine faktisk når frem =) Men ikke ha vondt av meg, du..for JA..nå er jeg helt og holdent klar for å sette fokuset mitt andre steder, og skjønner faktisk hvor mye bedre det kan bli for meg, om jeg åpner mer opp for det nye - og de som - du sier - trives med å være sammen med meg =) Klemmers i retur <3

solliv

10.08.2018 kl.14:59

Jeg har lest og trenger nok å lese flere ganger, for mellom linjene ser mye som ikke står. Det er sårt. Vanskelig og tøft dette. Du er en flott herlig dame, lev livet ditt nå. Jeg har også tenkt at jeg alltid skal behage folk, men når har jeg bestemt meg for å leve livet....Jeg har finnet meg en type nå og livet mitt blir det masse endring på helt klart. Og jeg skal drite i hva andre mener.....Klemmer.

Helene

10.08.2018 kl.15:58

solliv: Takker så mye for at du tok deg tida til å les..og du har nok rett - det er nok mye mellom linjene der.. Så bra at du har fått noen i livet ditt..det unner jeg deg sååå mye, og krysser fingrer & tær for mange gode, positive endringer. Og du - du gjør heeelt rett i å drite i hva andre mener ;) Stor klem <3

Margrethe

10.08.2018 kl.16:09

Her er det mye følelser, snupp! Dette er ikke så greit! Lev som du vil og nyt det! Du må være akkurat som du er! Skulle ønske vi kunne treffes snart igjen - da skal du iallfall få en kjempeklem <3

Helene

10.08.2018 kl.16:45

Margrethe: ..følelser ja..det har du jammen rett i, snuppa mi <3 Takker for at du har lest hele innlegget - og ja - jeg har endelig kommet til det punktet at jeg MÅ faktisk bare være meg - livet mitt fungerer ikke ellers =) Og ja - sånn som tingene ser ut fremover, trur jeg faktisk det er stor sjanse for at vi kan treffes igjen om ikke så aaaalt, alt for lenge =) <3

Toini

10.08.2018 kl.21:14

Uff...ingen god følelse...og ikke føle seg inkludert...Jeg føler selv jeg er blitt en "einstøing"..liker meg alene..liker ikke for mye intriger og krøll...Så jeg holder nok også folk på avstand...BRA du har funnet ut hva som ligger bak, og håper du finner en løsning for å få et bedre liv! Du må finne DIN vei..og bygge deg opp igjen..Håper alt ordner seg for deg! Stooor klem

Helene

11.08.2018 kl.08:09

Toini: Nei det er ikke en god følelse..eller rettere sagt - det VAR ikke en god følelse som har sittet i så lenge..men jeg har ei klokkeklar tru på at når jeg nå veit grunnen, kan jeg også gjøre store endringer..og det er nå en gang blitt slik med årene - og det at man har vært "tvunget" til å være mye alene - så er jeg jaggu litt av en enstøing jeg også, hehe =P Takk så mye for det, og stor klemz tilbake <3

frodith

11.08.2018 kl.11:48

Hopp ut i fremtiden, som det virker som du har tenkt :-) Godt å finne en ny vei, om det trengs. De "gamle" kan jo bare henge igjen med sitt, det et masse fine folk å treffe. Jeg møter stadig nye som blir å bety noe jeg :-) klem <3

Helene

11.08.2018 kl.16:29

frodith: Takk for at du sier det..det er nok nettopp det som jeg kommer til å gjøre,ja..for jeg kjenner så langt inn i margen som det er mulig å komme, at det er ikke noe mer for meg her..i allefall ikke pr i dag =) Skal virkelig bli flinkere til å krype ut av enstøing-skallet mitt og tørre å stole på fremmede ;) Stor klemz <3

Atle

12.08.2018 kl.17:58

Synes du ga en modig og fin framstilling jeg da. A4 formatet er ikke for hverken deg eller meg det. Å du velkommen sørøstover du.

Helene

13.08.2018 kl.10:21

Atle: Du skal ha så mang slags takk for det =) ..nei det er jaggu sant..og jeg har heller aldri hatt behovet for å være A4..heldigvis, hehe =) Takk-takk..er faktisk ganske spent på sjøl hva tida fremover bringer =D

Skriv en ny kommentar

Helene

Helene

50, Harstad

Hvem er jeg, da? Jo - jeg er ei godt voksen dame fra nord-Norge, som elsker å være fri til å gjøre de tingene jeg vil - når jeg vil.. Hovedinteressene mine er friluftsliv, fotografering, håndarbeide og skriblerier..og i tillegg bruker jeg i perioder å farte litt land og strand rundt for å se store og små, spennende steder og hva de har å tilby.. Ps..har du Facebook, har jeg ei egen side der, kalt ZoeticWorld by Helene, og du er hjertelig velkommen til å stikke innom å se ;)

Kategorier

Arkiv